Ut av den onde sirkelen

Da Dagbladet nylig trykket en karikatur av profeten Mohammed på forsiden tente det igjen en debatt om noen av de viktigste verdiene vårt samfunn er tuftet på. Nok en gang ble vi minnet om at demokratiet vårt rommer interessekonflikter vi må lære oss å håndtere på en fornuftig måte skal vi hindre at murer bygges. I stede må vi skape et felleskap hvor alle har sin rettmessige og selvfølgelige plass. 
 
Fredag og lørdag sist uke demonstrerte mange muslimer i Oslo fordi de føler at Dagbladet har krenket deres tro. På verdig og lovlig vis brukte de sine demokratiske rettigheter til å gi uttrykk for sine følelser.
 
Motsatt hevder Dagbladet sin rett til å bruke ytringsfriheten, en like selvfølgelig rettighet i vårt demokrati som religionsfrihet og retten til ikke å bli diskriminert. Dagbladets rett til å trykke det avisen finner riktig utfra sine redaksjonelle prioriteringer, er et like selvsagt utgangspunkt for meg som norske muslimers rett til på en fredelig måte å vise sin misnøye med avisens valg. Det er når vi har respekt for begge deler at vi virkelig lever opp til de kravene ytringsfriheten setter til oss. I den opphetede debatten som har fulgt helgens demonstrasjoner har dessverre de som stryker til den testen fått dominere.
 
På den ene siden har noen få selvoppnevnte talsmenn for Oslos muslimer tatt til orde for at myndighetene burde gripe inn mot ytringer de ikke liker. Én appellant advarte sågar mot et 11.september på norsk jord. Når svermere for det autoritære får framstå som frontfigurer, spiller de Siv Jensens spill. Den onde sirkelen i denne debatten oppstår når integreringsmotstanderne i innvandrermiljøer og innvandringsmotstandere på høyresiden får spille ball med hverandre. Jo hissigere retorikken blir fra Fremskrittspartiet, jo mer provoserte blir noen få marginaliserte, men sinte, unge muslimer.
 
Fremskrittspartiet bruker situasjonen til å gjenta sin påstand om at det norske samfunnet gjennomgår en ”islamisering”. I debatt etter debatt viser det seg at partiets talsmenn er helt ute av stand til å forklare hva dette innebærer. Men det er ikke sannhet som er hensikten med partiets utspill, målet er å så mer av den frykten FrP livnærer seg på.

I den onde sirkelen deles nordmenn med ulik bakgrunn inn i ”vi” og ”dem”. Frustrerte over en offentlig debatt hvor muslimer svært ofte framstilles negativt, og et arbeidsliv hvor altfor mange med minoritetsbakgrunn fortsatt møter diskriminering, konkluderer noen unge mennesker med at det norske samfunnet ikke vil ha dem. Og Fremskrittspartiets retorikk om islamisering bygger på en generalisering som kaster mistanke over en hel gruppe av norske innbyggere. Muslimer er det ytre høyres nye samfunnsfiender, slik innvandrere generelt var tidligere, og alenemødre og finnmarkinger før dem. Denne islamofobien er en sikker oppskrift på å mislykkes som flerkulturelt samfunn. All historie viser oss at innvandring og integrering er positivt for et samfunn, forutsatt at majoritet og minoritet møter hverandre med respekt. Det er denne respekten debattens onde sirkel forsøker å bryte ned.

Det store flertall av muslimer, både blant demonstrantene og ellers, deler ikke de ekstreme oppfatningene som har blitt presentert i mediene de siste dagene. Akkurat slik flertallet i befolkningen for øvrig ikke deler Siv Jensens fremmedfrykt. SSBs siste holdningsundersøkelse viser at de fleste nordmenn er positive til det flerkulturelle samfunnet.  Det er denne positive majoriteten som blir taperne i integreringsdebattens onde sirkel. Alle oss som ønsker å bygge det nye ”vi” i Norge, fordi vi skjønner at vi er i samme båt i dette landet. Slik jeg ser det, går ikke konfliktlinjen i dag mellom muslimer og oss som ikke er det, men mellom moderate krefter som ønsker å bygge et fellesskap og de som foraktfullt ironiserer over dialogen.

Det kan komme noe positivt ut av demonstrasjonene og debatten etter Dagbladets forside. De har også gitt næring til en åpen og raus debatt om vanskelige dilemma i et demokrati. Derfor er det mulig å velge og bruke det vinduet som nå er åpnet til å snakke sammen i stedet for å slå hverandre i hodet med tom retorikk. Vi trenger å møte frykten som brer seg med kunnskap.

Vi må derfor utfordre hverandre til en annerledes debatt om inkludering og demokrati i Norge, en debatt som kan bryte den onde sirkelen. Den utfordringen må gå til oss som sitter med politisk makt, om å intensivere innsatsen for å inkludere minoritetsbefolkningen i samfunnet vårt. Det handler mest av alt om å skape et arbeidsliv og et utdanningssystem med plass til alle. Utfordringen må gå til media og politikere, om å skape et mer sannferdig bilde av integreringen i Norge. Vi skal snakke om det som er vanskelig, men ikke uten å miste proporsjonene: Integreringen i Norge går mye bedre enn det som gjenspeiles i den offentlige debatten i dag.

Utfordringen må gå til innvandrermiljøene selv, muslimske og andre, om å insistere på sin plass i det nye norske ”vi”. Opprøret mot moralpolitiet på Grønland er et forbilde, det kom fra folket i bydelen selv. Og utfordringen går til folk flest, om å bidra til å bygge tillit. Vi trenger et krafttak fra hele det sivile samfunn for å skape et fellesskap som inkluderer alle grupper i befolkningen. Vi må gjøre en innsats for å gi framtidstro til alle unge mennesker, enten de er født her i landet eller har kommet hit for å søke arbeid eller beskyttelse. Norge trenger deres hoder og hender og vi må vise at de har en plass. De som gikk i gatene i Oslo i helgen er vår ungdom. Vi må mobilisere fagforeninger, idrettsorganisasjoner og de humanitære organisasjonene. Vi trenger å mobilisere i nabolaget og i lokalsamfunnene. Slik bygger vi det samholdet vi er avhengig av.

Vi lykkes sammen, eller mislykkes sammen, i dette landet. Vi har alle et ansvar nå.