Kvinnedagen 100 år

I dag er det 100 år siden den internasjonale kvinnedagen ble innstiftet. La oss feire den framgang og de mål som er nådd i likestillingens navn. Samtidig må vi minne oss og andre om de grep som vi må ta, både her hjemme og internasjonalt, for å nå full likestilling mellom kvinner og menn.

Jeg har nettopp kommet tilbake fra møter i FNs kvinnekommisjon i New York hvor delegater fra 192 land var samlet for å feire, men også stake ut veien videre. Jenter og kvinner verden over lever under høyst ulike kår. Forskjellene er store mellom rike og fattige land. Dette er det brede bildet, og nettopp her ligger utfordringene. Utfordringene er ulike, men løsningen lik. Utallige FN-rapporter viser at likestilling og menneskerettigheter bidrar til et lands utvikling, demokratisk og økonomisk. Derfor er likestillingspolitikk en av våre fremste eksportartikler.

Men det er langt igjen til full kvinnefrigjøring også i Norge. Det ser vi på lønnsforskjellene, i idretten, på mannsdominansen overalt hvor det finnes store penger og mye makt, på den fortsatt forbausende tradisjonelle ansvarsfordelingen i norske familier og på det skremmende omfanget av menns vold mot kvinner i norske hjem.

Internasjonalt ser vi at land som ikke gir jenter og kvinner like muligheter og rettigheter som menn, er fattigere enn andre land. Nøkkelen til utvikling og demokrati både for rike og fattige land ligger i at alle innbyggerne uansett kjønn kan delta og bidra med sine talenter og ferdigheter. Så enkelt, men likevel komplekst. Jeg vil hevde at likestilling mellom kvinner og menn er en forutsetning for utvikling.

I Norge har vi arbeidet for dette gjennom årtier. Offentlige ordninger legger til rette for at jenter og gutter, kvinner og menn kan ha de samme muligheter til å velge hvordan de lever sine liv. Det gir frihet.

Vi har kommet langt som et resultat av en systematisk, men likefullt til tider kontroversiell politikk. Norges bruttonasjonalprodukt (BNP) er ikke kun et resultat av våre olje- og gass ressurser. Da hadde vi ikke ligget på topp av FNs levekårsstatistikk år etter år. Andre oljeproduserende land har ikke investert i likestilling, og ligger langt bak Norge på FNs lister. Det er vår humankapital med begge kjønn i arbeid som utgjør den solide grunnmuren vår. Det har altså vist seg lønnsomt å investere i velferdsordninger som fremmer likestilling.

Det er ikke slik at veien til et likestilt Norge har vært politisk ukontroversiell. Enkelte tiltak har vært preget av klare politiske veivalg. Bruken av sterke virkemidler som kvotering av permisjonstid til nybakte fedre i 1993 og regulering av kjønnsbalansen i styrerom for fem år siden, er eksempler på politiske veivalg. Tallenes tale er tydelig. I dag benytter 90 prosent av de fedrene som har krav på permisjon seg av ordningen. Nesten 30 prosent tar ut mer enn de forbeholdte ukene. Dette er bra for far, det er bra for barnet, og det er, ikke minst, bra for likestilling.

Hva er så likestillingsutfordringene for de neste 100 år?
Internasjonalt er likestillingsprosjektet et solidaritetsprosjekt. Det er en forutsetning for utvikling, det er en forutsetnig for at verdenssamfunnet skal nå FNs tusenårsmål. Likestilling er et menneskerettighetsmål. Millioner av jentebarn og mødre får ikke oppfylt sine helt nødvendige behov og rettigheter som tilgang til helsetjenester og utdanning. Disse kvinnene trenger støtte fra oss.

Her hjemme er det tid for å sette ord på dagens og fremtidens likestillingspolitiske utfordringer. Da jeg tiltrådte som statsråd satte jeg likelønn høyt på dagsorden. Vårens lønnsoppgjør kommer til å bli en prøvestein for partene i arbeidslivet, men også for myndighetene. Jeg ønsker å bidra med mitt og jeg vil derfor fremme en stortingsmelding om likelønn høsten 2010. En slik melding vil gi Stortinget en mulighet til å drøfte det kjønnsbaserte lønnsgapet og det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.