Velkomsttale på seminaret ”Innvandring: Hvor går grensen?”, 7. september 2010

 

Takk for invitasjonen om å ønske velkommen til dette seminaret om innvandring og velferdsstaten!

Vi som bor i Norge er privilegerte! Norge er i dag blant de landene i verden med høyest levestandard. Den norske velferdsmodellen har klart å kombinere god økonomisk vekst, høy sysselsetting og godt utbygde universelle velferdsordninger.

Vi har et samfunn med relativt jevn inntektsfordeling. Alle har tilgang til viktige offentlige goder som utdanning og helsetjenester, uavhengig av egen inntekt og arbeidstilknytning.

Et høyt velferdsnivå, høy produktivitet, sterk økonomisk vekst
og lav arbeidsledighet er et resultat av en aktiv offentlig sektor som sammen med næringsliv, organisasjoner og befolkning har utviklet et godt samfunn.

Den norske velferdsstaten, slik den fremstår i dag, er et resultat av politiske veivalg gjennom flere tiår. Den sterke velferdsstaten og arbeidslivsmodellen vår har vært med på å bære Norge gjennom finanskrisen. Mange europeiske land, med andre måter å organisere samfunnet på, har blitt rammet i mye sterkere grad enn oss. 

Vi lever i et samfunn i rask endring, og velferdsordningene må tilpasses endringer i samfunnet dersom vi skal oppnå de resultatene vi ønsker. Med den økningen i migrasjonsstrømmer vi ser i dag er det åpenbart at vi har behov for å få mer kunnskap om hvordan dette virker inn på de løsningene vi har valgt, og hvilke endringer vi må gjøre for å nå de målene vi setter oss for framtidas velferdsstat.

For at velferdsordningene skal være bærekraftige må vi sikre høy yrkesdeltakelse. Derfor er vi opptatt av at innvandrere raskt skal komme inn i arbeid eller utdanning.

Arbeid gir den enkelte økonomisk selvstendighet og er det viktigste virkemidlet for å motvirke fattigdom, for å utjevne sosiale forskjeller og oppnå likestilling mellom kvinner og menn. Siden 70-tallet har det vært en relativt stor og rask økningen i innvandringen.  Andelen personer med innvandrerbakgrunn har økt fra 1,5 prosent i 1970 til 10,6 prosent i 2009. Befolkningen har blitt mer sammensatt og dette er grunnleggende positivt.

OECD-rapporten Labour market integration of immigrants and their children in Norway fra 2009 viser at innvandreres integrering på arbeidsmarkedet i Norge er relativt bra sammenlignet med de fleste andre OECD-land. Dette blir særlig tydelig når vi ser på de som er født og oppvokst her. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at jo lengre man bor i Norge, desto høyere er arbeidsdeltakelsen og bedre er levekårene. Det store flertall innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Norge deltar i arbeidslivet, er økonomisk selvstendige, snakker norsk og deltar på samfunnets ulike arenaer.

Introduksjonsprogrammet og norskopplæringen er viktige virkemidler for å få jobb. Introduksjonsprogrammet har vært lovpålagt i seks år nå, og resultatene er gode. De fleste går over i arbeid eller utdanning etter deltakelse i programmet.

Nå har jeg snakket en del om innvandrere som bosetter seg i Norge. Det har også blitt enklere å flytte mellom land. Studenter, arbeidstakere og pensjonister tilbringer i langt større grad enn tidligere perioder i andre land. Norske statsborgere reiser ut, og utenlandske statsborgere kommer for kortere eller lengre tid til Norge.

Denne økte mobiliteten over landegrensene kan ha konsekvenser for det norske velferdssystemet. EØS-regelverket og bilaterale avtaler senker terskelen for eksport av ytelser. Hvilke konsekvenser får det for velferdsstaten? Vi må få svar på viktige spørsmål, som for eksempel:
o Hva betyr det for velferdsordningene at det blir mer bevegelse over landegrensene?
o Hvordan fungerer de ulike ordningene i den norske velferdsmodellen når befolkningen er mer sammensatt?
o Påvirkes oppslutningen om velferdsmodellen av økt innvandring?

For at de statlige velferdsordningene skal være bærekraftige også i fremtiden, må vi være i forkant. Dette krever god kunnskap om hvordan ordningene fungerer. Derfor opprettet regjeringen Velferds- og migrasjonsutvalget i mai 2009. Utvalget ledes av professor Grete Brochmann, som deltar i panelet her i kveld. Også professor Torben Andersen fra kveldens panel sitter i utvalget.

Samspillet mellom velferdsmodellen og innvandrings- og integreringspolitikken har stor betydning for alle som bor i Norge. Vi vet at velferdsmodellen påvirkes av at det er stor variasjon i bakgrunn hos brukerne av velferdstjenestene og hos dem som arbeider i velferdstjenestene. Men vi har behov for mer kunnskap om ordningene fungerer etter hensikten for ulike grupper i samfunnet.

Utvalgets mandat er bredt. En hovedoppgave er å se på de elementene i den norske velferdsmodellen som påvirker - og blir påvirket - av økende migrasjon. I bunn ligger den utlendingslovgivningen vi har i dag. Det ligger ikke til utvalgets mandat å gå nærmere inn på norsk innvandringspolitikk som sådan.

Utvalget skal på bakgrunn av situasjonen i dag og velferdsordningenes betydning, skissere forslag til eventuelle endringer i virkemidlene. Endringene må ha som formål å sikre at velferdsstaten kan videreføres på lang sikt, slik at også framtidas generasjoner får de mulighetene til universelle ytelser og gratis velferdstjenester som vi har i dag. Utvalget skal levere sin utredning i mai 2011.

Kunnskapen som utvalget skal få frem kan bidra til en bedre offentlig debatt om utfordringene og mulighetene vi står overfor i tiden som kommer.

I tillegg til Velferds- og migrasjonsutvalget har regjeringen nylig opprettet Inkluderingsutvalget. Dette utvalget skal løfte frem muligheter og utfordringer i et flerkulturelt Norge, og foreslå tiltak i integrerings- og inkluderingspolitikken. Utvalget skal blant annet foreslå tiltak for å forhindre utviklingen av et klassedelt samfunn hvor personer med innvandrerbakgrunn har dårligere levekår enn resten av befolkningen. En slik utvikling kan ha konsekvenser i forhold til velferdsstatens legitimitet og oppslutning.
Velferdsmodellen handler mye om hvilket samfunn vi vil ha og bygger på sentrale verdier i samfunnet. Dette er Regjeringen opptatt av å føre videre. For å gjøre dette, er målet å forbedre, forsterke og fornye de offentlige velferdsordningene.

Innvandring stiller oss ovenfor nye utfordringer, og det kan være ofte være vanskelig å føre en god og saklig offentlig debatt. Da er kunnskap viktig. Det arbeidet som gjøres i de andre nordiske landene er viktig, også for Norge, når vi skal finne løsninger på problemer vi står overfor i organiseringen av velferdsstaten.

Selv om de nordiske landene på mange områder har organisert sine velferdsstater likt, er det likevel mange forskjeller. Muligheten til å lære av hverandres løsninger på de utfordringene vi står overfor, må vi ikke la gå fra oss. Det er derfor spennende at Norden i Fokus med dette seminaret trekker frem utfordringene for velferdsstaten i et nordisk perspektiv og samler forskere fra nordiske land til diskusjon.

Jeg gleder meg til de videre diskusjonene rundt innvandring og utfordringer for velferdsstaten - og lykke til med seminaret!