Viktige samfunnsutfordringer for Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet

Sjekkes mot fremførelse!

Det er et bredt felt vi holder på med, og veldig mange av de viktige feltene og store utfordringen vi jobber med løses ikke bare gjennom vedtak sentralt. Det er først når vi får til et godt samarbeid mellom ulike deler av av både det offentlige Norge, det frivillige og det kommersielle at vi kan lykkes.

Fylkesmennene er viktige samarbeidspartnere for å møte disse utfordringene.

Dere har kontakt ut mot kommunene og er et viktig bindeledd mellom stat og kommune.

Jeg har først tenkt å si litt om dagens lovgivning og behovet for en ny innen antidiskrimineringsfeltet, skeie innom kjønnslikestilling og videre til ny krisesenterlov før jeg avslutter med en runde om integrering og inkludering

 

[Diskrimineringslovgivningen]

Diskrimineringsvernet i norsk lovgivning er spredt på flere ulike lover. Det er forbudt å diskriminere på grunn av kjønn, etnisitet og religion, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, alder, politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, deltidsansettelse og midlertidig ansettelse. Men jeg skal innrømme at i alle fall jeg, ikke alltid synes det er så lett å forsåt etter hvilken lov hva er forbudt.

De ulike lovene er:

[Likestillingsloven]

Likestillingsloven gir vern mot diskriminering på grunn av kjønn. Lovens formål er å fremme likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling. Både kvinner og menn har et diskrimineringsvern etter likestillingsloven, selv om formålsbestemmelsen nevner kvinners stilling spesielt.

[Diskrimineringsloven]

Diskrimineringsloven forbyr diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn. FNs rasediskrimineringskonvensjon er gjort til del av norsk rett gjennom diskrimineringsloven.

[Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven]

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven gir vern mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Diskrimineringsgrunnlaget omfatter både fysiske, psykiske og kognitive funksjonsnedsettelser. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven pålegger både en plikt til universell utforming (generell tilrettelegging) og individuell tilrettelegging. Brudd på tilretteleggingsbestemmelsene regnes som diskriminering.

[Arbeidsmiljøloven og sjømannsloven]

Kanskje ikke så mange som går rundt og har et bevisst forhold til at sjømannsloven er en antidiskrimineringslov, men slik er det altså.

Arbeidsmiljølovens kapittel 13 forbyr diskriminering i arbeidsforhold på grunn av seksuell orientering, alder, politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, samt diskriminering av deltidsansatte eller midlertidig ansatte. Sjømannsloven gir tilsvarende vern for de som arbeider på norske skip.

 [Boliglovene]

Husleieloven, borettslagsloven, boligbyggelagsloven og eierseksjonsloven forbyr diskriminering på grunn av seksuell orientering.

De ulike diskrimineringsgrunnlagene har ulikt grad av vern.

Kjernen i diskrimineringslovgivningen er at den gir vern mot usaklig forskjellsbehandling. Lovene har en felles oppbygning ved at de forbyr:

•        direkte og indirekte diskriminering
•        instruks om å diskriminere
•        trakassering
•        medvirkning til diskriminering

 

Lovgivningen håndheves av egne håndhevingsorganer, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda.

Mer graverende former for diskriminering er regulert i straffeloven og håndheves av påtalemyndigheten.

Det er ikke rart om noen trår feil, og synes feltet er uoversiktelig slik det er i dag. Det er behov for en opprydning, i tillegg til at det er behov for å styrke diskrimineringsvernet i norsk lovgivning.

For å få til begge deler både styrke, samle og rydde opp, trengs en samlet lov mot diskriminering.

Diskrimineringslovutvalget la i juni 2009 frem NOU 2009: 14 ”Et helhetlig diskrimineringsvern”.  

Utvalget foreslår en lov mot diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk syn eller alder. Loven skal erstatte gjeldende diskrimineringslover.

Utvalget foreslår at homofile skal ha et vern mot diskriminering ikke bare i arbeidslivet og boligleie som i dag, men også på andre område. Homofile diskrimineres også når det gjelder helse-, sosial- og velferdstjenester, idrett, skole, kirke og religion, og uteliv.

Reglene om universell utforming og individuell tilrettelegging for funksjonshemmede foreslås videreført i den nye loven.

Utvalget foreslår at arbeidsgivers plikt til å arbeide aktivt for likestilling bør gjelde ikke bare kjønn, etnisitet og funksjonsevne som i dag, men også seksuell orientering og politisk syn. Plikten skal omfatte alle virksomheter uavhengig av antall ansatte. Hva slags tiltak som skal settes i verk vil imidlertid være forskjellig for små og store bedrifter.

Utvalgets forslag har vært på bred høring. Vi har fått i alt 137 høringssvar. De aller fleste er positive til å samle dagens diskrimineringslovgivning i én ny diskrimineringslov.

Det er mange brikker som må være på plass før vi kan få ferdig et forslag til en samlet lov. Et viktig premiss er at en ny lov ikke fører til at diskrimineringsvernet svekkes for noen grupper. Det viktigste spørsmålet i dette arbeidet er imidlertid hvordan diskrimineringsvernet kan styrkes. Vi tar sikte på å legge frem en lovproposisjon i 2012.

Det har heldigvis skjedd mye positivt innen diskrimineringsvernet. Sist i 2009, da reglene som pålegger private og offentlige virksomheter å arbeide aktivt for likestilling og mot diskriminering kom. Det skal rapporteres om arbeidet i årsberetning. Det er disse reglene som foreslås utvidet i en ny samlet diskrimineringslov.

Dette tror vi er et viktig grep.

Vi vet fra arbeidet med kjønnslikestilling at likestilling ikke kommer av seg selv. Det krever en langsiktig og målrettet innsats, og bruk av et bredt utvalg av virkemidler. Et rettslig vern er ikke tilstrekkelig. 

Aktivitetsplikten skal bidra til at det arbeides mer systematisk med en rekke av de utfordringene som vi står overfor.

 

I dag, omtrent nå, vedtar LO sine krav til årets lønnsoppgjør.  Selv om det er grunn til optimisme, vil neppe følgende utfordringer løses:

• Syv av ti kvinner og nesten åtte av ti menn er i arbeidslivet i dag. I dag jobber 43 prosent av de sysselsatte kvinnene og 13 prosent av mennene deltid. Men mange kvinner som har deltidsarbeid ønsker å jobbe mer.
• Kvinners andel av menns lønn er 85 prosent.
• Ni av ti minstepensjonister er kvinner.
• Under halvparten av personer med nedsatt funksjonsevne er i arbeid. En tredjedel av disse ønsker arbeid. Det dreier seg om over 90 000 personer.
• Arbeidsledigheten blant innvandrere er tre ganger høyere enn for personer med norsk bakgrunn uavhengig av konjunktursituasjonen
• 18 prosent av innvandrerne i SSB levekårsundersøkelse 2005/2006 mente at deres innvandrerbakgrunn hindret dem i å få jobb de hadde søkt eller var kvalifisert for.
• Flere studier viser at innvandrere med høyere utdanning fra Norge ikke har like muligheter i arbeidsmarkedet som majoritetsbefolkningen. Særlig blant ikke- vestlige er det overkvalifisering (Brekke 2008, Støren 2005, SSB 2008) 
• Likestillings- og diskrimineringsombudet mottar flest klage- og veiledningssaker i forhold til arbeidsliv.  

Fordi dette ikke løses av seg selv, tror vi en sterkere lov vil være nødvendig.

Jeg mener at den enkelte arbeidsgiver bør ha betydelige interesserer i å drive et aktivt mangfoldsarbeid. De vil oppdage at det er mange arbeidstakere som har ressurser som ikke blir brukt.

 

Også; hvor er så dere som fylkesmenn oppi alt dette:

Fylkesmannen har en aktivitetsplikt både som arbeidsgiver (i forhold til egen personalpolitikk) og som myndighetsutøver.  Som offentlig myndighet har fylkesmannen en viktig pådriver og veilederrolle overfor kommunene i arbeidet for å fremme likestilling på ulike grunnlag. Fylkesmannen har videre en plikt til å fremme universell utforming innen virksomheten.

BLD har utarbeidet en veileder om aktivitets- og rapporteringspliktene i samarbeid med partene i arbeidslivet. Denne gir en kortfattet og god innføring i hva pliktene omfatter. 

Fordi vi tror god kompetanse om dette hos dere er viktig, er alle embetene invitert til seminar i aktivitets- og rapporteringspliktene på Hamar 28. – 29. april i år. Likestillingssenteret på Hamar arrangerer kurset på vegne av BLD. Kurset er gratis, og reise og opphold for to ansatte ved hvert av fylkesmannsembetene blir dekket.

På seminaret vil innholdet i aktivitets- og rapporteringspliktene bli gjennomgått. Et hovedfokus vil være å drøfte nærmere fylkesmennenes pådriver- og veiledningsansvar overfor kommunene.

Jeg oppfordrer fylkesmannsembetene til å delta på seminaret og få faglig påfyll. Sett av dagene allerede nå!         

[Universell utforming]

Fylkesmennene har i flere år arbeidet med universell utforming. Dette var i utgangspunktet et oppdrag fra Miljøverndepartementet og vi ser av de årlige rapportene at dette arbeidet er meget godt i gang.

BLD har ansvaret for å koordinere politikken for funksjonshemmede. Vi har også ansvaret for å koordinere Regjeringens handlingsplan for universell utforming og tilgjengelighet 2009 – 2013. BLD viderefører de initiativene som Miljøverndepartementet tok i forhold til fylkesmennene.

I 2009 bevilget vil midler til alle embetene til kompetanseheving, nettverksbygging og utvikling og gjennomføring av handlingsplaner for universell utforming.

Vi har fått tilbakemeldinger om at dette har vært nyttige ressurser. Derfor vil vi bevilge tilsvarende beløp i 2010.       

[Likestilling mellom kjønnene]

Jeg nevnte det så vidt tidligere:

Likestilling mellom kjønnene er et viktig område for Barne- og likestillingsdepartementet. Vi mener vi trenger en ny likestillingspolitisk debatt i Norge.

Norge har kommet langt på likestillingsfeltet på grunn av en villet og målrettet politikk. Dessverre tror vi at vi har kommet lengre enn vi har, og dette bidrar til at debatten, av og til, stopper opp. Men vi må ha og fortsatt har store ambisjoner. Derfor har vi nå satt i gang flere viktige og synlige prosesser som vil bidra til å legge grunnlaget for en likestillingspolitikk for framtida. Det gjelder blant annet:

•         Kvinnepanelet
•         Et utvalg som skal utrede norsk likestillingspolitikk
•         og en komité for 100-års markering av kvinners stemmerett.

  

[Krisesentertilbudet]

Når man er politiker, vet nok mange av dere som har den bakgrunnen, kan man av og til synes det blir mye prat, og lite konkrete resultater. I alle fall hender jeg har det slik. Da er det viktig å ha noen milepæler, og kunne si at dette, det er et konkret resultat av at vi gjør den jobben vi gjør nå. Da jeg jobba i MD (miljødepartementet), så hadde jeg vernet av Oslomarka som en slik sak.

Et område som jeg nå er glad vil bli stående etter oss, er at det offentlige nå har tatt sitt naturlige ansvar for krisesentertilbudet ved å lovfeste det fra 1. januar 2010. Vi har lovfestet et kommunalt ansvar som skal sikre at de som blir utsatt for vold i nære relasjoner får nødvendig hjelp og oppfølging, i alle deler av landet.

Loven skal sikre kvalitet gjennom et krisesentertilbud som er tilpasset alle som er utsatt for vold i nære relasjoner. Dette skal gjelde uavhengig av alder, kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering, etnisk og religiøs tilhørighet og norskkunnskaper.

Formålet med den nye loven er å sikre et godt og helhetlig krisesentertilbud til kvinner, menn og barn som er utsatte for vold eller trusler om vold i nære relasjoner.

Tilbudet skal kunne benyttes av personer som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner, og som har behov for rådgivning eller et trygt, midlertidig tilbud. Tilbudet skal gi brukerne støtte, veiledning og hjelp til å ta kontakt med andre deler av tjenesteapparatet.

Når vi tenker på krisesentertilbudet tenker vi ofte først og fremst på botilbudet. Like viktig er imidlertid de andre tjenestene som gis gjennom krisesentertilbudet.

 

 Det skal omfatte:

•       et botilbud
•       et dagtilbud
•       et telefontilbud
•       oppfølging i reetableringsfasen

 

Tilbudet skal være gratis.

Kommunene kan selv velge hvordan de vil drive og organisere tilbudet. De kan for eksempel delta i interkommunalt samarbeid. Forutsetningen er likevel at kommunen organiserer krisesentertilbudet på en tilfredsstillende måte ut fra de behovene brukerne har.

Tilbudet skal være et lavterskeltilbud. Brukerne skal kunne henvende seg direkte til krisesentertilbudet, uten henvisning eller timeavtale, og uansett hvor man kommer fra. Tilbudet skal være åpent for alle som er utsatt for vold i nære relasjoner. Dette gjelder også ofre for tvangsekteskap eller menneskehandel.

 

[Dagtilbudet]

Dagtilbudet skal rette seg mot brukere som trenger støtte, råd og veiledning, men som ikke har behov for et botilbud. Dagtilbudet er også ment for tidligere brukere av et botilbud som har behov for oppfølging i en reetableringsfase. 2286 personer benyttet seg av dagtilbudet i 2008, av disse var 81 menn.

 

[Telefontilbudet]

Telefontilbudet er ment for brukere som trenger et sted og vende seg til for å få hjelp, informasjon og veiledning. Telefontilbudet skal være tilgjengelig 24 timer i døgnet alle dager i året. Personer som henvender seg til telefonvakten skal kunne være anonyme.

 

[Tilbud om støtte i reetableringsfasen]

Tilbudet om støtte i en reetableringsfase må ses i sammenheng med det kommunale hjelpeapparatet ellers. Kommunen har plikt til å sørge for at personer utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner, får en helhetlig oppfølging gjennom samordning av tiltak mellom krisesentertilbudet og andre deler av tjenesteapparatet. Tilbudet i denne fasen vil i hovedsak dreie seg om tiltak og tjenester som allerede følger av det gjeldende regelverket. For eksempel har kommunehelsetjenesten både etter kommunehelsetjenesteloven og etter pasientrettslova plikt til å tilby brukere av krisesentertilbudet forsvarlig og adekvat helsehjelp.

Kommunene skal sørge for god kvalitet på tilbudet, blant annet ved at de tilsatte har kompetanse til å ta vare på behovene til de ulike brukerne, kvinner, menn og barn.

Tilbudet skal, så langt det lar seg gjøre, tilrettelegges slik at det imøtekommer de individuelle behovene som brukerne har. Jeg vil her presisere viktigheten av å se barns behov. Barnas behov skal ivaretas på en god måte som er tilpasset deres særlige behov, og barn skal også få oppfylt de rettene de har etter annet regelverk.

Et tilrettelagt tilbud innebærer også at brukere skal ha adgang til tolk dersom det er nødvendig for å få et fullgodt tilbud. Det har vist seg at behovet for tolk har vært stort ved enkelte krisesentre frem til i dag. Og ettersom rundt 60 % av alle kvinnene som benyttet seg av botilbudet ved et krisesenter i 2008 hadde etnisk minoritetsbakgrunn, er det grunn til å tro at bruk av tolk vil være nødvendig ved samtlige krisesentertilbud i tiden fremover.

Fylkesmennene har, som kjent, fått i oppgave å føre tilsyn med kommunene etter krisesenterloven. Vi har fulgt opp ved å sette av 3 millioner dette arbeidet på årets budsjett.  Tilsynsoppgaven kjenner dere godt, og jeg er trygg på at dere vil følge opp denne oppgaven på en god måte.

Det er utarbeidet en veileder for internkontroll som innen kort til vil bli gjort tilgjenglig for kommunene. Veilederen vil være et godt redskap for kommunene i dette arbeidet.

Det er også blitt etterlyst en veileder også for fylkesmennenes tilsyn med kommunene etter krisesenterlova. Vi vil nå nedsette en arbeidsgruppe som skal utarbeide en slik veileder.  Vi vil jobbe for å få den ferdig så snart som mulig, fordi vi vet at fylkesmennenes tilsyn med kommunene etter krisesenterloven blir svært viktig. Tilsynet er selve nøkkelen for å sikre et godt og helhetlig tilbud for ofre for vold i nære relasjoner som velger å oppsøke krisesentertilbud.

 

Så vil jeg takke dere. For samarbeidet og innsatsen i arbeidet med regionsamlingene som arrangeres for kommunene og krisesentrene om den nye krisesenterloven. Fem samlinger er allerede gjennomført, i Kristiansand, i Tønsberg, i Haugesund, i Oslo og i Bodø. En samling pågår akkurat nå i Tromsø, og fire gjenstår, i Førde, Tromsø, på Hamar og i Molde. Dere er viktige samarbeidspartnere fordi det er dere som kjenner kommunene og har lokalkunnskapen. Disse samlingene er viktige for å følge opp kommunene på en god måte. For å bistå kommunene, slik at de kan gi ofre for vold i nære relasjoner et trygt og et godt tilbud. Og deres innsats har vært upåklagelig.

 

[Integrering/inkludering]

Til sist vil jeg gi en kort beskrivelse av en stor utfordring som ligger under BLD, nemlig integrering og inkludering.

Jeg mener det er viktig, kanskje ikke minst i lys av debatten som pågår i disse dager, å minne hverandre om følgende:

Norge har en voksende innvandrerbefolkning. Mennesker kommer hit fra mange forskjellige steder i verden av mange forskjellige årsaker. De fleste klarer seg meget godt.

Tall og statistikk sier at mye går bra med integreringen i Norge i 2010. De fleste innvandrere deltar i arbeidslivet, er økonomisk selvstendige, snakker norsk og deltar og bidrar på samfunnets ulike arenaer.

Når det er sagt, så er det ikke tvil om at vi står overfor utfordringer, og jeg vil særlig peke på fire områder:

 

[Bosetting]

Den største utfordringen for 2010 blir å sikre rask bosetting. Siden andre halvdel av 2007 har det vært en økning i antallet personer som søker om asyl i Norge. Antallet som skal bosettes er større enn tidligere, men også sammensetningen er mer utfordrende. Andelen enslige mindreårige asylsøkere har blant annet økt kraftig.

Det kan ikke understrekes nok hvor viktig det er å få til en rask og god bosetting av de nyankomne. Dette gjelder særlig for barna. Lang tid i mottak er ødeleggende og dyrt både for samfunnet og for enkeltmennesket og vanskeliggjør den videre integreringen.

[Arbeid]

Den relativt gode situasjonen for innvandrere på arbeidsmarkedet i Norge vil bli testet ut i en situasjon med økende ledighet som følge av den internasjonale finanskrisen. Erfaringer viser at det i nedgangstider kan ta lang tid for nye innvandrere å få en fot innenfor arbeidsmarkedet. Dette har langtidseffekter på deres muligheter til selvforsørgelse.

Viktig er også at vi ser store forskjeller innad i innvandrerbefolkningen. Noen grupper, og særlig kvinnene i disse, har lav sysselsetting.

[Lavinntekt]

Innvandrere er sterkt overrepresentert blant personer med vedvarende lavinntekt. I perioden 2005-2007 utgjorde innvandrere med slik bakgrunn ca. 25 %. av personer med vedvarende lavinntekt, mot ca. 6 %. i hele befolkningen. Det er særlig de som ikke er yrkesaktive som har lavinntekt. Dette rammer også mange barn.

 

[Utdanning og opplæring]

Det er høy deltakelse i utdanning blant norskfødte med innvandrerbakgrunn. Det er samtidig markerte forskjeller i læringsutbytte mellom elever med norsk bakgrunn og elever med innvandrerbakgrunn på alle utdanningsnivå. Det er også stort frafall fra videregående skole, særlig blant gutter med innvandrerbakgrunn.   

En helt konkret og viktig oppgave som dere har i integrerings- og inkluderingsarbeidet er at dere organiserer statsborgerseremoniene rundt omkring i Norge. Tilbakemeldingene fra dem som deltar på seremoniene er alt overveiende positive. Vi er opptatt av å få enda flere til å delta på disse seremoniene. Styrking av informasjonsarbeidet kan være viktig for å få ennå flere til å delta.

 

Dere er også tett opp mot kommunene, der hvor integreringsarbeidet faktisk skjer. Det er kommunene som bosetter flyktninger og kommunene er de viktigste iverksetterne av tiltak rettet mot nyankomne innvandrere gjennom introduksjonsprogram og norskopplæring.

Tross gode resultater ser vi utfordringer her. For enkelte grupper er sysselsettingen lavere og resultatene av introduksjons­program dårligere enn for flyktninger generelt. Selv om flere nå deltar i norskopplæringen og flere går opp til prøve, er det ikke tilfredsstillende at 40 % stryker til avsluttende skriftlig prøve, og at 25 % av dem som kan få gratis opplæring ikke har begynt året etter at de kom til landet. Her har vi alle, også dere en viktig rolle som tilskuddsforvaltere og som veiledere overfor kommunene.

 

[Avslutning]

Jeg vet at mange av dere har en pressa arbeidsdag, og et pressa ansattkorps. At oppgavene som det forventes at dere skal gjøre er mange, og at ikke alltid ressursene strekker til. Jeg er klar over at jeg langt i fra bidrar til å løse disse utfordringene for dere.

Stat, fylke og kommune må arbeide godt sammen for å lykkes i diskrimineringspolitikken, likestillingsarbeidet, krisesentertilbudet og integreringsarbeidet. Fylkesmennene er meget viktige for å få dette samarbeidet til å fungere godt.

BLD ser fram til fortsatt god dialog og godt samarbeid med fylkesmennene, både innen dette feltet, og barnevernet som blir det neste på dagsorden.

Takk for oppmerksomheten.