Tale på Samfunnsviternes tariffkonferanse 7. mars

                                                                                Sjekkes mot framføring
Kjære samfunnsvitere!

Norge er stadig i teten på kåringer av verdens mest likestilte land. Dette er vi stolte av! Likevel er vi ikke i mål. I arbeidslivet, og særlig i fordelingen av økonomiske ressurser og økonomiske goder, er det et godt stykke igjen til reell likestilling mellom kvinner og menn.

Jeg var nylig i New York på møte i FNs kvinnekonvensjon. Det er spennende, ikke minst fordi man får et bilde av hvor vi står, sammenlignet med andre land, og et inntrykk av hvilke debatter som er de mest sentrale andre steder. Det er selvsagt en litt nedslående kuriositet å høre representanter fra Iran snakke om hvor gode de er på likestilling, mens det er spennende å høre hvordan debatten har vært i Frankrike før de vedtok sin lov om kvotering av damer til styrer - inspirert av Norge. De har gått lengre enn oss – loven omfatter ikke bare allmennaksjeselskap som her, men også store bedrifter med andre eierformer.

Vi kan, når vi er i utlandet, være et forbilde for mange land på flere områder. Men vi må også være tydelige på at vi langt fra er noe glansbilde, og at også vi er nødt til å heve likestilling på den politiske dagsorden.

Fakta om Norge er for eksempel følgende:
• Arbeidsmarkedet er kjønnsdelt.
• Kvinner dominerer innen høyere utdanning.
• Kvinner har lavere timelønn (om lag 85 prosent) og betydelig lavere inntekt enn menn (omlag 65 prosent).
• Mange kvinner arbeider deltid, hvorav mange ufrivillig i små stillingsbrøker.
• To av tre ledere er menn.
•  Foreldrepermisjon benyttes fortsatt i hovedsak av mor.

Den norske velferdsstaten bygger på en sterk sammenheng mellom velferds- og arbeidsmarkedspolitikk. Vi har oppnådd høy sysselsetting blant kvinner, samtidig som vi føder relativt mange barn, sammenlignet med andre land. Fordi velferdsstaten har overtatt oppgaver som barnepass og pleie av eldre, har kvinnene fått mulighet til å innta arbeidsmarkedet og politikken. Velferdsstaten har på den måten vært, og er avgjørende for et likestilt samfunn. Og i dag ser vi at likestilte foreldreskap er en annen forutsetning for et likestilt samfunn.

Men like viktig: Uten kvinnenes bidrag ville ikke velferdsstaten vært mulig. Det er først og fremst menneskelige ressurser som gjør Norge til et rikt land. Olje- og gassindustrien er selvsagt viktig. Men det er hender og hoder som bygger landet! Verdien av det norske folks arbeidskraft og kunnskap er mange ganger større enn verdien av oljeformuen. Humankapitalen utgjør om lag 4/5 av nasjonalformuen. God utnyttelse av arbeidskraften er derfor avgjørende for å kunne opprettholde velferden. Dersom kvinners deltakelse i arbeidsmarkedet hadde vært på samme nivå i 2009 som det var i 1974, hadde verdiskapningen i økonomien vært 15 prosent lavere!

Altså, mer likestilt arbeidsmarked er bra for den enkelte, men også bra for samfunnet som helhet. Vi må videre fra dit vi er kommet i dag.

I 2006 blei det nedsatt et offentlig utvalg som blant annet skulle drøfte ulike årsaker til lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, herunder effekter av det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, og vurdere hva som kunne bidra til å redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.

En konklusjon fra Likelønnskommisjonen var at lønnsoppgjørene de siste 10 årene ikke har maktet å skape nye lønnsrelasjoner, heller ikke mellom kvinner og menn. Dette til tross for at likelønn har stått på dagsorden for oppgjørene.
Nå blir det spennende å se hva som blir konklusjonene for oppgjørene 2010, der likelønn var et sentralt tema. Det var et uttalt ønske hos partene om å bidra til å redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Det blir spennende å se om grepene som blei valg har hatt noen effekt.

Alle de store forhandlingsområdene inngikk enighet om et likelønnstillegg. I det kommunale og det statlige tariffområdet ble det gitt tillegg med likelønns- og lavlønnsprofiler. Oppgjøret i staten ga for eksempel kvinnegruppene om lag 200 millioner kroner mer enn de tradisjonelt ville fått. I privat sektor, (LO/NHO-området) og i Spekter ble det gitt likelønnstillegg i form av en pott som skal benyttes i lokale forhandlinger. Denne skulle deles ut kartlegging av særskilte likelønnsutfordringer.

Rett før statsråd Lysbakken gikk ut i foredrepermisjon, lanserte han historiens første stortingsmelding om likelønn. I meldingen gjør vi rede for Regjeringens virkemidler og tiltak for å utjevne lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.

Årsaken til at vi gjorde det, var dels at vi ønsket å ta en del av fakta- og analysegrunnlaget fra likelønnskommisjonen og sette disse inn i en stortingsmelding - noe som i seg selv gjør at det blir regjeringens beskrivelse og ikke bare et utvalg nedsatt av regjeringen. Det andre var at vi ønsket å få frem viktige politiske saker som ikke nødvendigvis løses i lønnsoppgjørene, men som er viktig for likelønnsspørsmålet.

Lønnsforskjellene påvirkes også av andre forhold enn bare lønnsoppgjørene. Meldingen har derfor tre hovedtema:
• Retten til likelønn etter likestillingsloven,
• forholdet mellom familieliv og arbeidsliv og
• det kjønnsdelte arbeidslivet.

1. Effektiv oppfølging av retten til likelønn vil si bedre håndheving av likestillingsloven for å hindre lønnsdiskriminering. Her mener vi det ikke er reglene som trenger å styrkes, men håndhevingen. Likelønnsbestemmelsen og forbudet mot indirekte diskriminering gir et sterkt vern, det er viktig å få opp saker som viser at den kan brukes offensivt.

Et eksempel fra 2009 kan belyse dette: I en kommune på Østlandet tjente en kvinnelig SFO-leder mindre enn mannlige arbeidsledere i kommunen. Den SFO-ansattes arbeid var knyttet til ledelse av over 100 barn. Arbeidsledernes jobb var knyttet til organisering av fysiske/tekniske operasjoner. Likestillings- og diskrimineringsnemndas flertall la til grunn at ansvar for mennesker bør tillegges samme vekt som ansvar for materielle verdier. Kommunen la derimot markedsmessige årsaker til grunn for at arbeidslederne hadde høyere lønn. Men flertallet i nemnda aksepterte ikke det argumentet, og kom til at lønnen var i strid med loven. Så lovgivningen har betydningen, men mest betydning har allikevel forhandlingsretten. Kvinnelønn og lavtlønn har i varierende grad stått på dagsorden.

Vi ønsker å gjøre det enklere å finne ut om man er diskriminert pga kjønn.
Regjeringen vil sikre lønnsstatistikk knyttet til kjønn på virksomhetsnivå og plikt for arbeidsgiver til å opplyse om lønn ved mistanke om diskriminering. Vi vil også presisere de rettighetene foreldre har under og etter foreldrepermisjon, for å hindre svekkede ansettelsesvilkår og svakere lønnsutvikling.
Dette er et verktøy i arbeidet for likelønn på arbeidsplassen – vi må vite hvor skoen trykker for å kunne sette i verk gode tiltak!

En effektiv likelønnsbestemmelse forutsetter åpenhet om lønn og lønnsbetingelser på arbeidsplassene. Større åpenhet vil synliggjøre eventuelle lønnsforskjeller, gjøre det enklere å finne treffende tiltak for likelønn og motvirke konkrete tilfeller av lønnsdiskriminering. Det skal ikke være nødvendig å gå til Likestillings- og diskrimineringsombudet først for å få opplysningene ved mistanke om diskriminering.

2. Mer likestilte foreldre. Vi vet at det er nær sammenheng mellom likestilling i arbeidslivet og likestilling på hjemmebane. Velferdsordningene er rettigheter for både mor og far. Men i praksis er det oftest mor som benytter velferdsgodene, som for eksempel foreldrepenger og kontantstøtte. Og det er kvinner som tilpasser arbeidsliv og omsorgsansvar gjennom deltidsarbeid. Dette svekker mødrenes posisjon på arbeidsmarkedet. Vi ser blant annet at kvinners lønnsutvikling svekkes når de får barn og har lange fravær i forbindelse med foreldrepermisjoner.

Jo flere barn en mor får, desto mer blir hun hengende etter i karrieren. Jo flere barn en far får, jo raskere skyter karrieren fart. Når damer blir mødre jobber de mindre og mange reduserer stillingen sin. Når menn blir fedre jobber de mer overtid. Vi må derfor ha et bevisst forhold til hvordan vi sikrer at velferdsgoder blir værende et gode - også etter vi har benyttet dem, og ikke et hinder for karriere.

Lenge dreide likestillingspolitikken seg om hvordan kvinners rettigheter i arbeidslivet, i familielivet og økonomisk selvstendighet skulle sikres. I de siste tiårene har norsk likestillingspolitikk vært basert på forståelsen av at likestilling gjelder kvinner og menn. Skal vi oppnå et likestilt arbeidsliv, må vi også ha et likestilt familieliv.

Menn og kvinner skal ha samme. Derfor mener vi det er viktig at vi har hatt en fedrekvote i foreldrepengeordningen, og derfor vil vi gå videre med forslaget om en tydelig tredeling av den lønnede foreldrepermisjonen. Slik understreker vi at foreldrepermisjonen tilhører begge foreldrene – noe vi har arbeidet for i mange år. Èn del øremerkes mor, en like stor del øremerkes far, og en litt større del må foreldrene selv bestemme hvordan de vil fordele mellom seg.

Fedrekvoten har vært og er selve forutsetningen for at fedre får mulighet til å ta omsorg for ungene sine i småbarnsperioden. Uten fedrekvoten hadde langt færre fedre tatt ut permisjon, og de ville tatt ut færre uker enn de gjør i dag. Før fedrekvoten kom i 1993, tok bare 2-3 % av norske fedre ut permisjon. I dag tar 9 av 10 fedre med rett ut fedrekvoten, og stadig flere tar ut mer enn fedrekvoten.
Tallene viser at norske fedre ønsker å ta omsorg i småbarnstiden – men at det må legges til rette for dette valget.

Økt fedrekvote er bra for barnet, for far og for mor. For barnet betyr det bedre tilknytning til begge foreldrene. Samtidig som menn tar mer ansvar hjemme, får kvinner bedre mulighet til å delta i arbeidslivet. Med andre ord: Fedrekvoten med på å legge grunnlaget for et mer likestilt foreldreskap og bidra til å øke likestillingen i arbeidslivet.

Fedrekvoten blir utvidet til 12 uker fra 1. juli 2011, samtidig som hele den lønnede permisjonstiden blir utvidet med en uke. Ikke alle fedre har rett til foreldrepermisjon, meni meldingen varsler Regjeringen at den vil vurdere å gi rettigheter til flere grupper fedre. 
Uten fedrekvoten ville norske menn stått langt svakere når de møter opp på arbeidsgivers kontor for å gi beskjed om at de vil ta foreldrepermisjon. Fedrekvoten fungerer som en ”ferdigforhandlet rett” overfor fars arbeidsgiver. Mange arbeidsgivere er i dag positive til at menn tar ut fedrekvoten. Samtidig viser undersøkelser at menn fremdeles blir møtt av motstand fra arbeidsgivere og kollegaer når de ønsker å ta ut mer enn kvoten. Oppfatningen om at foreldrepermisjonen tilhører mor, står fremdeles sterkt.

Ett annet forslag som ligger i likelønnsmeldinga, er rett til en time ammefri hver dag, til barnet er ett år. Det gir et insentiv for mødre til å gå tidligere tilbake til jobb, og kan igjen påvirke fedres uttak av permisjon. Mange har allerede i dag rett til betalt ammefri gjennom avtaler, dett vil derfor først og fremst ha betydning for uorganiserte i privat sektor.

3. Kjønnsdelt arbeidsliv. Kjønnstenkning starter tidlig. Lønnsforskjellene følger det kjønnsdelte arbeidslivet, og yrkesvalg begynner med utdanningsvalg.
Norge har et veldig kjønnsdelt arbeidsliv, noe som henger sammen med tradisjonelle utdanningsvalg. Det har skjedd mye positivt de siste årene, særlig innen høyere utdanning.

Kvinner dominerer nå både i antall og innen de fleste fagområder og en ny kjønnsdeling er i ferd med å utvikle seg! Samtidig er den tradisjonelle kjønnsdelingen fortsatt sterk på høyskolenivå og i videregående opplæring.
Innen høyere utdanning har det vært en svært positiv utvikling mot bedre kjønnsbalanse. Det er imidlertid ikke en ønsket utvikling at gutter i økende grad blir underrepresentert i høyere utdanning. Vi ser nå at kvinner investerer i høy utdanning og som arbeider i yrker som tidligere var mannsdominerte. På andre områder i utdanningssystemet som i korte profesjonsstudier er kjønnsdelingen like sterk som tidligere, og det har det vist seg vanskelig å påvirke gutters og jenters utdanningsvalg.

Det er flere forhold som styrer jenters og gutters utdanningsvalg. Motivasjon for å velge utdanning følger fortsatt i en viss grad tradisjonelle kjønnsrolleforventninger. Gutter er noe mer opptatt av lønn, makt og prestisje. Jentene gir uttrykk for ønsker om å arbeide med mennesker, samfunnsnyttig arbeid, skapende og humanistisk. De vil realisere seg selv, og flere jenter ønsker høyere utdanning. Ett problem er at få ungdommer ser for seg et fremtidig yrkesliv innen teknologi og naturvitenskap.

Det internasjonale Rose-prosjektet finner til dels dramatiske forskjeller i interessene til jenter og gutter i Norge. Det er et paradoks at jo mer modernisert og økonomisk et land er, jo større er forskjellene i gutters og jenters interesser.
Et kjønnsdelt arbeidsliv kan i seg selv bidra til å opprettholde tradisjonelle valg. Det gir klare signaler om hva som er «kvinneyrker» og hva som er «mannsyrker».

Vi ønsker ikke å styre utdanningsvalg, men satser heller på systematisk holdningsskapende arbeid. Erfaringene avgjør om jenter og gutter tar tradisjonelle valg. Har du ikke sett under et bilpanser, er det heller ikke så lett å tenke at du faktisk kan bli bilmekaniker, selv om du er jente. Meldingen beskriver flere prosjekter og tiltak som er i gang.
Viktig at både kvinner og menn må oppfordres til å tenke alternativ. For samfunnet er det like viktig å skaffe flere menn til helse- og sosialsektoren, som det er å skaffe damer til realfagsyrker.

Og så trenger vi å vite mer. Regjeringen har oppnevnt et Skjeieutvalget som skal utrede norsk likestillingspolitikk. Utredningen gjennomføres i et livsløps-, klasse- og etnistetsperspektiv, og sammenhengen mellom perspektivene skal drøftes. Utredningen legges frem i august neste år. En delutredning om virkemiddelapparatet knyttet til likestillings- og diskrimineringsfeltet skal foreligge allerede innen 1. september i år.

Jeg skal avslutningsvis bruke litt tid til å snakke om at vi i tillegg til økt likestilling mellom kjønn har en utfordring når også ulike diskrimineringsgrunnlag krysser hverandre. Vi må derfor diskutere utfordringer som handler om kjønn, etnisitet og funksjonshemming. Lav sysselsetting i enkelte innvandrergrupper er et betydelig problem i dag. Vi har stor arbeidsinnvandring, men arbeidsdeltakelsen blant ikke-vestlige innvandrere er for lav, særlig blant kvinner. Her er det jobb å gjøre for å snu dette! Gjennom bl.a. språkopplæring og barnehagetilbud skal vi få flere av disse kvinnene ut i jobb.

Deltakelse i arbeidslivet er et av hovedtemaene både i regjeringens handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering, og handlingsplan for økt tilgjengelighet. Både innvandrerbakgrunn og nedsatt funksjonsevne reduserer sjansene for å bli innkalt til intervju og å få en stilling.

Blant dem som har arbeid er mange ikke-vestlige innvandrere overkvalifiserte, har yrker uten spesielle krav til utdanning, dårligere arbeidsforhold og ligger lønnsmessig under norske kolleger. Fafo-rapporten Mangfold og likestilling i arbeidslivet som kom i fjor høst, viser at mange bedrifter er lite systematiske eller engasjerte i arbeidet for å inkludere arbeidskolleger med annen etnisk bakgrunn, eller nedsatt funksjonsevne. Bransjer med mange ansatte med innvandrerbakgrunn må også utvikle likebehandling når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelser, utviklingsmuligheter og beskyttelse mot trakassering.

Jeg skal avslutte med å si at vi som myndigheter har et stort ansvar i kampen for et mer likestilt arbeidsliv, men vi kan ikke løse utfordringene aleine. Det er partenes innsats som er viktig for å oppnå resultater! Også blant samfunnsviterne har kvinner i gjennomsnitt et lavere lønnsnivå enn menn. Og forskjellene er større blant høytlønnsgrupper enn blant lavlønnsgruppene.
Likelønn er et politisk krav som jevnlig har vært på den politiske dagsorden i over hundre år. Offentlige myndigheter, arbeidslivets parter og kvinneorganisasjonene har vært sentrale aktører.

Kvinner har investert betydelig i utdanning, og har i et kvart århundre vært i flertall ved universiteter og høyskoler. Sysselsettingen blant kvinner er nesten like høy som blant menn. Utdanning og yrkesdeltakelse har likevel ikke ført til at lønnsforskjellene blir borte.

Debatten om likelønn dreier seg mye om grenseoppgangen mellom myndighetenes ansvar og partenes ansvar. Lønnsdannelsen skal skje gjennom frie forhandlinger mellom partene i arbeidslivet, mens regjeringen må ta ansvar på sine områder. Både som arbeidsgiver, og som politikkutvikler.

Noen har kalt tariffoppgjørene vårens vakreste eventyr. Jeg vil kanskje heller kalle det et av årens mest brutale - men spennende eventyr. Lønnsforhandlingene er like rundt hjørnet og organisasjonene legger nå sine strategier. 12. april skal likelønnsmeldinga behandles i stortinget, altså omtrent samtidig med at mellomoppgjøret pågår, la oss håpe at det kan ha gjensidig innvirkning på det fortsatte arbeidet for mer lik lønn mellom kvinner og menn.

Takk for oppmerksomheten (og gratulerer på forskudd med dagen i morgen)!