Har vi reell likestilling i Norge i dag?

 

 
                                                                                 Sjekkes mot framføring

Kjære El&It-medlemmer! Jeg har gledet meg til å komme hit i dag og treffe grunnfjellet i likestillingsarbeidet i Norge!

Dere er til stor inspirasjon i arbeidet for likestilling mellom kjønnene. Folk bør velge yrke ut fra interesser, ikke ut fra gammeldagse stereotypier. Dere er med på å bryte mønstrene og dele verdifull erfaring med andre som jobber med disse spørsmålene. Dere gjør en viktig jobb!

Utfordringen jeg har fått fra forbundet er denne: Har vi likestilling i Norge i dag? Ja, har vi det? Før jeg går inn på det, vil jeg gjerne ta dere med på en liten omvei innom det store bildet. Og se på denne figuren, en av mine favoritter (kakefigur "Utvikling og foredrling av arbeidskraften", Finansdepartementet):
 
Mange tror vi lever av olje og gass i Norge. Men den helt dominerende del av nasjonalformuen, 82 prosent, er i virkeligheten folks arbeid. Det vi har i hodene og hendene våre. Verdien av våre olje- og gassreserver utgjør bare syv prosent. Den prestisjetunge finansnæringen cirka to.

At flest mulig kan jobbe er derfor vår viktigste forsikring for framtiden. Tiltak for å inkludere flere er en investering i framtidens velstand og velferd. Den sneversynte oppfatningen av offentlige velferdsordninger som bare utgifter, overser denne helt avgjørende sammenhengen.
Inkludering av ulike grupper som møter diskriminering, som funksjonshemmede eller innvandrere, er derfor noe mye mer enn viktige verdispørsmål. Det er tunge strukturspørsmål, som avgjør om store deler av befolkningen skal stå på sidelinjen, eller kunne bidra til samfunnsbygging.

Av samme grunn opplever vi stadig større internasjonal oppmerksomhet rundt norsk likestillingspolitikk. I går møtte jeg for eksempel amerikanske journalister fra blant annet Time Magazine. USA har ingen likestillingspolitikk, og trenger å få øynene opp for det vi tar for gitt i Norge.

Vi blir kåret til ”verdens mest likestilte land å bo i”. Utenlandske politikere og medier ser til kvoteringen av kvinner i ASA-styrer, barnehagereformen, fedrekvoten og den gode foreldrepermisjonen som inspirerende eksempler for egne land. Bakgrunnen er enkel og grei: det er en tydelig, positiv sammenheng mellom kvinners yrkesdeltakelse og utviklingen i lands vekst og velstand.

La oss også se litt på hva som har skjedd i norsk historie. De siste 100, ja for ikke å si bare de siste 30 årene, har det skjedd radikale endringer:
• Allmenn stemmerett for kvinner ble innført i 1913
• Kirsten Hansteen ble første kvinnelige statsråd i 1945
• Barnetrygden ble innført i 1947
• Første NM på ski for kvinner ble arrangert i 1954
• Lov om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978
• Likestillingsloven trådte i kraft i 1979
• Gro H. Brundtland ble første kvinne i statsministerstolen i 1981
• Kvinner fikk arverett til tronen i 1990
• Fedrekvoten ble innført i 1993: 4 uker til far
• Kirsti Kolle Grøndahl fra AP ble første kvinnelige stortingspresident i 1993
• Lov om kjønnsbalanse i ASA-styrene trådte i kraft 1 januar 2006
Mange vil si at ja, vi har da likestilling i Norge! Og samtidig: på tross av disse kåringene, de juridiske og sosiale merkesteinene, har vi fortsatt utfordringer. La oss se:

Altfor mange kvinner arbeider ufrivillig deltid. Samtidig er deltid en rett og et gode i mange sammenhenger. Muligheten for deltid har nettopp sikret kvinner i Norge tilknytning til arbeidslivet. Vi ser at i flere land hvor det kun er deltidsarbeid, ekskluderes kvinner i praksis fra yrkesdeltakelse.
Fafo la i august i år fram en rapport om arbeidstid og arbeidstidsønsker blant deltidsansatte.
Her kommer det fram at det fortsatt er høy deltidsandel blant kvinner i det norske arbeidsmarkedet: 41, 5 % kvinner jobber deltid, mot 12,9 % mannlige lønnstakere.
I underkant av 20 % av alle deltidsansatte ønsker lengre arbeidstid. Andelen deltidsansatte som ønsker lengre ukentlig arbeidstid, er høyest i kvinnedominerte yrker uten krav til høyere utdanning. Det gjelder for eksempel blant hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, butikkmedarbeidere, yrker innen serveringsvirksomhet eller renholdere.

Norge er også blant de landene i Europa som har høyest deltidsandel tross storstilt innsats for å få bukt med ufrivillig deltid.
• Kvinner har gradvis økt sin arbeidstid over de siste ti årene, og både heltid og lang deltid er blitt mer vanlig.
• Flest kvinner i yrker som hjelpepleiere, butikkmedarbeidere og servitører jobber deltid.
• Kvinner med kortere utdanning arbeider oftere deltid enn de med lang utdannelse. Det er derimot ikke tilfelle blant menn.
• Veldig mange av deltidsansatte som ønsker lengre arbeidstid, oppgir at de ikke har fått tilbud om heltid.

Det er viktig for regjeringen å sikre at alle som ønsker det, får et tilbud om fulle stillinger. Mange arbeidstakere, spesielt kvinner i kommunal sektor, sitter med små stillingsbrøker.  Det er ikke lett å planlegge livet med små barn dersom man aldri vet når man må jobbe. Derfor er det så viktig å sikre flere mulighet til å jobbe heltid, slik at de ikke måtte sitte ved telefonen å vente.

Regjeringen har satt seg som mål å styrke innsatsen mot ufrivillig deltid og for retten til heltid. Vi ønsker derfor å gå gjennom lovverket for å sjekke om dette i dag er godt nok.

Politikere bruker blant annet lover for å nå politiske mål. Men vi bruker også lovverket for å endre holdninger.
For den rødgrønne regjeringen går veien til likestilling gjennom lik deltakelse på arbeidsmarkedet. At både menn og kvinner deltar på like vilkår: Mor knyttes sterke til arbeidslivet, far tar et større ansvar hjemme.
Derfor har vi t over tid sikret en raus foreldrepengeordning, som vi ønsker å forbedre ytterliggere.

Gjennom Folketrygdloven er foreldre som er i arbeid, sikret betalt permisjon i barnets første leveår. Foreldrepengeordningen er et godt eksempel på en framkjempet rettighetsom endrer holdningene våre i en villet retning.
Helt siden 1977 har fedre kunnet dele foreldrepermisjonen med mor. Bare 2-3 % av fedrene tok ut permisjon på begynnelsen av 1990-tallet. Så, i 1993, ble fedrekvoten innført, og fedres foreldrepengeuttak økte radikalt. I dag bruker de aller fleste fedre med rettigheter muligheten til å være hjemme med barnet. Lengden på fedrenes uttak av permisjon har også økt i takt med utvidelsene av fedrekvoten.

Våre naboland Sverige og Island har samme erfaring: Fedre tar ut mer permisjon, men få, om lag 25 %, tar ut mer enn fedrekvoten. (8 prosent tar ut mindre enn fedrekvoten) Derfor har regjeringen varslet at vi vil øke kvoten til 14 uker i årene som kommer, og den samlede permisjonstiden til 48 uker.

Fedrekvote er med andre ord slett ikke skrivebordspolitikk, slik mange hevder. Det er lover som endrer holdninger dramatisk. Og mest positivt er det at holdningsendringene skjer så fort! Tenk bare på ramaskriket da det kom krav om minst 40 % representasjon av begge kjønn i allmennaksjeselskapene, den såkalte ASA-loven! Her er kritikken forstummet og kompetente kvinner har nå en (nesten) like selvfølgelig plass i styrerommene som kompetente menn.

Også da fedrekvoten ble innført ble det sagt at en slik kvotering går ikke an. Næringslivet vil falle sammen! Høyresiden påstod at dette var å frata folk friheten til selv å bestemme.

Jeg ser det litt annerledes. Jeg mener fedrekvoten er med på å sikre far en reell rett til å ta omsorg for eget barn, og en (rettmessig) minsteandel av et ettertraktet velferdsgode. Dette var også ett av de aller viktigste stegene for et likestilt foreldreskap, og til å øke kvinners reelle muligheter i arbeidslivet. Høyre snakker om at familiene skal bestemme selv. I Danmark tok de bort fedrekvoten i 2001. Bare 25% tar ut pappaperm der. I Norge er tallet 60. I Sverige nesten alle fedrene. Mye tyder på at i de landene som har øremerket pappaperm, tar flere fedre ut permisjon. Høyres frihet er ikke mye verd, spør du meg.

I dag tar nesten alle fedre med rett, ut fedrekvoten. Men: Statistikk fra NAV viser at mor i gjennomsnitt tar ut 43 uker av hele året, mens far i gjennomsnitt tar 7 uker. Husk at foreldrene kan dele de ukene som verken er forbehold mor eller far dersom mor går ut i jobb eller godkjent utdanning etter 9 uker. Jeg vil oppfordre foreldre til å dele mer!

Kanskje må også kvinner tenke alternativt når familien sammen beslutter hvordan permisjonen skal deles mellom mor og far?

Så altså:
Selv om Norge flere ganger er kåret til verdens mest likestilte land, er vi ikke ennå i mål. I arbeidslivet er det langt igjen til reell likestilling mellom kvinner og menn.

• Norge har dessverre et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i verden. Det er fortsatt slik at arbeidsmarkedet er kjønnsdelt. Kvinner og menn jobber i ulike sektorer.
• Kvinner har lavere timelønn – i snitt om lag 85 % av menns
• Kvinner har betydelig lavere inntekt enn menn - omlag 65 %.
• Mange kvinner arbeider deltid. 80 % av alle som jobber deltid er kvinner.
• To av tre ledere er menn.
• Kvinner eier færre aksjer og mindre kapital enn menn.
• Bare 20 % av alle professorer er kvinner

Mindre lønnsforskjeller mellom kvinner og menn for arbeid av lik verdi er et sentralt mål for regjeringen. I vår politiske plattform, Soria Moria II, har vi satt likelønn og utjevning av lønnsforskjeller som et viktig mål for inntektspolitikken. Vi skal ikke akseptere kjønnsbasert lønnsdiskriminering. Det mest påfallende ved arbeidslivet er at kvinner ”velger” tradisjonelt kvinnedominerte yrker , og menn ”velger” mannsdominerte yrker. Kvinners arbeid er fortsatt priset lavere enn menns!

Det er en klar sammenheng mellom denne kjønnsdelingen i yrkesvalg og lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Det er grunn til å anta at kvinner i større grad enn menn velger arbeidssted og yrke etter hvor lett eller vanskelig hun tror det er å kombinere arbeid og familie.

Regjeringen legger til grunn at målet om likelønn ikke har én løsning. En likelønnspolitikk må favne bredt. Likelønnskommisjonen la frem flere forslag som offentlige myndigheter kan gjøre noe med. I høst vil jeg legge frem en stortingsmelding om likelønn, hvor vi drøfter oppfølging av disse forslagene.

Vi vil også vurdere om diskrimineringsvernet er godt nok. Vi må sikre at rettigheter og ordninger i arbeidslivet treffer både kvinne- og mannsdominerte områder på en like god måte.
I meldingen vil vi diskutere hvordan et mer familievennlig arbeidsliv og en god balanse mellom familie og arbeid for både mot og far, er et bidrag til likelønn og dermed økt produktivitet og verdiskaping i hele samfunnet.

Et familievennligere arbeidsliv vil gjøre at flere sektorer av arbeidslivet blir attraktive for begge kjønn. Dette kan bryte med stereotype yrkesvalg, og derigjennom påvirke lønnsgapet. Det er meningsløst at næringslivet i noen bransjer bare skal kunne ”velge” blant halve befolkningen – talentene er som kjent jevnt fordelt på begge kjønn.

Mor tjener mindre enn far. Mor får lettere aksept for både deltid og lang foreldrepermisjon. Det blir både økonomisk lønnsomt og mindre brysomt at mor tar på seg byrdene – eller fordelene – ved å ta hovedansvaret for omsorgen for barna det første året eller de første årene. Far på sin side arbeider oftest mest i småbarnsperioden. For å sikre et familievennlig arbeidsliv, kan det være grunn til å arbeide fram en kultur for mindre bruk av overtid på arbeidsplassene.

I tillegg er det en del ting vi helt sikkert kan gjøre bedre for å rekruttere flere jenter til mannsdominerte sektorer - og menn til kvinnedominerte sektorer: EL- og IT-Forbundets lokalavdelinger i Nordland og Møre og Romsdal foreslått flere konkrete tiltak som kunnskapsministeren kan se på. Det dreier seg særlig om to ting:
1. Bedre kvaliteten på rådgivingsarbeidet i ungdomsskolen og videregående skole, blant annet ved å knytte rådgivingen mer opp mot partene og bedriftene i næringslivet og det offentlige. Jeg møtte Therese Anita Holmen i fjor. Hun er elektriker i El&It-forbundet og ble frarådet av rådgiveren sin på ungdomsskolen å gå den veien. Hun sitter heldigvis i Kvinnepanelet og kan gi meg gode innspill på hva som bør gjøres i jobben mot det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.
2. Det andre er å øke statusen for yrkesfag, slik at vi får flere fagarbeidere, og da spesielt jenter, til å stå lengre i sine yrker.

Forhold på arbeidsplassen påvirker foreldres praksis når det gjelder deling av foreldrepermisjon, hvem som er hjemme når barnet er sykt og arbeidstid etter permisjonen.
Det er opp til ledelsen på arbeidsplassen å legge til rette for og sørge for rekruttering av både menn og kvinner. Jeg støtter derfor El- og IT-forbundet som ønsker seg flere kvinner inn i denne bransjen – for blant annet å bedre arbeidsmiljøet og for å ”dempe en ”mannssjåvinisme” som til en viss grad råder i dag.

Dette kan være enkle grep, og mange er sikkert kjent for dere:
• Kulturene på en arbeidsplass må være åpen og inkluderende. Det gjelder for begge kjønn, for personer med nedsatt funksjonsevne, etnisitet og religion og seksuell orientering.
• Vi må realisere og gjennomføre i praksis retten til ammefri
• Toalett og garderobe/dusjforhold må finnes for begge kjønn
• Arbeidsgiver må ta på alvor at både menn og kvinner har omsorgsoppgaver
• Arbeidsgivere må prioritere jenter som lærlinger i el- og it-bedriftene.
• Vi må få flere kvinner inn som tillitsvalgte i klubb, fagforening og distrikt.

Det er avgjørende at arbeidsplassen har en kultur og en ledelse som ikke bare aksepterer, men støtter opp om uttak av fedrekvote, foreldrepenger ut over kvoten og retten til fritak fra overtid. Arbeidslivet vil også ha fordel av dette! Medarbeiderne blir mer fornøyde med arbeidsplassen og i tillegg kan en familievennlig personalpolitikk være viktig for å rekruttere ønsket arbeidskraft.

Når politikere så står og skryter av den norske modellen, er den så god som det hevdes? Ja, mener jeg, fordi: Det er store forskjeller i fødselsrater i Europa. Norge har en rate 1,98 barn per kvinne. Island er helt på topp, med 2,15 barn. De fleste land har lave fødselsrater. Tyskland har 1,37, Polen 1,31.

Med stor sannsynlighet henger de høye fødselsratene sammen med gode velferdsordninger. Disse velferdsordningene er derfor lønnsomme, fordi de gjør at kvinner kan kombinere yrkesaktivitet og barn.

En god familiepolitikk med offentlig velferd i bunnen – foreldrepenger, barnehageplass til alle, en rimelig og god skolefritidsordning – gir med andre ord norske bedrifter langt flere, det vil faktisk si dobbelt så mange hoder og hender å velge mellom sammenliknet med utenlandske konkurrenter.

Yrkesdeltakelsen for kvinner her i landet er blant den høyeste i verden – 74,4 %. Det er et veldig bra. Rapporter fra EU og FN viser også en klar sammenheng mellom kvinners yrkesaktivitet og økonomisk vekst og brutto nasjonalprodukt

Hovedforklaringen til den høye yrkesdeltakelsen er at norske myndigheter gjennom årtier sammen med partene i arbeidslivet og med ”trøkk” fra kvinneorganisasjonene, har lagt til rette for at foreldre kan kombinere arbeid og familie. Målet er en moderne og helhetlig likestillingspolitikk. For å få dette til, trenger vi å utvikle politikken videre. Derfor har jeg nedsatt et offentlig utvalg som skal se nærmere på norsk kjønnslikestillingspolitikk med utgangspunkt i livsløp, etnisitet og klasse.
Jeg har også utnevnt et kvinnepanel. 31 damer som har sagt ja til å mene noe offentlig om likestilling. Panelet skal gi innspill til arbeidet med utredningen og den løpende politikkutviklingen. Jeg gleder meg til de leverer sin sluttrapport 27. september!
Det er snart 100 år siden kvinner i Norge fikk allmenn stemmerett ved stortingsvalg og vi har oppnevnt en komite som leder arbeidet med jubileet. Regjeringen ønsker at markeringen skal være en demokratifest der en skal ha fokus på hva som er oppnådd, men like viktig: Hva må til framover for å holde demokratiet levende og utvikle det for alle? 

Til sist vil jeg fortelle om en kvinne som har inspirert meg og som jeg virkelig ser opp til. Hun våger noe jeg aldri ville ha turt.
Som barn så jeg hopprenn på NRK med Arne Scheie som kommentator. Den ene skihopperen etter den andre fôr utfor hoppkanten. Noen hoppet over 200 meter. Det var uforståelig langt og veldig skummelt. Men de turte, og ble heltene mine.
Anette Sagen er en slik skihopper. Ikke bare hopper hun langt, hun har også – gang etter gang, stått opp for at kvinner skal ha samme rett til å delta i store skirenn som menn. I år etter år har hun kjempet mot gammeldagse holdninger hos tilårskomne mannfolk som leder norsk og internasjonal hoppsport.
I vinter, under bråket om hvem som skulle bli den første skihopperen utfor Nye Kollen, imponerte hun meg igjen. Til tross for at noen i gutteklubben grei tok seg til rette og lot en mannlig eliteutøver teste bakken før Anette - noe som skapte en voldsom oppmerksomhet både i media, i skiforbundet og blant folk flest - landet Anette med et fjellstøtt telemarksnedslag.

Anette Sagen sitter også i Kvinnepanelet. Hun har imponert alle med å være en kvinnepioner på en tradisjonell mannsarena. Slik Therese Anita Holmen har gjort. Og slik dere har gjort, som også har brutt barrierer ved å være kvinner på arbeidsplasser som i hovedsak domineres av menn.

Derfor – før jeg sier takk for meg – er jeg veldig interessert i å få vite mer fra dere om:
• Hvorfor dere valgte utradisjonelt? Hva var utslagsgivende?
• Hvilke hinder det for kvinner som ønsker seg inn på mannsarenaer? Eller for menn som vil inn på tradisjonelle kvinnearenaer?
• Hva mener dere myndighetene kan gjøre for å gjøre det lettere for kvinner (og menn) å velge utradisjonelt?
• Hva kan arbeidslivet selv gjøre for å rekruttere flere kvinner til for eksempel el- og it-bransjen, og andre typiske mannsdominerte mannsarbeidsplasser?

Takk for meg, og jeg gleder meg til å få innspill.