Tale til landets fylkemenn

Bodø, 16. november 2010

God dag alle sammen, og takk for invitasjonen fra Nordlands fylkesmann, Hill-Martha Solberg, om å komme hit i til Bodø dag!

Jeg skal snakke om tre av departementets viktigste områder: barnevern, inkludering og likestilling. Dette er også felt fylkesmennene er tungt inne i.

Det er viktig for oss å få de tilbakemeldingene som du, Hill- Martha, nå gir oss. En av de viktige effektene av fylkesmannsembetet er at vi får lokal kunnskap. Dere er viktige lytteposter for hva som fungerer bra og hva som kan bli bedre.

Først om barnevern: Det er litt spesielt å være nettopp i Bodø og snakke om fylkesmannens rolle i forhold til barnevern, siden forholdet fylkesmannen/Bodø ble litt historisk den 2. november. Da gav fylkesmannen Bodø kommune pålegg etter kommuneloven § 60d. Pålegget retter seg mot manglende oppfyllelse av flere lovkrav i barnevernloven.

Kommunen ble 25. mai 2010 gitt en frist til 1. september 2010 med å rette på situasjonen knyttet til:
• fristbrudd i undersøkelsessaker
• manglende tiltaksplaner
• manglende omsorgsplaner
• manglende oppfølging av barn i fosterhjem
• manglende tilsynsførere og tilsyn med barn i fosterhjem

Ved oppsummering av situasjonen i oktober ble det konkludert med fortsatte, og til dels omfattende mangler på alle områdene, bortsett fra arbeidet med omsorgsplanene. Fylkesmannen konkluderte da med at grunnlag for pålegg var til stede, og at kommunen måtte gjennomføre tiltak som sikrer at virksomheten driver innen barnevernlovens rammer.

Dette er første gang at Fylkesmannen benytter kommunelovens påleggshjemmel på barnevernområdet. Jeg tar ikke opp dette nå for å henge ut Bodø kommune. Jeg tror heller ikke at situasjonen i Bodø er unik. Det mest spesielle i denne saken er at Fylkemannen har valgt å bruke den verktøykassa den faktisk har.

Selvsagt er det ikke på noen måte noe mål at det ilegges flere pålegg. Målet er jo at kommunene skal gi et tilbud som gjør at det ikke trengs. Men det er viktig at fylkesmannen benytter de mulighetene som finnes, og tør å bruke de virkemidlene dere har når det faktisk er nødvendig.

Det gjelder selvsagt på alle områder dere fører tilsyn, ikke bare barnevernet. Skal sektorprinsippet, som den norske velferdsstaten er basert på, fungere - må alle forvaltningsnivåer gjøre jobben sin, og vi må ha et tilsyn som sikrer at befolkningen får de velferdstjenestene vi har vedtatt at den skal ha. Derfor er dere her i dag også pilarer i velferdsstaten. Vi er helt avhengige av deres jobb.

Vi hadde møte med Lars Hanssen i Helsetilsynet her om dagen. De er entusiastiske når det gjelder det nye ansvaret de har fått for barnevernstilsyn, og ser fram til et tett samarbeid med dere på dette. Jeg håper og tror at barnevernet vil nyte godt av å få bruke den kompetansen som hele tilsynet over lang tid har bygd opp.

Barn og unge som opplever omsorgssvikt, er blant de mest utsatte i samfunnet. Derfor har vi som offentlige myndigheter en spesiell plikt til å gi disse barna den hjelpen og omsorgen de trenger. Da trenger vi et godt bemannet og kompetent barnevern.

Antallet barn som får hjelp av barnevernet øker hvert år. I løpet av 2009 var det 46 500 barn og unge som mottok hjelp. Dette er en økning fra 2008, hvor tallet var omtrent 44 000.

Det er positivt at barnevernet klarer å fange opp stadig flere barn som utsettes for omsorgssvikt og overgrep. Samtidig har økningen i antall saker ført til at presset på de som jobber i det kommunale barnevernet har økt. Veksten i antall ansatte har likevel ikke fulgt veksten i antall saker. Mens økningen i saker var på 5,3 % fra 2008 til 2009, var økningen i antall ansatte i det kommunale barnevernet på 3,7 %. Dette gapet spiser ressurser og tapper etaten.

Som tilsynsmyndighet kjenner dere hos fylkesmannen godt til situasjonen i det kommunale barnevernet. Dere rapporterer om mye godt barnevernarbeid, men har også bekymringer om bemanningssituasjonen i barneverntjenestene. Og vi vet at barnevernlovens krav brytes. Slik kan vi ikke ha det.

Barnevernet er et av regjeringens viktigste satsingsområder i 2011. Vi iverksetter derfor den største satsingen på det kommunale barnevernet på 20 år. I statsbudsjettet for 2011 øremerker vi som dere vet 240 millioner til stillinger i det kommunale barnevernet. Midlene fordeles fylkesmennene, og kommunene kan søke fylkesmannen om midler. Det er utarbeidet et eget rundskriv om hvordan satsingen skal innrettes.

Mange av dere som sitter her i dag, vil være sterkt delaktige i denne satsingen. Jeg regner med at dere vil ha mange spørsmål til innrettingen, og derfor er hele dag 2 av høstmøtet satt av til å diskutere satsingen, i tillegg til at jeg håper at jeg ikke prater opp hele tiden jeg har fått, og at vi kan ta noen spørsmål også!

Jeg vil også framheve at fylkesmennenes tilsyn med det kommunale barnevernet har vært viktig for dette barnevernsløftet. Gjennom tilsynet får vi noen av de viktigste rapportene om tilstanden i barnevernet. Det er beskrivelsene dere har gitt oss som har vært våre fremste argumenter i kampen om kronene.

Jeg har forventninger om at satsingen skal gjøre en forskjell for ungene. Unger skal få et bedre barnevern og den hjelpen de har krav på. Budsjetter vedtas år for år. Midlene som blir bevilget for 2011 videreføres, men om dette øker ytterligere i 2012, er for tidlig å si noe om.

Flere folk løser ikke barnevernets utfordringer alene. Ansatte i kommunalt og statlig barnevern må ha kompetansen som trengs for å drive godt barnevernarbeid framover. Kompetansestyrking vil være en viktig del av regjeringens satsing på barnevernet. Kommuner som har nok stillinger, kan søke om midler til andre tiltak for å styrke barnevernet. Og da mener vi først og fremst kompetansetiltak.

Fylkesmannens tilsynsrapporter viser at det er behov for bedre kompetanse i barneverninstitusjonene. Det er blant annet stor usikkerhet om adgangen til å bruke tvang overfor beboere på barneverninstitusjoner. I 2010 har vi foreslått endringer i Forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjoner. Et av de viktigste målene med høringsnotatet har vært å tydeliggjøre bestemmelsene om bruk av tvang i forskriften. Det blir spennende å gå gjennom høringsuttalelsene.
 
Dette har handlet mye om tilsyn, fordi det er viktig – men det kan og skal selvsagt ikke stå alene om sin kontakt med kommunene.

Å styrke barnevernet handler også om å jobbe for god nok organisering av offentlige tjenester. Ikke alle kommuner er store nok til å etablere et solid fagmiljø i det kommunale barnevernet. Flere interkommunale barneverntjenester er et av de viktigste virkemidlene for å skape sterke fagmiljøer i tjenestene. De styrker beredskapen i barnevernet i kommuner med for få ansatte, og gir tryggere og mer kompetente barnevernarbeidere. I 2009 hadde 124 kommuner etablert samarbeid om barneverntjenesten, og mange kommuner utreder nå interkommunale samarbeid. Fylkesmennene er sterke pådrivere for å få til flere interkommunale løsninger. Det er bra! Vi vet at barna får et bedre tilbud når tjenestene er mer robuste.

Regjeringen styrker ressurssituasjonen i barnevernet. Men vi må også sørge for at midlene vi bevilger, faktisk brukes til barnas beste. Dette får vi ikke til uten god ressursutnyttelse, klar ansvarsfordeling og godt samarbeid mellom stat og kommune.

Fylkesmennene rapporterer mange steder om godt samarbeid mellom kommunene og Bufetat, men mange steder kan samarbeidet bli bedre.

Vi har nå satt i gang en evaluering av forvaltningsreformen for å finne ut hvor skoen trykker. I denne evalueringen er det særlig fire ting vi vil vektlegge: Hvordan er samspillet mellom statlig barnevern og andre relevante aktører? Er institusjonstilbudet godt nok? Hvordan er den faglige og økonomiske styringen av det statlige barnevernet? Og hvordan er fordelingen av oppgaver og finansieringsansvar mellom stat og kommune?

Prosessen med evalueringen skal være åpen. Mens evalueringen pågår, vil vi skape møteplasser der ulike aktører får diskutere med hverandre og gi oss innspill om videreutvikling av barnevernet. Det er viktig å få inn erfaringene fra hele landet, jamfør Hill-Marthas innspill om hva som passer i et fylke som for eksempel Nordland.

Det er også viktig å ta grep mens evalueringen pågår. Det statlige barnevernet er nå i gang med å bedre den økonomiske og faglige styringen i etaten. Dette innebærer å sikre felles rutiner for gode måter å jobbe på. Og det betyr også å definere tydeligere hva som er statlige ansvarsområder.

I diskusjonen om samvirket mellom statlig og kommunalt barnevern, kan fylkesmennene spille en viktig rolle. Jeg vet at dere ofte er brobyggere mellom statlig og kommunalt barnevern, fordi ingen kjenner kommunene så godt som dere, og dere har tilsynet både med kommunene og institusjonene. Fordi dere er statens representant har dere en naturlig autoritet, og dere har legitimitet og troverdighet i begge leire.

Avslutningsvis om barnevernet vil jeg nevne et av områdene jeg mener er aller viktigst i deres arbeid som tilsynsmyndighet: individtilsynet i barneverninstitusjonene.

Vi har sagt at det viktigste - når man skal finne ut hvordan unger har det, er å prate med dem. Da må man for det første komme når de er hjemme. I tillegg vet vi at ikke nødvendigvis alle tenåringer synes det å snakke med Fylkesmannen er det kuleste i hele verden. Derfor må det jobbes med hvordan man skal komme i kontakt med dem på en god måte.

Statens helsetilsyn har sagt at de vil ha et særlig fokus på denne kompetansen, og de utarbeider en veileder som blir ferdig til våren. Det er vi glade for! Veilederen vil bli et viktig verktøy i å utvikle denne helt sentrale kompetansen.

Da vil jeg går over til å snakke om integrerings- og inkluderingsfeltet. Dette er viktig fordi fylkesmannen har flere oppgaver her, og fordi ting henger sammen. Vi skal ikke lete lenge for å finne skjæringspunkter mellom barnevern og inkludering.

Aller først: Mye går bra med integreringen i Norge! Dette synes jeg er viktig å gjenta, først og fremst fordi det er sant. Vi har mye dokumentasjon som viser at de fleste innvandrere tar aktivt del i arbeidsliv og utdanning, er økonomisk selvstendige, snakker norsk og bidrar på mange ulike arenaer i samfunnet. Særlig bra går det med barna til innvandrerne. De deltar i arbeid og utdanning omtrent på nivå med annen ungdom.

Det er viktig å gjenta det budskapet fordi et annet bilde ofte blir kommunisert; at det går dårlig med integreringen. Dette får ofte stor plass i media og offentlig debatt, og er med til å forme både folks syn. Som politiker er jeg opptatt av hvordan vi beskriver ting og hvilke ord vi bruker. Ord har makt, og ordene former utviklingen.

Når det positive om integreringen er sagt, er jeg og regjeringen selvsagt bevisste de utfordringer vi har. Derfor vil jeg trekke fram fem områder hvor jeg mener at vi i Norge har en jobb å gjøre for å lykkes enda bedre med integreringen:

En av de største utfordringene, også for 2011, blir å sikre rask bosetting i kommunene. Det er særlig utfordrende å bosette enslige, både voksne og barn. De enslige mindreårige er fremdeles mange. Det kan ikke understrekes nok hvor viktig det er å få til en rask og god bosetting av de nyankomne. Dette gjelder særlig barna. Lang tid i mottak er uheldig og dyrt både for samfunnet og for hver enkelt unge. Og det vanskeliggjør integreringsløpet videre. Kommunene har gjort en god innsats på dette i de siste par årene. Flere kommuner har stilt opp og tatt ansvar! Vi er avhengig av stor bosettingskapasitet også i 2011. Det er derfor viktig å jobbe for å opprettholde tempo og energi i dette arbeidet. 

Arbeid er det viktigste virkemidlet for å sikre den enkelte gode levekår, deltakelse og likestilling mellom kvinner og menn.  OECD påpeker at den relativt gode situasjonen for innvandrere på arbeidsmarkedet i Norge vil bli testet ut i en situasjon med økende ledighet som følge av den internasjonale finanskrisen. Erfaringer viser at det kan ta lang tid for nye innvandrere å få en fot innenfor arbeidsmarkedet i nedgangstider, og at dette har langtidseffekter på deres muligheter til selvforsørgelse. Det er store forskjeller i ledighet og sysselsetting mellom ulike grupper i innvandrerbefolkningen. Det er utfordrende å treffe godt med tiltak og innsatser. Det er gjennom introduksjonsordningen og tiltaksapparatet i NAV den store innsatsen settes inn for å bidra til at mennesker kommer i arbeid og motvirke at de faller ut.

Introduksjonsprogrammet og norskopplæringen er to av de største og mest kostbare ordningene på området. Det er viktig å sikre kvaliteten i begge to. Vi ser gode resultater i ordningene, men det er viktig å følge opp der det kan bli bedre. Tall fra SSB viser at kvinner i mindre grad enn menn kommer ut i arbeid eller utdanning etter avsluttet introduksjonsprogram. Undersøkelser fra IMDi indikerer også at resultatene på introduksjonsprogrammet går i negativ retning. Vi vet også at deltakere i norskopplæringen med liten eller ingen utdannelse i mindre grad går opp til prøve enn andre. Spredning av kunnskap og gode eksempler og tett resultatoppfølgning er avgjort viktig.

Rapporter om økonomi og levekår blant lavinntektsgrupper viser at innvandrere og innvandrerfamilier oftere bor i husholdninger med lavere inntekt enn befolkningen ellers. En ny studie har kartlagt vedvarende økonomisk fattigdom blant ulike innvandrergrupper, etter kjennetegn som landbakgrunn, innvandringsårsak og botid i tidsrommet 1993-2007. Studien dokumenterer at innvandrere er mer utsatt for vedvarende økonomisk fattigdom og økonomisk langtidsfattigdom enn befolkningen ellers. Dette preger særlig barna. Arbeid er igjen helt sentralt for å motvirke og løfte mennesker opp av fattigdom.

Østbergutvalget peker i sin rapport på at det går bra for mange av de elevene som har et annet morsmål enn norsk. Det er blant annet flere jenter født i Norge med innvandrerbakgrunn som begynner å studere enn jenter med etnisk norsk bakgrunn. Samtidig ser utvalget utfordringer, særlig for de ungdommene som kommer til Norge sent i utdannelsesløpet. Det finnes også potensial for å øke læringsutbyttet i skolen, hindre frafall fra videregående skole og øke deltakelsen blant de yngste barna i barnehagen. Skolen er ved siden av arbeidsplassen en helt sentral arena for integrering og inkludering.

Forsøksordningen med gratis kjernetid i barnehage er et eksempel på tiltak som vokser og finner ny form. Denne forsøksordningen gir barn i områder med høy andel innvandrere mulighet til å delta i barnehage og det gir foreldrene mulighet til å delta på en ny og viktig arena i samfunnet på lik linje med andre foreldre. Ordningen er blitt utvidet og styrket opp igjennom og viser gode resultater.

I 2011-budsjettet har regjeringen lagt fram forslag om en rekke tiltak, herunder en helhetlig satsing på bosetting, utvidelse av gratis kjernetid i barnehage og midler til et nasjonalt senter for entreprenørskap for innvandrere. Disse vil bli nærmere presentert senere i dag.

For å kunne utvikle god politikk for fremtiden, trenger vi ny kunnskap. Regjeringen har derfor satt i gang en rekke utvalg som på hvert sitt område har bidradd eller skal bidra med innspill. Her vil jeg spesielt nevne Utvalget for integrerings- og inkluderingspolitikken som skal se på utfordringer og muligheter i et flerkulturelt Norge. Utvalget sluttfører arbeidet sitt sommeren 2011 med en utredning jeg ser fram til å lese.

Dette er det store bildet i politikken. Også dere hos Fylkesmannen har viktige oppgaver i integrerings- og inkluderingsarbeidet.

En av tingene dere gjør er å organisere statsborgerseremoniene rundt omkring i Norge. Samlet har over 5 000 nye statsborgere deltatt i seremonier siden ordningen startet opp i 2007. Den er en høytidelig markering av overgangen til norsk statsborgerskap. Tilbakemeldingene fra dem som deltar på seremoniene er alt overveiende positive. I 2009 arrangerte fylkesmannsembetene 25 seremonier. Omtrent 22 % av dem som ble invitert, deltok. Vi er opptatt av å få enda flere til å delta på disse seremoniene. Styrking av informasjonsarbeidet kan være viktig for å få ennå flere til å delta. Samarbeid med IMDi er sentralt for å få til dette.

Fylkesmannen jobber også tett med kommunene, der integreringsarbeidet faktisk skjer. Det er kommunene som bosetter flyktninger, og de er de viktigste igangsetterne av tiltak rettet mot nyankomne innvandrere gjennom introduksjonsprogram og norskopplæring. Fylkesmannen har veilednings- og klagebehandlingsoppgaver på hele dette området, og står for en bred og mangfoldig innsats. Fokus på bosettingsarbeidet i dialog med kommunene er helt avgjort en viktig oppgave.

Jeg snakket innledningsvis om skjæringspunktene mellom integrering og barnevern. Noen er helt åpenbare, for eksempel i de enslige mindreåriges møte med det norske samfunnet, hvor barnevernet i mange tilfeller spiller en viktig rolle. Disse barna er i en sårbar fase i livet og må gis redskaper til å takle den nye tilværelsen, ta fatt på det nye livet med skolegang, fritid og venner. Men det finnes også en rekke andre skjæringspunkt hvor barn med innvandrerbakgrunn og deres familier møter barnevernet. Å komme disse barna og familiene deres i møte der de er, er en av nøklene til integrering og inkludering. God bruk av tolk, bevissthet i utformingen av offentlig tjenestetilbud og bred kompetansebygging er noe av det som kan bidra til at møtene blir gode.

Så vil jeg gå over til det siste hovedområdet jeg har tenkt å snakke om: samlivs- og likestillingsfeltet.

Et godt familieliv betyr også et likestilt foreldreskap. Vi ønsker å styrke fars rolle, ikke bare i svangerskaps – og spedbarnsperioden, men også menns rolle i samliv og familieliv generelt.

Derfor styrket vi fedres rett til foreldrepenger, og har foreslått for Stortinget å utvide fedrekvoten med 2 uker, til totalt 12 uker. Dette vil også gjelde for fedre der mor er uføretrygdet. Den samlede stønadsperioden foreslås utvidet med én uke.

Familier splitter opp, men statistikken viser at antall separasjoner og skilsmisser er relativt stabile. Fylkesmannsembetet behandler svært tilfredsstillende ca 23 000 søknader i løpet av året.

Barn og unge tar skade av å leve med foreldre som har store og vedvarende konflikter. Det viser seg at samarbeidsklimaet og konfliktnivået er den viktigste årsak til barns problemutvikling i etterkant av foreldrenes samlivsbrudd. Foreldrenes samarbeid om felles barn, herunder hvordan man kan redusere antallet saker som reises for domstolene, viktige spørsmål vi arbeider med.

Familievernet i Bufdir vil i 2011 bli bedt om å ha et særlig fokus på familier med høyt konfliktnivå etter samlivsbrudd. Dere har en viktig rolle her, som tilsynsmyndighet med familievernkontorene.

Departementet har gjennomført en helhetlig gjennomgang av familievernet og har sett på tjenestetilbud, organisering og samarbeid med andre tjenester som for eksempel barnevernet. Tilsynet med familievernkontorene har også vært et tema.  Forslagene i sluttrapporten er nå til intern vurdering i departementet.

Denne høsten er det også satt i gang et pilotprosjekt ledet av Bufdir, rettet mot barn og voksne etter samlivsbrudd. Prosjektet består av 3 hoveddeler: Samtalegrupper for barn som har problemer etter foreldrenes samlivsbrudd. Tilbud til foreldrene om rådgivning, og til slutt det kommunale tjenesteapparatet som skal settes i stand til å samarbeide bedre og yte mer helhetlig hjelp. Dette kommer dere også til å høre mer om senere i dag.

BLD har ansvaret for krisesentrene, og et krisesentertilbud til alle, dvs. både kvinner, menn og barn ble lovfestet 1. januar i år. Jeg vil takke dere for god hjelp med å avholde de regionale konferansene for kommunene i vår! Dere har en viktig rolle som tilsynsmyndighet med kommunenes plikt til å tilby sine innbyggere et krisesentertilbud.

2010 har vært et overgangsår med hensyn til finansiering av
krisesenterordningen. Fra 2011 blir det tidligere
statstilskuddet til krisesentrene lagt inn i
kommunerammen, og vil utgjøre 238 millioner. Tilsynet med kommunenes krisesenterplikt blir enda viktigere etter dette.
Senere i dag vil dere få presentert en ny veileder til hjelp for dere i tilsynsarbeidet.

Da vi besluttet å lovfeste krisesenter tilbudet, var det selvsagt fordi vi ønska et bedre til bud enn det vi hadde før lovfestingen. Vi må nå forsikre oss om at det faktisk blir en realitet.  Deres tilsyn vil være utrolig viktig for oss får å finne ut om loven fungerer etter intensjonen og blir fulgt opp.

Fylkesmennene har i flere år arbeidet med universell utforming, og vi ser av de årlige rapportene at dette arbeidet er meget godt i gang.  Det brede arbeidet mot usaklig forskjellsbehandling på ulike grunnlag (etnisk opphav, kjønn, nedsatt funksjonsevne) og for likestilling (generelt), er viktig. Det er bare dersom vi kommer lengre på disse områdene at fyndord om integrering og inkludering blir realiteter.

Fylkesmannen har en lovpålagt aktivitetsplikt både som arbeidsgiver - i forhold til egen personalpolitikk, og som myndighetsutøver. Fylkesmannen skal være en viktig pådriver overfor kommunene i arbeidet for å fremme likestilling på ulike grunnlag. Departementet har nettopp sendt et brev til alle embetene hvor vi konkretiserer våre forventninger til deres arbeid med likestilling.

Vårt utgangspunkt er at Fylkesmannen skal integrere arbeidet for å fremme likestilling på ulike grunnlag i de aktiviteter og i det arbeid som allerede i dag utøves overfor kommunene. FAD utarbeider i disse dager med en veileder for statlige virksomheters rapportering på aktivitetsplikten.

Ansvaret vi forvalter i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet betyr mye for mange menneskers hverdag.  Det er enkeltpersoner i enden av alle vedtak! I realiseringen av våre ambisjoner på barnevern, inkludering og likestilling, er vi helt avhengige av den gode jobben fylkesmannsembetene utfører. Jeg er sikkert på at dette fortsetter, og at samarbeidet kan holde seg på det høye nivået vi har i dag.

Takk for oppmerksomheten og lykke til videre med høstmøtet!