Likelønn mellom kvinner og menn

Sjekkes mot framføring

Kjære alle sammen.

Vårt arbeid for likestilling mellom kvinner og menn er del av en internasjonal bevegelse, som handler om grunnleggende menneskerettigheter.

Det er 15 år siden verdenssamfunnet var samlet i Beijing. En forpliktende handlingsplan for likestilling mellom kjønnene og styrking av kvinners rettigheter ble vedtatt. En milepæl og en seier. 

Og det var en annen milepæl da ILOs likelønnskonvensjon om lik lønn for arbeid av lik verdi ble vedtatt i 1951 og ratifisert av Norge i 1959. Hensikten var å bryte den lavere prisingen av kvinners arbeidskraft.

I Norge har vi flere viktige milepæler å vise til etter at den allmenne stemmeretten ble innført i 1913, og vi for første gang markerte kvinnedagen i 1915.

Vi har markert oss i internasjonale fora, og vi introduserte likestillingsloven i 1979. Siden 60-tallet har kvinners deltakelse i lønnet arbeid vært en av de virkelig store og betydelige samfunnsendringene.

Dette er en sosial omveltning vi fortsatt er midt oppe i.
 

Likestillingspolitikken – familie og arbeid

Ett av de viktigste grepene Norge har gjort for å oppnå likestilling, er muligheten til å kombinere arbeid og familie.
Samtidig handler likestilling, rettferdighet og utdanning til alle i høyeste grad også om fordeling av økonomiske ressurser, verdiskaping, maktfordeling og deltakelse. Verdien av det norske folks arbeidskraft og kunnskap er mange ganger større enn verdien av oljeformuen.

Likestilling (av alle grupper) dreier seg ikke om kostnader, men om bidrag til verdiskaping gjennom velferd og like muligheter. Integrering av alle grupper i arbeidslivet og høy sysselsetting er et sentralt mål for regjeringen.

Og kvinners bidrag er helt sentrale i et lands verdiskapning!

 

Likelønn er tema i dag

Regjeringen kan ikke vedta likelønn. Regjeringen har respekt for prinsippet om frie lønnsforhandlinger og partenes ansvar for lønnsdannelsen.

Det hindrer ikke at myndighetene – og regjeringen – tar ansvar på sine områder. Det gjelder lover, regler og andre tiltak mot lønnsdiskriminering. Diskrimineringsvernet i Norge står sterkt, gjennom en godt utviklet lovgivning og håndhevingsapparat.

Derfor skyldes lønnsforskjellene i Norge i dag lite om direkte diskriminering. Men når kvinner har en løsere tilknytning til arbeidslivet enn menn på grunn av barn og omsorgsansvar, gir det også inntekts- og lønnsforskjeller.

Familiepolitikken tar sikte å gjøre kombinasjonen barn og arbeid lettere for både mødre og fedre, og bidrar derfor til å redusere disse forskjellene. 

Skillet mellom myndighetenes ansvar og den frie forhandlingsretten er likevel ikke helt klart. Det kan være glidende overganger mellom hva som er framforhandlede rettigheter, og hva som er lovfestet.

Rettigheter kan gå fra å være tema i forhandlinger til å bli lovfestede rettigheter, gjerne i arbeidsmiljøloven. Andre ganger må tariffavtaler endres på grunn av nye lover.

Både i Soria Moria I og Soria Moria II satte regjeringen likelønn på dagsorden. Det heter i SM II at regjeringen er beredt til å gå i dialog med partene om likelønn.

Regjeringen har bedt partene avklare:
- om det er grunnlag for et særskilt likelønnsløft i offentlig sektor
- utarbeide forslag til hvilke grupper som skal omfattes
- utforme nødvendige og tilstrekkelige mekanismer for å oppnå varig utjamning

Dette er helt i tråd med Likelønnskommisjonens forslag til et likelønnsløft i offentlig sektor.

Alle er enige om at lønnsutvikling og lønnsforhandlinger er partenes ansvar. Men en slik prosess som skissert i SM II, må nødvendigvis gripe inn og berøre grensesnittet mellom partenes ansvar (og domene) og myndighetenes ansvar.

Det er like før vårens lønnsforhandlinger og hovedoppgjøret starter. Denne prosessen styres nå av partene gjennom forhandlinger. (LO –NHO privat sektor starter 15.mars og offentlig sektor 6.april).

Hvor ligger så myndighetenes ansvar? Likelønn krever en bredere politisk tilnærming.

For det første må vi ha lover og håndhevingsapparat som skal hindre diskriminering. Forbudet mot lønnsdiskriminering i likestillingsloven og internasjonale konvensjoner, skal sikre lik lønn for både likt arbeid og arbeid av lik verdi for arbeidstakere i samme virksomhet. Det gjelder også på tvers av fag og organisering.

Likestillingsloven har virket i tråd med intensjonene. Problemet med såkalt ren lønnsdiskriminering er i dag lite. En kvinne og en mann i samme stilling hos samme arbeidsgiver, tjener om lag det samme.

Tidligere var lavere pris på kvinners arbeidskraft tariffestet og en del av lønnsbildet. Både denne ”legale” forskjellsbehandlingen og den mer skjulte individuelle lønnsdiskrimineringen, ser nå ut til å være historie.

Men lovens og ILO konvensjonens intensjon om lik lønn for arbeid av lik verdi på tvers av fag og fagorganisering hos samme arbeidsgiver, er ikke oppfylt. Det viser seg ofte at arbeidsgiver påberoper seg et markedsargument, og gir for eksempel en ingeniør høyere markedsverdi og høyere lønn enn en sykepleier, en førskolelærer eller en jordmor.

Arbeidsgiver kan selvfølgelig gi forskjellig lønn ved å vise til kjønnsnøytrale argumenter. Spørsmålet er, i hvilke situasjoner skal markedsargumentet aksepteres?

Likelønnskommisjonen analyseres en rekke årsaker til ulikelønn og utvalget kom med forslag til tiltak. Tiltakene er både rettet mot partene i arbeidslivet, mot politikere og ikke minst tiltak som krever et samspill.

Rapporten viser et komplekst bilde. Lønnsgapet mellom kvinner og menn berører mange elementer, strukturer i arbeidslivet, modeller for lønnsforhandlinger, familiepolitikk, egne valg og preferanser, og gutters og menns roller i familien og arbeidslivet.

En viktig konklusjon er at lønnsforskjellene følger det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.

Kampen mot ufrivilllig deltid er viktig. Soria Moria II har satt som mål å styrke innsatsen mot ufrivillig deltid og for retten til heltid. Deltid gir lavere inntekt og lavere pensjon. Svak tilknytning til arbeidslivet påvirker også timelønnsutvikling og karriere.

Regjeringen har satset sterkt for å styrke kvinners posisjon i arbeidslivet. Det er gjennomført full barnehagedekning og barnets rett til en barnehageplass. Det satses på fedrekvote innenfor foreldrepermisjonsordningen.

Et mål er at kvinner skal kunne ta del i arbeidslivet på linje med menn, og at menn skal kunne ta ansvar for barn og omsorgsoppgaver på lik linje med kvinnene. Når kvinners posisjon i arbeidslivet og deltakelse i arbeidslivet styrkes, påvirker det både kvinners timelønn, kvinners årsinntekt og økonomi over livsløpet.

Likestillingen kommer ikke videre før menn tar sin del av omsorgen for egne barn. Det betyr rett og slett at menn og kvinner må dele likere, både på jobb og hjemme.

Regjeringen er også opptatt av å bryte kjønnsstereotype utdanningsvalg og yrkesvalg. Dette har viser seg også gjennom et kjønnssegregert arbeidsmarked.

Avslutning
Yrkesdeltakelsen for kvinner i Norge blant den høyeste i verden - 79 prosent. Samtidig har vi en av de høyeste fødselsratene på 1,98 barn per kvinne blant de industrialiserte landene. Høyeste tall i Norge på 37 år!
 
Hovedforklaringen ligger i at norske myndigheter gjennom årtier, i samarbeid med partene i arbeidslivet og med ”trøkk” fra kvinneorganisasjonene, har lagt til rette for at foreldre kan kombinere arbeid og familie.

Målet er en moderne og helhetlig likestillingspolitikk.

Derfor har Regjeringen nedsatt et offentlig utvalg som skal se nærmere på norsk kjønnslikestillingspolitikk med utgangspunkt i livsløp, etnisitet og klasse.

Det er utnevnt et kvinnepanel. 31 damer som har sagt ja til å mene noe offentlig om likestilling. Panelet skal gi innspill til arbeidet med utredningen og den løpende politikkutviklingen.

Det er oppnevnt en komité som skal feire allmenn stemmerett i 2013. Det er snart 100 år siden kvinner i Norge fikk stemmerett. Regjeringen ønsker at markeringen skal være en demokratifest der en skal ha fokus på hva som er oppnådd, men like viktig: hva må til framover for å holde demokratiet levende og utvikle det for alle grupper? 

Til slutt en overraskelse: det skal legges frem en egen stortingsmelding om likelønn til sommeren. Meldingen skal gi Stortinget anledning til bredt å drøfte oppfølging av Likelønnskommisjonens arbeid.

Denne meldingen blir veldig viktig! Jeg mener nemlig at det er få likestillingsutfordringer som er viktigere enn likelønn.
Kampen om likelønn skal heller ikke bare føres under lønnsoppgjørene, men det må en bredde av virkemidler til. Ambisiøst? – Ja! Men nødvendig!

De tre utvalgene og stortingsmeldingen vil samlet sett bety en ny og offensiv giv for arbeidet med likestilling mellom kjønnene!