LOs likestillingskonferanse 2011

Norge har gjentatte ganger blitt kåret til verdens mest likestilte land. Dette er vi stolte av! Likevel er vi ikke i mål. I arbeidslivet, og særlig i fordelingen av økonomiske ressurser og økonomiske goder, er det et godt stykke igjen til likestilling mellom kvinner og menn.

Dette er bildet i dag:
• Arbeidsmarkedet er kjønnsdelt.
• Kvinner har lavere timelønn (om lag 85 prosent) og betydelig lavere inntekt enn menn (omlag 65 prosent).
• Mange kvinner arbeider deltid, mange ufrivillig i små stillingsbrøker.
• To av tre ledere er menn.
• Foreldrepermisjon benyttes fortsatt i hovedsak av mor.

Hva gjør regjeringen framover på likestillingsområdet? Før jeg går inn på det, la oss ta et blikk utover!

Klassekamp og likestilling har mange dimensjoner og er på flere måter to sider av samme sak. Arbeiderbevegelsens kamp handlet først om lengden på arbeidsdagen, om streikerett, arbeidsmiljø og sosiale ordninger. Så kom kampen for kvinners rettigheter. Etter en banebrytende utvikling som skjøt fart på 1970-tallet, er kvinners deltakelse en selvfølge i arbeidsliv og utdanning. Det er i dag etablert gode velferdsordninger som styrker kvinners posisjon i arbeidslivet og opprettholder høy sysselsetting. En av våre viktigste oppgaver nå er å sikre dem som fortsatt står utenfor full deltakelse i arbeid, utdanning og makt. Det gjelder særlig innvandrerbefolkningen og personer med nedsatt funksjonsevne, men også folk med deltidsarbeid og midlertidige ansettelser.

Vår frihet som menneske er knyttet til økonomisk selvstendighet og til arbeid. Arbeid er i seg selv positivt for hver enkelt av oss. Jobb er det viktigste virkemiddelet for å motvirke fattigdom, utjevne sosiale forskjeller og oppnå likestilling mellom kvinner og menn. Selve kjernen i likestillingskampen er maktutjevning mellom kjønnene og å sikre kvinner økonomisk selvstendighet - til å forme og styre egne liv.

Likestillingen i Norge hadde ikke vært der den er i dag uten trepartssamarbeidet. Vi har hatt tett og forpliktende kontakt mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og regjeringen siden krigen, som ledd i oppbyggingen av velferdsstaten. Trepartssamarbeidet står fortsatt sterkt og har avgjørende betydning for utviklingen av velferdsstaten, et velfungerende arbeidsliv og fordeling.

De siste tiårene har også mange sosiale reformer vært en integrert del av tarifforhandlingene, for eksempel pensjon og AFP. Mange fremforhandlede rettigheter er senere lovfestet og blitt til godt utbygde universelle fellesskapsløsninger.

Det er hender og hoder som bygger landet! Det er nødvendig at flest mulig av dem som bor her er i arbeid, slik at de kan bidra til fellesskapet og verdiskaping. God utnyttelse av arbeidskraften er avgjørende for å opprettholde velferden.

Men tilbake til framtida: Hva er de viktigste likestillingspolitiske utfordringene i årene som kommer?

Det inntektspolitiske samarbeidet er en sentral del av den økonomiske politikken i Norge. Løpende dialog mellom regjeringen og partene i arbeidslivet er en viktig del av dette samarbeidet. Lønnsdannelsen er den hovedmekanismen som skal bidra til å sikre samsvar mellom tilbud og etterspørsel etter ulike typer arbeidskraft.

I dette systemet er det fortsatt slik at kvinners arbeidskraft er lavere priset enn menns arbeidskraft. Til tross for høyt utdanningsnivå og høy sysselsetting; lønnsforskjellene mellom kvinner og menn består. Arbeidskraft er en vare og prisen fastsettes i markedet. Slik vil vi ikke ha det. Som de andre viktige tingene i livet skal ikke markedet alene bestemme lønnsforskjellene!

Dette får vi solid støtte på i et eksempel fra 2009. I en kommune på Østlandet tjente en SFO-leder (kvinnedominert) mindre enn arbeidsledere (mannsdominert) i samme kommune. Den SFO-ansattes arbeid var knyttet til ledelse av over 100 barn. Arbeidsledernes jobb var knyttet til organisering av fysiske/tekniske operasjoner. Likestillings- og diskrimineringsnemndas flertall la til grunn at ansvar for mennesker bør tillegges samme vekt som ansvar for materielle verdier. Kommunen la derimot markedsmessige årsaker til grunn for at arbeidslederne hadde høyere lønn. Men flertallet i nemnda kunne ikke akseptere et slikt argument, og la til grunn at lønnen var i strid med loven. 

Lønnsoppgjørene og lønnsdannelsen har betydning for fordeling av lønn og inntekt mellom kvinner og menn. Den frie forhandlingsretten står sterkt. Gjennom forhandlingene har partene spilt en viktig rolle for å heve kvinners lønn og utjevne lønnsforskjellene. Kvinnelønn og lavtlønn har i varierende grad stått på dagsorden. En konklusjon fra Likelønnskommisjonen var likevel at lønnsoppgjørene de siste 10 årene ikke har klart å skape nye lønnsrelasjoner, heller ikke mellom kvinner og menn. Og det til tross for at likelønn står på dagsorden for oppgjørene.

Derfor er det positivt at lønnsoppgjøret i 2010 i stor grad ble et likelønnsoppgjør. Det var et gjensidig ønske hos partene om å bidra til å redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Og det viste seg å være mulig å prioritere likelønn innenfor ordinære forhandlinger og ansvarlige rammer. Oppgjøret i staten ga for eksempel kvinnegruppene om lag 200 millioner kroner mer enn de tradisjonelt ville fått.

I privat sektor, altså på LO/NHO-området, ble det enighet om et eget likelønnstillegg, i form av en pott som skal benyttes i lokale forhandlinger. Det ble satt opp en del kriterier for å klargjøre om det foreligger forskjellsbehandling på grunn av kjønn. Men hva skjer i etterkant lokalt? Enkelte avisoppslag indikerer at potten ble delt ut til alle lokalt. Tore Bråten, distriktssekretær for Fellesforbundet i Buskerud sa til Dagsavisen 8. november i fjor: ”Hovedinntrykket er at 50-øringen er fordelt flatt ut. Den ble brukt som et ekstra generelt tillegg til alle, stikk i strid med hva som var intensjonen”. Kvinner og menn fikk det samme fordi det ikke ble funnet noen indikasjoner på lavere lønn i kvinnedominerte grupper. Har LO planer eller tanker om å etterprøve det faktiske resultatet av oppgjøret? Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (hvor LO er medlem) bør følge opp.

En utfordring for partene er at de fremforhandlede resultatene av oppgjøret må bli varige. Større uttelling til kvinnegrupper må ikke spises opp eller bli jevnet ut, for da blir man jo tatt igjen.

Vi har også utfordringer når det gjelder uønsket deltid og uforutsigbare arbeidskontrakter.

Det finnes et stort behov for kompetente hender - særlig i sosial- og helsesektoren. Arbeidsforhold er avgjørende for å rekruttere denne arbeidskraften. Bare om vi klarer å sette lønns- og arbeidsforhold i sammenheng med rekrutteringsarbeidet, vil vi nå sysselsettingsmålene. Det må derfor settes krav til arbeidsmiljø og arbeidsbetingelser. Markedsprinsippene må ut av offentlig sektor og erstattes av medbestemmelse.

Både ønsket og ufrivillig deltid er utbredt i kvinnedominerte yrker. Deltid har en tydelig kjønnsdimensjon. Noen velger frivillig deltid. Det er ikke det som er debatten. Lovverket er klart.  Problemet er uønsket deltid, uforutsigbar arbeidstid og lav inntekt. For regjeringen er det viktig å bekjempe ufrivillig deltid.

I boka En såkalt drittjobb - om å være ansatt som renholder i en 0-timersringestilling på et hotell, skriver forfatteren Lotta Elstad: ”I arbeidskontrakten min står det følgende om oppsigelsestid: ’Arbeidsforholdet anses å være avsluttet når de avtalte vaktene eller det avtalte arbeidet er utført’. I praksis betyr det null oppsigelsestid. Jeg trenger ikke en gang få beskjed om det hvis de bestemmer seg for å slutte å ringe. Jeg blir imidlertid ringt hele tida.”

En annen er fast ansatt, men ønsker og har bare 50 % stilling. Elstad skriver: ”Manuela er først og fremst mor, i følge henne selv. Hun jobber bare for å spe på familiens inntekt, mens mannen er den som kommer med de egentlige pengene.”

Over 40 % av alle yrkesaktive kvinner arbeider deltid. Fafo-rapporten Avtalt arbeidstid og arbeidstidsønsker blant deltidsansatte, skrevet av Kristine Nergård i 2010, sier: ” I underkant av 20 prosent av alle deltidsansatte ønsker lengre arbeidstid. Andelen deltidsansatte som ønsker lengre ukentlig arbeidstid, er høyest i kvinnedominerte yrker uten krav til høyere utdanning, for eksempel blant hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, butikkmedarbeidere, yrker innen serveringsvirksomhet eller renholdere.”

Ufrivillig og uønsket deltid er en form for arbeidsledighet. I helse- og omsorgssektoren kombineres deltid og småbrøkstillinger med ekstravakter. Hotell og restaurant har 0-stillinger og ringevakter. En slik praksis gir en usikker og uoversiktlig arbeidssituasjon, med tilfeldig arbeidstid og inntekt. I tillegg kommer usikre pensjonsrettigheter og mangel på boliglån knyttet til disse arbeidsforholdene.

Lovfestet rett til hel stilling er et viktig LO-krav. I Soria Moria II heter det at regjeringen vil styrke innsatsen mot ufrivillig deltid og for retten til heltid, og vurdere nye lovendringer for å få dette til. Regjeringen har bevilget 25 millioner kroner for 2011 som et ledd i treårig offensiv mot ufrivillig deltid og for mer heltid. Regjeringen ved Arbeidsdepartementet skal legge frem en stortingsmelding til våren om arbeidsmiljø. Meldinga vil blant annet omtale regjeringens videre arbeid mot ufrivillig deltid. 
Deltid og midlertidige ansettelser er gjerne to sider av samme sak. For igjen å sitere fra boka En såkalt drittjobb: ”Hei, kan du jobbe fra klokka åtte i morgen? Det kan jeg. Hvor lenge skal jeg jobbe? Vi får se…til klokka to, tre eller fire. Det er mulig du kan gå hjem litt tidligere, alt etter hvor stort behovet er… Kanskje jeg trenger deg til å jobbe torsdagen også.”

Men på torsdag ble det ikke jobb, og Dagsen ble prøvd. Der fikk hun en barnehagejobb for en dag, og ved arbeidstidens slutt ble hun spurt om å komme dagen etter også. Men så ringte hotellet. Uforutsigbarheten gjør det umulig å kombinere en 0-timersringekontrakt med en annen midlertidig stilling. Og timelønna gir en høyst usikker inntekt.  Liknende tilfeller har vi opplevd med LOs sommerpatrulje.

Når vi peker på alle som står uten arbeid, svarer ofte høyresiden med midlertidige stillinger og svakere vern. Vi kan ikke akseptere slike løsninger. Vi må for all del unngå å få A-lag og B-lag av arbeidstakere! Vi skal ikke tillate å bruke midlertidige ansettelser som en brekkstang inn i arbeidslivet, slik noen argumenterer. Å fire på rettighetene er aldri løsningen på en sysselsettingsutfordring.
Retten til heltid kan styrkes gjennom å styrke rettighetene til arbeidstakere med deltidsstillinger. Fortrinnsretten, altså retten til større stillingsbrøk ved utlysning av stillinger, er en forholdsvis ny bestemmelse i arbeidsmiljøloven, den bør igjen evalueres. Det bør avklares hvilke rettigheter deltidsansatte med regelmessig merarbeid har, er merarbeid en form for midlertidig ansettelse? Tillitsvalgte kan også ta et ansvar, og drøfte bruken av deltid og merarbeid lokalt.

Rett før statsråd Lysbakken gikk ut i pappaperm, lanserte han historiens første stortingsmelding om likelønn. I denne meldinga gjør vi rede for Regjeringens virkemidler og tiltak for å utjevne lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.

Lønnsforskjellene påvirkes også av andre forhold enn direkte gjennom lønnsoppgjørene. Meldinga tar opp tre hovedtema:
Retten til likelønn etter likestillingsloven,
forholdet mellom familieliv og arbeidsliv og
det kjønnsdelte arbeidslivet.
Regjeringens virkemidler knyttet til disse områdene endrer ikke de grunnleggende forutsetningene for lønnsdannelsen i det norske arbeidslivet.
Effektiv oppfølging av retten til likelønn vil si bedre håndheving av likestillingsloven for å hindre lønnsdiskriminering. Det er ikke behov for å skjerpe reglene. Likelønnsbestemmelsen og forbudet mot indirekte diskriminering gir et sterkt vern, men håndhevingen kan med fordel styrkes.

Regjeringen vil sikre lønnsstatistikk knyttet til kjønn på virksomhetsnivå og plikt for arbeidsgiver til å opplyse om lønn ved mistanke om diskriminering. Regjeringen ser også behov for å presisere de rettighetene foreldre har under og etter foreldrepermisjon, for å hindre svekkede ansettelsesvilkår og svakere lønnsutvikling. Og det er ikke sjelden man kommer tilbake fra perm og har fått andre arbeidsoppgaver enn man hadde før permisjonen.

Mer likestilte foreldre. Det er tett sammenheng mellom likestilling i arbeidslivet og likestilling på hjemmebane. Gjennom gode permisjonsordninger og full barnehagedekning styrkes kvinners reelle muligheter til deltakelse i arbeidslivet. En fersk rapport viser også at maksprisreformen i barnehagene har økt mødres arbeidstilbud.

Likevel får kvinner en svakere lønnsutvikling når vi får barn. Det kan blant annet skyldes den lange foreldrepermisjonen, som hovedsakelig benyttes av mødre. Fedre benytter seg i svært liten grad av denne retten til betalt foreldrepermisjon.

Lange fravær (og mye deltid) gir svakere lønnsutvikling. Regjeringen ønsker derfor å fordele foreldrepermisjonen mer likt mellom foreldrene. I meldingen foreslår vi en tydeligere tredeling av permisjonstiden, og vil innføre en periode for mor, en periode for far og en periode som de selv må fordele mellom seg. Det er bra for barnet, for mor og for far. Og det er bra for samfunnet.

Regjeringen vil pålegge alle arbeidsgivere å betale en time ammefri hver dag, til barnet er ett år. Det gir et insentiv for mødre til å gå tidligere tilbake til jobb, og kan igjen påvirke fedres uttak av permisjon. (Mange har allerede i dag rett til betalt ammefri gjennom avtaler, og denne reformen er kjempeviktig for uorganiserte i privat sektor).

Vi trenger mer kjønnsbalanse i utdanning og arbeid. Lønnsforskjellene følger det kjønnsdelte arbeidslivet, og yrkesvalg begynner med utdanningsvalg. Det har skjedd mye positivt de siste årene, særlig innen høyere utdanning. Kvinner dominerer nå både i antall og i flertallet av fagområder, og en ny kjønnsdeling er i ferd med å utvikle seg! Samtidig er den tradisjonelle kjønnsdelingen fortsatt sterk på høyskolenivå og i videregående opplæring. Jeg, som er barnevernspedagog, hadde ikke mange gutter i min klasse…

Regjeringen ønsker ikke å styre utdanningsvalg, men satser heller på systematisk holdningsskapende arbeid og aktive tiltak. Erfaringene avgjør om jenter og gutter tar tradisjonelle valg. Har du ikke sette under et bilpanser, er det heller ikke så lett å tenke at du faktisk kan bli bilmekaniker, selv om du er jente. I meldingen legger for så vidt ikke regjeringen frem noen nye tiltak, men beskriver prosjekter og tiltak som er satt i verk. Det er nyttig å sette ting i system for å se sammenhengen.

Vi trenger å vite mer. Regjeringen har oppnevnt et offentlig utvalg som skal utrede norsk likestillingspolitikk, Skjeieutvalget. Utredningen skal gjennomføres i et livsløps-, klasse- og etnistetsperspektiv. Sammenhengen mellom perspektivene skal drøftes. Utredningen legges frem i august 2012, men vi skal få en liten smakebit før det: En delutredning om virkemiddelapparatet knyttet til likestillings- og diskrimineringsfeltet skal foreligge allerede innen 1. september i år.    
      
Til slutt:
Regjeringen arbeider på bred front for likestilling. Likestilling handler om mer enn kjønn. Det handler om likeverd, om å bekjempe strukturell forskjellsbehandling. Det samme gjelder klassekamp, og klasseforskjellene har også en etnisk dimensjon. Et velfungerende arbeidsliv må inkludere alle grupper. Kvinner og menn kommer alle i innpakninger når det gjelder alder, funksjonsevne, etnisk bakgrunn og seksuell orientering. Ulike diskrimineringsgrunnlag krysser hverandre.

Lav sysselsetting i enkelte innvandrergrupper er et betydelig problem i dag. Vi har riktignok stor arbeidsinnvandring. Men sysselsettingen blant ikke-vestlige innvandrere er for lav, særlig blant kvinner, og særlig blant de fra Afganistan, Irak, Somalia og Pakistan. Dette skal vi snu! Gjennom bl.a. språkopplæring og barnehagetilbud skal vi få flere av disse kvinnene ut i jobb.

Deltakelse i arbeidslivet er et av hovedtemaene både i regjeringens handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering, og handlingsplan for økt tilgjengelighet. Innvandrerbakgrunn og nedsatt funksjonsevne reduserer sjansene for å bli innkalt til intervju og å få en stilling. Dessuten er slikt utenforskap med på å skape ekstreme holdninger, for eksempel når du får beskjed om at det er fullt på et utested selv om du ser at det er ganske glissent.

Blant dem som har arbeid er mange ikke-vestlige innvandrere overkvalifiserte, har yrker uten spesielle krav til utdanning, dårligere arbeidsforhold og ligger lønnsmessig under norske kolleger. Jeg møtte selv nylig Ergun. Han er ingeniør, utdannet i Norge, og kjører drosje her i byen. Ergun har sendt inn ca 1200 jobbsøknader uten å få napp. Så han kjører drosje, og det er ikke noe galt med det, men kanskje er det dumt at han ikke får brukt kunnskapen sin. Mange virksomheter mister verdifull kompetanse. En fersk rapport fra Fafo, Mangfold og likestilling i arbeidslivet, viser at mange bedrifter er lite systematiske eller engasjerte i arbeidet for å inkludere arbeidskolleger med annen etnisk bakgrunn eller nedsatt funksjonsevne. Bransjer med mange ansatte med innvandrerbakgrunn må også utvikle likebehandling når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelser, utviklingsmuligheter og beskyttelse mot trakassering. Praksisen i arbeidslivet må bli bedre!

Den store arbeidsinnvandringen har økt faren for sosial dumping. Det gjelder særlig i bygge- og anleggsbransjen, men også innen renhold og andre servicenæringer. Arbeidstilsynet har avdekket alvorlige brudd på arbeidsmiljølovens bestemmelser når det gjelder arbeidsavtaler, opplæring, arbeidsutstyr og tidspress. Regjeringen har de siste årene hatt en omfattende satsing mot sosial dumping.

Arbeidsdepartementet har nå satt i gang en særlig offensiv i renholdsbransjen, gjennom treparts bransjeprogrammer, som dere sikkert får høre med om i morgen. Dette er en bransje med høyt innslag av kvinner og utenlands arbeidskraft. Tradisjonelt har innsatsen mot sosial dumping vært rettet mot mannsdominerte yrker som bygg og anlegg. Renholdsbransjen har spesielle utfordringer når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår, HMS-standard og svart arbeid. Myndighetene og partene i arbeidslivet er derfor enige om at renholdsbransjen skal være et pilotprosjekt for utviklingen av treparts bransjeprogrammer

Helt til slutt: Kampen for et arbeidsliv som det er godt å være i, kan ikke vinnes av myndighetene alene. Partenes innsats er vesentlig for å oppnå resultater! Trepartssamarbeidet blir fortsatt viktig fordi vi har felles interesse av et likeverdig arbeidsliv som følger spillereglene. Samtidig er styrkeforholdet i arbeidslivet avgjørende, og vi er aldri sterkere enn organiseringsgraden. Kvinner er velferdsstatens framtid og det useriøse arbeidslivet skal vi bekjempe med de midlene vi har. Du kødder ikke med damer!

Takk for oppmerksomheten! Jeg gleder meg til spørsmål og kommentarer dere måtte ha!