Å styrke barns rettigheter

                                                                                           Sjekkes mot framføring.

 

Først vil jeg takke Barne- og äldreminister Maria Larsson, som har tatt initiativet til dette møtet.  De nordiske landene har kommet langt i forhold til mange andre land når det gjelder å ivareta barns rettigheter. Men vi har også mange utfordringer. Utfordringene og erfaringene er for en stor del de samme i de nordiske landene. Vi har derfor stor nytte av å snakke sammen og dele erfaringer med hverandre. Jeg er glad for at vi får denne anledningen i dag.

Norge ratifiserte FNs barnekonvensjon 8. januar 1991, og har dermed en folkerettslig forpliktelse til å oppfylle alle bestemmelsene i konvensjonen. Rettighetene som konvensjonen gir skal tilkomme alle barn i landet. 1. oktober 2003 ble barnekonvensjonen med tilleggsprotokoller inkorporert i norsk lov gjennom menneskerettsloven. Samtidig ble det foretatt endringer i en rekke andre lover for å synliggjøre konvensjonens bestemmelser.

Det følger av menneskerettsloven at FNs barnekonvensjon gjelder som norsk lov, og at dens bestemmelser ved motstrid skal gå foran bestemmelser i annen lovgivning.

Det er min klare oppfatning at inkorporasjonen har bidratt til at barnekonvensjonen har fått en sterkere rettslig stilling i Norge enn den hadde tidligere. Men den har også bidratt til å sette barns interesser og barns rettigheter høyere på den politiske og offentlige dagsorden. Også blant barn og unge selv er bevisstheten og kunnskapene om egne rettigheter blitt styrket. Gjennom inkorporasjonen har barnekonvensjonen fått større tyngde og gjennomslagskraft.

Beskyttelse av barns rettigheter er et sentralt mål for regjeringen. Høsten 2007 vedtok regjeringen at den ville styrke og sikre barns rettigheter gjennom en bedre overvåking av implementeringen av barnekonvensjonen. En rekke tiltak ble igangsatt, og jeg vil nevne noen av disse.

Regjeringen har som mål å sikre barn og ungdom større innflytelse i kommunale og statlige beslutningsprosesser. Medvirkning i kommunene har pågått i flere år, og er under stadig utvikling og forbedring. Barn og ungdoms muligheter til å få statlige myndigheter i tale er ikke like systematisk utviklet. Derfor ble det i 2008 for første gang etablert et dialogforum mellom ungdom og barneministeren. Dette er en årlig begivenhet, og ungdommene som kommer fra ulike deler av landet får anledning til å komme med sine synspunkter og diskutere med ministeren temaer de selv har valgt ut. Dette er en fin anledning for ministeren til å komme nærmere den virkeligheten som landets ungdommer opplever. Barn og unge kan gi verdifulle innspill til politikkutformingen. Ved å ta deres meninger på alvor, får myndighetene et bedre utgangspunkt for å skape gode og trygge oppvekstvilkår for alle barn og unge.

Jeg vil også nevne at barn og unge leverte sin egen rapport til FNs barnekomité i forbindelse med Norges 4. rapport, som ble levert i 2008. Departementet inviterte 8 kommuner til å delta i dette arbeidet, og det ble innhentet erfaringer fra skolebarn og ungdom i alderen 13 til 18 år. Kommunene inkluderte også barn og unge med nedsatt funksjonsevne, barn i asylmottak og barn i barnevernet. Gjennom denne rapporten, som var et vedlegg til Norges 4. rapport, fikk barnekomitéen et innblikk i barn og unges egne synspunkter på hvordan det er å vokse opp i Norge.

Jeg vil videre få nevne at regjeringen i 2010 satte ned et offentlig utvalg for å utrede ungdoms makt og deltakelse i et bredt perspektiv. Utvalget har kommet med en rekke forslag som kan bidra til å øke ungdoms innflytelse. Utredningen er nå på høring og vi skal arbeide med oppfølging av forslagene.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har et koordinerings- og overvåkingsansvar når det gjelder oppfølging av barnekonvensjonen på statlig nivå. Men en rekke departementer har et medansvar på sine fagområder.

Det ble i 2008 etablert et kontaktforum for bedre overvåking av barns rettigheter, bestående av kontaktpersoner fra 10 departement. I mandatet heter det bl.a. at kontaktforumet skal drøfte problemstillinger som gjelder barns rettigheter på departementenes ansvarsområder. Forumet skal også foreta en systematisk gjennomgang av barnekomitéens anbefalinger når det gjelder realisering av barnekonvensjonen. Kontaktpersonene har et ansvar for oppfølging i eget departement. Kontaktforumet har hatt stor betydning som ressurspersoner i departementets oppfølging av barnekonvensjonen. Bl.a. deltok flere av kontaktpersonene både i forberedelsene og gjennomføringen av eksaminasjonen av norske myndigheter i FNs barnekomité i 2010.

En av komitéens anbefalinger etter Norges 3. periodiske rapport var å videreføre innsatsen for å sikre at den nasjonale lovgivningen er i fullt samsvar med konvensjonen. Det ble i 2008 igangsatt en ekstern, uavhengig juridisk utredning for å følge opp denne anbefalingen. Utredningen ble gjennomført av professor Karl Harald Søvig, universitetet i Bergen, og forelå i 2009. Utredningen konkluderer med at regelverket i hovedsak er i samsvar med konvensjonens mål og verdier. Men enkelte områder bør etter utrederens mening forbedres. I forlengelsen av dette arbeidet ble det også iverksatt opplæring om barnekonvensjonen og barns rettigheter for ansatte i departementene.

Barnekonvensjonen er etter inkorporeringen i 2003 forpliktende for kommunene på lik linje med annen norsk lov. De fleste av rettighetene i barnekonvensjonen beror i praksis på kommunale tiltak og prioriteringer. Det har derfor vært svært interessant at et av Norges fylker, Troms, i 2009 satte seg som mål å bidra til at kommunene i dette fylket implementerer artiklene i FNs barnekonvensjon i egen virksomhet. Gjennom å fokusere på syv sentrale rettigheter i barnekonvensjonen, har fylkesmannen bedt kommunene innen fylket om å kvalitetssikre sine tilbud til barn og unge, og deretter rapportere til fylkesmannen om sin innsats. Prosjektet er kalt ”Sjumilssteget”. Prosjektet har vakt begeistring og flere fylker har nå startet et lignende arbeid. Jeg ser på dette som et vesentlig bidrag i målet om å styrke barns rettigheter i Norge.

Som allerede nevnt, ble Norge eksaminert av FNs barnekomité om vår oppfølging av barnekonvensjonen i 2010. Vi mottok samtidig komitéens avsluttende merknader, med anbefalinger om ytterligere oppfølging på 33 konkrete områder. Anbefalingene ble gjennomgått av de berørte departementene, og resulterte i en samlet rapport offentliggjort sommeren 2011, med departementenes redegjørelse for status og oppfølging på de aktuelle områdene.

Sammen med de andre departementene arbeider vi nå videre med dette. Vi har også en viktig dialog med de frivillige organisasjonene og barneombudet om oppfølgingen av barnekonvensjonen.

Selv om Norge har kommet langt når det gjelder å ivareta barns rettigheter, gir konvensjonen norske myndigheter utfordringer. Konvensjonen fremsetter flere grunnleggende rettigheter som skal prege all offentlig myndighetsutøvelse. Dette gjelder for eksempel prinsippet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle handlinger som angår barn. Et annet viktig prinsipp er barns rett til å si sin mening og bli hørt, det vil si barnets rett til medvirkning. Disse rettighetene er nedfelt i en rekke norske lover. Det er likevel behov for større bevissthet blant myndighetsutøvere for å realisere rettighetene i praksis.

Norge har også utfordringer når det gjelder å ivareta rettighetene til utsatte grupper av barn og unge. Den norske barneministeren er opptatt av hva som kan gjøres for å utvikle og forbedre innsatsen for disse gruppene. Jeg vil særlig her fremheve behovet for å styrke innsatsen når det gjelder det å forhindre vold og overgrep mot barn og unge. Den norske barneministeren har satt et særlig fokus på hvordan man kan oppdage vold og overgrep mot barn og sikre at det meldes fra til barnevern om dette.  

Som kjent er det nå vedtatt en frivillig tilleggsprotokoll om klagemekanisme til barnekonvensjonen. Regjeringen har ikke tatt stilling til spørsmålet om tilslutning til tilleggsprotokollen. Vi vil foreta en grundig vurdering av alle sider av saken før en beslutning tas. Spørsmålet om en norsk tilslutning til individklageordningen vil derfor nå bli gjenstand for en separat prosess.

Jeg tror det er riktig å oppsummere at regjeringens økte oppmerksomhet på FNs barnekonvensjon er en konsekvens av at konvensjonen ble inkorporert i norsk lov i 2003. Dette har gitt konvensjonen økt tyngde og signaleffekt. Men vi har fortsatt en vei å gå når det gjelder å ivareta barns rettigheter på alle områder i samfunnet vårt. Jeg ser frem til drøftingene vi skal ha i dag hvor jeg regner med å få mange nyttige innspill til hvordan vi ytterligere kan styrke barns rettigheter.