Regjeringens arbeid med etikk i offentlige anskaffelser

                                                                                  Sjekkes mot framføring

God morgen alle sammen! Takk for invitasjonen om å komme hit til Anskaffelseskonferansen 2010. Jeg skal snakke om regjeringens visjoner og arbeid med etikk i offentlige anskaffelser. For meg som forbrukerminister er dere et stort og viktig publikum!

Difis oppgave er å bygge kompetanse, skape bevissthet og dyktiggjøre offentlige virksomheter i å stille etiske krav til leverandørene ved innkjøp. I dag er det frivillig å stille slike krav. Jeg tar nå initiativ til å få vurdert om dette er tilstrekkelig, eller om det er nødvendig med et pålegg om at offentlige virksomheter skal stille etiske krav til sine innkjøp. Mange mener dette er nødvendig for å få til endring i stor målestokk. Jeg vil følge nøye med på arbeidet med en slik vurdering.

Offentlig sektor må bruke de virkemidlene som står til rådighet for å bidra til at internasjonal vareproduksjon skjer under akseptable forhold og at arbeidsfolk har skikkelige vilkår. Dette  er mitt hovedbudskap til dere. Jeg skal bruke litt tid på hvorfor dette er viktig:

Norsk næringsliv er i stor grad eksponert for internasjonal konkurranse. Dette innbærer store utfordringer. En rekke av de varene vi kjøper inn, både som privatpersoner og over offentlige budsjetter, produseres under uakseptable omstendigheter. Vi kjenner til det - barnearbeid, tvangsarbeid, slaveaktige forhold.  Dette kan vi ikke leve med, selv om det skjer langt borte! Vi må gjøre det vi kan for å stoppe det.

Samtidig er leverandørverdenen komplisert og uoversiktlig. Det er i praksis nesten umulig for den enkelte innkjøper å spore produktene tilbake til de enkelte ledd i råvare- og produksjonskjeden. Samarbeid på nasjonalt og internasjonalt nivå for å øke gjennomsiktigheten om sosiale forhold i markedet, er derfor en grunnleggende forutsetning.

Deler av norsk næringsliv jobber godt med utfordringene og tar sitt samfunnsansvar alvorlig. På årskonferansen til HSH sist uke kom det fram gode eksempler på bedrifter som stiller strenge miljø- og etikkrav i alle ledd i produksjonsprosessen – og ikke minst sjekker og følger opp. IKEA og Bama er to slike.
Regjeringen arbeider med disse store utfordringene på flere fronter. Gjennom utenrikspolitikken, utviklingspolitikken og i nærings- og handelspolitikken jobber vi med å få til bedre arbeidsforhold.

Samtidig er det faktisk en hel del vi kan gjøre her hjemme som kan få betydning internasjonalt. Jeg vil trekke frem tre ting vi ikke kommer utenom:
- Norske forbrukere må stille krav til de varene vi kjøper
- Norsk næringslivs holdninger og praksis i møte med internasjonale partnere er viktige premisser for endring.
- Dessuten må vi som er her i dag, og som representerer den største enkeltforbruker i Norge, nemlig offentlig sektor, ta et ansvar for hvilke produsenter og leverandører vi forholder oss til.

Jeg skal utdype dette:
For å kunne velge, må du først vite. Som forbrukerminister er det viktig for meg å være sikker på at forbrukerne gis mulighet til å velge produkter som er fremstilt på en etisk og miljømessig forsvarlig måte. Jeg vil at norske forbrukere skal få innsyn i hvordan varene i butikkhyllene er laget. Og jeg ønsker meg også et større engasjement for etisk handel hos norske forbrukere. Ved at forbrukerne etterspør informasjon om etiske og miljømessige forhold ved produktene, vil de også kunne være med å påvirke næringslivet.

Forbrukerne kan øve innflytelse, men det er næringslivet som sitter med ansvaret. Mitt utgangspunkt er at bransjene selv forplikter å sikre akseptable forhold i egne leverandørkjeder. I Stortingsmeldingen om næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi (St. meld nr. 10 (2008-2009)) la regjeringen fram sine forventninger til norske bedrifters utøvelse av samfunnsansvar. Meldingen løftet debatten om hva næringslivet selv kan og bør gjøre. Jeg tror den har bidratt til å skape bevissthet og til å endre både holdninger og praksis i deler av norsk næringsliv.

Faktum er at utvalget av etisk produserte varer er lite, og informasjonen er mangelfull. Min utfordring til næringslivet er å gi oss som forbrukere valgmulighet på slike ting som virkelig betyr noe.

Et økende antall virksomheter begynner å oppdage at det å ligge foran på etikk og miljø kan bli et viktig konkurransefortrinn. Et eksempel på noen som satser er Nidar, som har bestemt seg for å benytte kun rettferdig handel-sertifisert sjokolade innen 2015.

For norske bedrifter som trenger hjelp til komme i gang med konkret og målrettet etisk handel-arbeid har Regjeringen finansiert en veileder for privat sektor, utarbeidet av Initiativ for etisk handel (IEH). Dette konkrete hjelpemiddelet vil bli lansert på nyåret. Målet er også å etablere veilederen som et nyttig verktøy for virksomheter som skal levere til offentlig sektor. Nytten av den kan bli forsterket når den sees i sammenheng med en annen veileder jeg kommer til litt senere.

Jeg har hatt tett kontakt med både norsk sjokoladebransje og elektronikkbransjen, og ser at det er en vilje til å ta grep også i andre deler av næringslivet. Det er bra! Men det skjer ikke nok uten at etterspørselen er der.

Og det er her vi i offentlig sektor kommer inn. I kraft av sin størrelse kan offentlig sektor skape etterspørsel etter etisk produserte produkter. Det skal jeg komme tilbake til.

Når myndighetene stiller forventninger til privat næringsliv om å ta miljø og etikk alvorlig, skal vi selvsagt også feie for egen dør. Det gjelder også departementenes egne innkjøp.

I Soria Moria-erklæringen står det at ”…det offentlige må gå foran som ansvarlig forbruker og etterspørre miljøvennlige varer og varer som er tilvirket med høye etiske og sosiale standarder”.

Etisk handel i offentlig sektor er på mange måter et nybrottsarbeid. Det fins noen åpenbare utfordringer, ikke minst ved at vi allerede har et krevende regelverk for innkjøp. Men så er det også noen åpenbare gevinster:

For på samme måte som i næringslivet ser mange offentlige virksomheter at deres omdømme og legitimitet også handler om håndteringen av miljømessige og etiske problemstillinger.

Jeg har merket meg at etiske krav er velkomne både hos oppdragsgivere og leverandører. Det lover bra!

Leverandører ønsker rettferdig konkurranse, og mener det er urettferdig å bli utkonkurrert av useriøse aktører som ikke bryr seg om hvordan varene de selger er produsert. Et økende antall leverandører ønsker og forventer at offentlig sektor stiller krav. De samme leverandørene uttrykker samtidig bekymring for at kommuner flest utelukkende velger laveste pris.

Kommunene må være opptatt av pris, men ikke på bekostning av lover og etiske normer. Kommuner som stiller krav erfarer at de får like mange tilbud som før. Det finnes også kommuner som ønsker å ha muligheten til å velge leverandører med høy etisk standard i leverandørkjeden. Det vi vil ha er kvalitet. Hele veien.

Kommunene Stavanger, Bærum, Bergen og Moss, samt Rogaland Fylkeskommune er eksempler på kommuner som nå stiller krav til arbeidstakerrettigheter når de gjør innkjøp av varer som er produsert i land der det er risiko for at slike rettigheter brytes.

Likevel vet vi en del om at kommunale og statlige virksomheter og departementer hittil ikke har tatt disse kravene tilstrekkelig alvorlig.

Det vil jeg at vi gjør noe med! Vi forvalter fellesskapets ressurser. Det gir oss et særskilt ansvar for å kjøpe produkter laget på lovlig og etisk forsvarlig vis. Statsforvaltningen, norske kommuner og fylkeskommuner bør stille etiske krav i sine innkjøp fordi fattige arbeidere har et rettferdig og moralsk krav på beskyttelse og en bedre hverdag. Norge som en internasjonal aktør har et ansvar for å bidra til en rettferdig global utvikling. Politiske myndigheter og forvaltningen har ansvar for å bevare tilliten hos sine innbyggere og sine ansatte. Og myndighetene har ansvar for å bidra til at det lønner seg for næringsdrivende å ta samfunnsansvar.

Dette skal synes på bunnlinja! Det offentlige gjør årlige innkjøp for rundt 330 milliarder kroner. Når vi systematisk stiller miljømessige og etiske krav, vil det bidra til at næringsdrivende tar grep. Og de som ikke forstår det, kommer til å miste oppdragene.
Dette er bakgrunnen for at regjeringen, gjennom handlingsplanen for miljø og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser har satt i gang et bredt arbeid med å styrke det offentliges rolle som innkjøpere.

Jeg vil nevne et par vesentlige resultater av arbeidet så langt:
1. Initiativ for etisk handel (IEH) har på oppdrag fra mitt departement utarbeidet veilederen ”Etikk i offentlige anskaffelser”. Veilederen er laget som et hjelpemiddel for offentlige innkjøpere som ønsker å stille etiske krav til sine innkjøp. Den er etterspurt og bredt distribuert. Sammen med veilederen for privat sektor som jeg har nevnt, vil dette bli et godt verktøy for å fremme etisk handel i både offentlig og privat virksomhet.

2. Vi har gjennom Difi etablert en støtte- og rådgivningsfunksjon som både skal motivere og tilby rådgivning og kompetanse om etiske innkjøp til offentlige innkjøpere.

Den vanskeligste jobben er ofte å få oppslutning om budskapet rundt etisk handel, og bygge opp kompetansen hos offentlige innkjøpere. Det er Difi som har denne oppgaven. Jeg vil benytte anledningen til å berømme Difi for den måten de har tatt dette ansvaret. Det er liten tvil om at det nå finnes en kompetanse i forvaltningen som ikke var der for få år siden, og at det er satt i gang prosesser i stat og kommune som etter hvert vil gi resultater. Mye av dette er det Difi som har æren for.

Frem til i dag har Difi hatt et midlertidig mandat fordi handlingsplanen går ut i 2010. Men vi har sett at det virker. Den rødgrønne regjeringen vil videreføre arbeidet med etikk i offentlige innkjøp, selv om målene i handlingsplanen langt på vei er oppfylt. Derfor har jeg gitt Difi beskjed om at pengene kommer også i 2011, slik at de kan fortsette å hjelpe dere med å bli gode på etikk i offentlige anskaffelser.

Målet er at etisk handel blir en naturlig og integrert del av offentlige anskaffelser. Difi skal videreutvikle veiledning og verktøy gjennomføre informasjonstiltak overfor offentlige innkjøpere og leverandører, og etablere et opplærings- og rådgivningstilbud for innkjøpere i offentlig sektor.

Til slutt:
Vi har viktige utfordringer i offentlig sektor når det gjelder samfunnsansvar. Jevnt over ser vi at kompetansen må heves og praksis bedres. Vi må finne mer effektive metoder for oppfølging av etiske krav. Vi må bruke den spesialkunnskapen som allerede finnes til å utvikle feltet videre. Og så må vi ha med oss en god porsjon realisme. Å fjerne barnearbeid og tvangsarbeid i globale leverandørkjeder fullstendig - i en verden med skjev ressursfordeling og stor fattigdom, ligger et godt stykke fram i tid. Det vi likevel skal gjøre, er å jobbe langsiktig og ha målet klart for oss: Å skape endring over tid.

Jeg håper jeg har bidratt litt til å gi dere troen på at offentlige anskaffelser kan være en mektig kraft til å fremme en etisk og miljøansvarlig samfunnsutvikling både her hjemme og globalt.

Takk for oppmerksomheten og lykke til videre med konferansen og den viktige oppgaven dere forvalter!