Brukermedvirkning i barnevernet

                                                                            Sjekkes mot framføring

Takk for at jeg fikk komme hit til Bufdir-konferansen 2010!

Dere har valgt et viktig tema og noe som ligger meg på hjertet: brukermedvirkning i barnevernet og familievernet. Det har høy prioritet hos meg, og det er viktig at vi får en slik anledning som i dag å sette brukermedvirkning på dagsorden!

Både voksne og barn har rett til innsyn i og innflytelse over beslutninger som gjelder dem selv.

Barns rett til innflytelse og medbestemmelse ble skjerpet da FNs barnekonvensjon ble tatt inn i norsk lovverk i 2003. Og barnekonvensjonen er klar: Alle barn og unge skal ha anledning til å si hva de mener og ønsker før det tas avgjørelser som angår dem. Men innføringen medførte også at aldersgrensen for når barn skal bli hørt, ble senket fra 12 til 7 år.

Da barnekonvensjonen fylte 20 år i fjor, ble det rettet fokus på hvordan kommunene kunne jobbe enda bedre for å sikre barns rett til å bli hørt og til å delta i egen sak.

Og her er vi ved sakens kjerne. Brukemedvirkning skal ikke bare være et pynteord i offentlige dokumenter. For dette handler om demokrati i hverdagen, kombinert med godt faglig arbeid. For hvordan kan man utøve et fag som dreier seg om menneskers følelser og problemer uten å høre på dem det gjelder? 

Dette er jo en forutsetning for godt arbeid med barn. Som det er med voksne og familier: Vi har alle krav på innflytelse i saker som gjelder oss selv. Og får vi ikke det, føler vi oss dårlig behandlet og blir misfornøyd med tilbudet vi får. 

Noen ganger får man inntrykk i media at barnevernsavgjørelser først og fremst gjelder foreldrene og som jobber i barnevernet. Slik er det selvfølgelig ikke.

For det første er det barnas beste som skal ligge til grunn i alle vedtak om barn. Noen ganger er de voksne enige i disse avgjørelsene, andre ganger ikke. Noen ganger er avgjørelsen i overensstemmelse med det biologiske prinsippet om at barn skal ha samvær med og/eller omsorg fra foreldre – andre ganger ikke, og det blir nødvendig å søke andre løsninger. Uansett er det barnas beste som skal komme først.  

For det andre skal det juridiske begrepet ”sakens parter” også gjelder barn. Hvis barnet har fylt 15 år og forstår hva saken dreier seg om, har han eller hun formelle partsrettigheter. Og hvis fylkesnemnda bestemmer det, har også barn som ennå ikke har fylt 15 de samme rettighetene.

Når foreldre og barn er part i saken har de rett til innflytelse, det gjelder både innsyn og klageadgang.

Barn må ha mer hjelp enn de fleste voksne for å bli hørt og få den innflytelsen de har krav på. Det forplikter oss som samfunn, og det forplikter hver enkelt av oss. Det er vi voksne som skal gjøre det mulig for barna å slippe til med sin versjon av saken og med sin egen fortelling om hvordan de opplever det som skjer med dem.

Likevel er det slik at selv om lovverket og forpliktelsene er klare, kommer barnas syn fortsatt ikke frem i alle saker. Heller ikke i barnevernet.
Både jeg og dere har hørt historier om barn og unge som ikke fikk informasjon før etterpå da de voksne tok viktige beslutninger over hodene deres. Om barn og unge som ikke ble fortalt at de skulle flytte til en ny familie eller en ny institusjon før det plutselig skjedde. Vi har hørt om barn og unge som plutselig ikke lenger skulle ha samvær med foreldrene, eller uten forvarsel skulle ha mye mer av det.

Jeg har møtt flere barn som har fortalt meg lignende historier. Disse barna ble behandlet respektløst. Som om de ikke hadde noe å bidra med, heller ikke når spørsmålet gjaldt dem selv.

Hvorfor snakket ingen voksne med disse barna før de bestemte så viktige ting? For hadde det skjedd, kunne vi ha unngått at verdenen deres plutselig ble snudd på hodet.

Hvorfor blir det av og til slik? Jeg tror voksnes usikkerhet om hvordan man skal snakke med barn i krise er den viktigste grunnen. Mange voksne er også redde for å gjøre ”vondt verre” hvis de snakker med barna på ”feil måte” – og det er forståelig.

Det gjøres mye godt arbeid for å rette på dette. Blant annet har mitt departement laget ”Snakk med meg”, en veileder og dvd som nå spres over hele landet.

Og i 2008 ga Barnevernets utviklingssenter i Nord-Norge ut veilederen ”Barns deltakelse i barnevernssaker”.

Mye bra skjer også i familievernet. Jeg har selv sett hvordan K.O.R. (klient- og resultatstyrt praksis) fungerer som verktøy for brukermedvirkningen i familievernet. Jeg var på Familievernkontoret i Fana, fylte ut skjemaene og så hvor bra det fungerer i praksis.

For de voksne skal involvere barna. Ikke bare fordi barna har juridisk krav på det eller samme rett som voksne til innflytelse på egen sak. Men også fordi informasjon og medinnflytelse gir mening og trygghet.

Barn får med seg mye mer enn hva mange voksne tror – eller ønsker at de hadde fått med seg. Spesielt når det er snakk om alvorlige og skremmende erfaringer som vold og rus.

Barn tolker det de opplever ut fra egne forutsetninger. Det er først når de får snakket med de voksne om opplevelsene sine at de får mulighet til å korrigere egne tolkninger. Og det er når de snakker med de voksne og virkelig blir lyttet til at de opplever at det er mulig å få innflytelse over eget liv.

Når vi viker unna å snakke med barna saken gjelder, mister vi også viktig informasjon. Hvordan skal vi vite hva saken dreier seg om hvis vi ikke spør dem den angår? Hvordan skal vi vite om tiltakene virker hvis vi ikke snakker med dem tiltakene er ment å hjelpe?

Regjeringen har gjort flere endringer i barnevernloven som går direkte inn i dette feltet. Fra 1. januar i år har barneverntjenesten lovfestet plikt til å utarbeide individuell plan for barn som har behov for langvarige og koordinerte tjenester. For å lage slike planer, må naturligvis de voksne rundt barnet snakke sammen. Men de må gjøre mer enn det. En individuell plan lages sammen med barnet. Og bare når man faktisk lager planen sammen med barnet kan den gi mening, og de resultatene vi ønsker.

Fra 1. juli i 2009 fikk barneverntjenesten en ekstra forpliktelse i loven. Hjelpetiltakene skal evalueres regelmessig, og barneverntjenesten skal også vurdere om omsorgsovertagelse er nødvendig.

Godt barnevernsarbeid, som familievernsarbeid, forutsetter altså brukermedvirkning. Du må snakke med barna saken gjelder for å oppnå forandringen vi ønsker.

For at barn og unge skal våge å fortelle må de ha tillit til oss. De mest utsatte barna vil ofte være de som også er mest tilbakeholdne med å fortelle. Tilliten til voksne er i utgangspunktet svak. Dette vet jo dere alt om. Samtidig er lojaliteten til foreldrene ofte sterk. Det er foreldrene som – noen ganger tross alt – ofte er tryggheten.

Dette er en utfordring til hver enkelt av oss. Den enkelte barnevernarbeider, ansatte i familievernet og det enkelte barnevernkontor står i vanskelige dilemmaer på samfunnets vegne. Dere får stor respekt for dette, og skal ha full støtte fra myndigheter og beslutningstakere. Dette skjer gjennom opplæring og veiledning, gjennom kollegastøtte og gode møteplasser. Men også ved at barneverntjenesten og familievernet styrker og bygger posisjonen sin i befolkningens øyne. Vi har gode resultater som viser at tilliten i befolkningen øker.

Også foreldre har krav på innsyn og innflytelse. Så langt det er mulig skal foreldrene inn i sakene. I 2009 ga BLD ut veilederen ”Oppfølgning av foreldre med barn/ungdom plassert i fosterhjem eller på institusjon”. Her understrekes det at foreldreinvolvering både dreier seg om rettigheter og om godt faglig arbeid.

I arbeidet med brukermedvirkning er organisasjonene viktige for oss. Mange av dem er her i dag, som for eksempel Landsforeningen for barnevernsbarn, Norsk Fosterhjemsforening, organisasjonen ”Voksne for barn” og ikke minst prosjektet ”Barnevernsproffene”. Alle er sentrale samarbeidspartnere i dette arbeidet.

Fylkesmannsembetet har en særlig rolle med å tenke brukermedvirkning ved tilsyn i institusjonene. Departementet har bedt fylkesmennene legge til rette praktisk for å møte ungdom hver gang de kommer på tilsynsbesøk. De må også legge til rette for at ungdommene får mulighet til å prate alene og i eget rom med fylkesmannens representant. Tilsynsbesøkene skal skje på tidspunkt der ungdommene er til stede på institusjonene.

Jeg har hørt altfor mange historier om det motsatte. Da Statens Helsetilsyn overtok det overordnede ansvaret, var derfor min viktigste melding at de må sørge for at dette skjer.

Vi er godt i gang med å utvikle brukermedvirkningstanken i barnevernet og familievernet. Men fremdeles er det utfordringer i å høre alle stemmene til barn og unge.

Vi er jo nå i gang med å evaluere det statlige barnvernet. Er målene fra 2004 nådd? Mange forskningsmiljøer er med i dette arbeidet, men jeg er også opptatt av å høre brukerne.

Derfor setter jeg i høst i gang et barnevernspanel der jeg inviterer til en bred diskusjon om barnevernet, både fra ansatte, fagmiljøene og brukerne. BUFDIR tar jo også grep om den viktige brukerstemmen. Dere har nylig lansert at det nå settes i gang en stor nasjonal brukerundersøkelse i barnevernet. Jeg gleder meg til å se resultatene fra denne viktige undersøkelsen og diskutere hvordan de kan brukes til å få et enda bedre barnevern!

Ingen stemme er så viktig i barnevernet og familievernet som brukerne selv. Bare de vet hvor skoen trykker. Derfor skal vi være ydmyke og lytte til deres erfaringer og meninger. Bare slik kan vi i felleskap skape et barnevern og familievern som er til barnets beste.

Lykke til med konferansen og med det viktige arbeidet dere gjør hver dag i møte med barn, unge og familier!