FN og kjønnslikestilling: Teknologi redder liv

Kjære deltakere på årets Kontaktkonferanse!

Denne årlige konferansen er kanskje det viktigste møtepunktet vi har mellom myndighetene og representanter for det sivile samfunn, herunder partene i arbeidslivet, når det gjelder Norges arbeid i FN om kvinne- og likestillingsspørsmål.

Det er derfor et privilegium og en glede for meg å delta ved åpningen av årets konferanse!

Jeg vil rette en særlig takk til paraplyorganisasjonen FOKUS for arbeidet de har lagt ned i å arrangere årets møte. Og jeg vil også hjerteligst gratulere FOKUS med sin nye daglige leder, Gro Linstad! Barne-, likestillings og                                          -inkluderingsdepartementet ser fram til et fortsatt godt samarbeid med FOKUS i årene som kommer!

Før jeg går løs på årets tema; la oss ta et raskt tilbakeblikk på året som har gått! 2010 var et historisk år for likestillingen mellom kvinner om menn. Det var det året der:

• FN opprettet et eget organ for kvinners rettigheter og likestilling, UN Women, basert på en sammenslåing av fire FN-enheter. 
• Vi markerte 15-års jubileet for Beijing-plattformen.
• Vi hadde 10-års-markeringen for Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet (som kanskje politisk rådgiver Arvin Eikeland Gadgil fra UD vil komme inn på).
• Toppmøtet for tusenårsmålene ble arrangert, og markerte at det var 10 år siden de ble vedtatt.

La oss se litt nærmere på noe av dette:

Den 2. juli 2010 vedtok altså FNs generalforsamling å opprette et eget FN-organ for kvinners rettigheter og likestilling, UN Women, og utnevnte chilenske Michelle Barchelet som leder.

UN Women skal ha en koordinerende rolle og vil jobbe for at kjønnsperspektivet integreres i alt arbeidet FN gjør. Sektor- ansvarsprinspippet tilsier imidlertid at det er det enkelte FN-organ som skal sikre at dette faktisk skjer.

UN Women skal også bidra til at FN-systemet leverer resultater som en helhet - det som omtales som ”deliver as one”. Som et sentralt giverland har Norge fått plass i styret tre år framover og vi har allerede deltatt aktivt på det første styremøtet som ble avholdt nå nettopp i januar.

Samarbeidet med organet har høy prioritet fra norsk side. Som fagdepartement for likestilling har Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet en klar intensjon om å påvirke retningen på arbeidet gjennom å ha klare posisjoner - selv om det kan innebære at Norge må fremme standpunkter ingen andre tør ta.

I UN Women skal vi arbeide for å påvirke forholdene mellom kjønnene. Da er det nødvendig å engasjere gutter og menn - som allierte, og som agenter for endring. For en mer rettferdig fordeling og for større grad av likebehandling. Og norske erfaringer har stor relevans inn i dette arbeidet - for eksempel implementeringen av kjønnsperspektivet vi har i offentlig forvaltning, eller arbeidet med pappaperm. Norge er med på en viktig og spennende prosess her!

Den 3. september i år vil det være 30 år siden FNs kvinnediskrimineringskonvensjon trådte i kraft. Norge var tidlig ute med å signere og ratifisere konvensjonen. Regjeringen overleverte Norges åttende rapport om oppfølgingen av forpliktelsene i konvensjonen, og oppfølgingen av Beijing-plattformen til FNs overvåkingskomité i september i fjor. Rapporten synliggjør på mange måter hva som er bra i Norge på kjønnslikestilling, men viser også hvor vi har forbedringspunkter. 

Jeg vet at organisasjonene som representerer det sivile samfunn for tiden jobber med en skyggerapport til regjeringens rapport - med noe økonomisk støtte fra BLD. Skyggerapporten er viktig, fordi den vil utfylle vår egen og være et sentralt korrektiv til myndighetene. Norge forventes å bli eksaminert av FN på bakgrunn av rapporten til neste år.

I 2000 vedtok FNs medlemsland åtte mål for å redusere fattigdommen i verden innen 2015, som en del av tusenårsmålene. På toppmøtet om tusenårsmålene i september i fjor ble det lagt fram en statusrapport om oppfølgingsarbeidet 10 år etter. Rapporten viser at de som har det vanskeligst i store deler av verden er kvinner og barn - og særlig kvinner og barn med funksjonsnedsettelser.

Selv om rapporten dokumenterer framgang på noen områder, er forbedringen ujevnt fordelt mellom kjønnene, og mellom ulike regionene i verden. 

For eksempel viser resultatene for skole og utdanning at jentene har begynt å nærme seg guttene, i alle fall på grunnskolenivå. De som henger etter, er særlig jenter med funksjonsnedsettelser. Det vil kreve en spesiell innsats for å fange opp denne gruppen. Læringsteknologi vil spille en avgjørende rolle. Et annet resultat gjelder mødredødelighet, der det er store variasjoner i utviklingen avhengig av geografisk tilhørighet. Vi vet også her at kvinner med funksjonsnedsettelser er spesielt utsatt.

Rapporten framhever også at manglende kjønnslikestilling og fravær av kvinners muligheter i samfunnet er de viktigste enkeltfaktorene for å forhindre at vi når målene.
En av de viktigste forutsetningene for å nå tusenårsmålene, er å sikre at jenter og kvinner har tilgang på helse og utdanning, herunder IKT og helseteknologi. Og det bringer meg til temaet for årets kontaktkonferanse, teknologi og helse.

Utdanning danner et naturlig bakteppe for begge temaene på dagsorden. Kvinners muligheter for å ta i bruk teknologi forutsetter at vi har tilgang til både utdanning og økonomiske goder. Kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter og helse (altså SRHR) forutsetter også at kvinner har tilgang til både utdanning og til helsetjenester.

Tema knyttet til kjønn og utdanning er også selvsagt også viktig i Norge. Vi har gjentatte ganger blitt kåret til verdens mest likestilte land. Dette er vi stolte av! Likevel er vi ikke i mål. I arbeidslivet, og særlig i fordelingen av økonomiske ressurser og økonomiske goder, er det et godt stykke igjen til likestilling mellom kvinner og menn.

 Av alle uteksaminerte kandidater fra høyskole og universitet i 2010 er 62 % kvinner. Vi har en av de høyeste prosentandeler av kvinner i Europa som tar høyere utdanning, inkludert doktorgradsnivå. Dette burde vel bety at vi har et enormt rekrutteringspotensial til professorer og forskere blant kompetente kvinner. Hvordan er det da mulig at kun 21 % av alle professorene er kvinner?

Tallene viser at vi fortsatt har utfordringer når det gjelder å sikre kjønnslikestilling på alle nivåer i forskningen - også når det gjelder å sikre at kjønnsperspektivet er en integrert del av den generelle kunnskapsutviklingen i samfunnet. Dette er bakgrunnen for at det kontinuerlig jobbes med å få opp tiltak som kan bidra til endring. Komiteen for kjønnslikestilling i forskningen (KIF) har nylig fått forlenget sitt mandat fram til 2013.

Det er viktig å se sammenhengen mellom det nasjonale og det internasjonale arbeidet for kjønnslikestilling. Stereotype holdninger, tradisjoner og usynlige strukturer og trange kjønnsroller er de grunnleggende årsakene til manglende likestilling i Norge som i andre land. Samtidig er kjønnslikestilling en grunnleggende forutsetning for økonomisk og sosial utvikling av et samfunn og mer rettferdig og sosial fordeling og fattigdomsbekjempelse.

Likestilling er dermed en viktig løsning på disse utfordringene.
Myndighetene er avhengig av samspillet med det sivile Norge for at det norske bidraget til FN-prosessene skal bli best mulig. Med det sivile Norge mener jeg ikke bare organisasjonene, men også arbeidslivets parter og de regionale likestillingssentrene i Norge.

Temaet på det neste styremøte i UN Women juni i år er strategien for det nye FN-organet. Utenriksdepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet legger opp til en konsultasjonsprosess med det sivile samfunn i forkant av det neste styremøte. UD og BLD ønsker også innspill til årets møter i FNs kvinnekommisjon!

Jeg ser fram til å motta skyggerapporten fra dere til FNs overvåkingskomité. Jeg ser også fram til å få innspill fra dere, til hvordan Norge kan jobbe med oppfølgingen av tusenårsmålene de neste fem årene, og ikke minst innspill til FNs generalforsamling senere i høst!

Takk for oppmerksomheten, og lykke til med viktig debatt og meningsutveksling disse to dagene!