Statssekretær Krishna Chudasama, Barne- og likestillingsdepartementet

Åpning av Nordkalottseminar i systemisk arbeid

Det tradisjonelle i det moderne samfunnet

Arr.: Nordkalottprosjektet i samarbeid med BUFetat nord og Høgskolen i Finnmark.

Alta, 12. juni 2006

Sjekkes mot framføring

Kjære deltagere,

Jeg vil starte med å takke for invitasjonen og det meget gode initiativet om å arrangere årets Nordkalottseminar her i Alta og ikke minst er det en glede å åpne Nordkalottseminaret. Det er en glede å få være sammen med så mange mennesker som jobber for å skape en bedre hverdag for andre og ser nytten i det å samarbeide for å få en best mulig løsning.

Jeg skal først sitere følgende:

”Hvert øyeblikk på veien er et møte”

Dette sitatet er hentet fra Paulo Coelho. Det er viktig å gripe tak i disse øyeblikkene. Det handler om at det er noe å lære av de vi treffer på, at vi må stille oss spørsmålet ”hva kan jeg lære av dette møtet?”. Og det er nettopp dette som er det fine i et slikt samarbeid som Nordkalottseminaret er. Nordkalotten seminaret handler i stor grad om møter mellom folkegrupper, mellom minoritet versus majoritet. I dette samarbeidet bruker dere hverandre på tvers av profesjoner, kommuner, fylker og til og med landegrenser. Dere bruker hverandre for å nå et felles mål. Samarbeidet viser at dere ikke sitter med en hovedtanke om at dere selv har svaret på alle utfordringer og problemer.

Temaet for årets seminar

er det tradisjonelle inn i det moderne samfunnet. Dette syns jeg er et spennende og utfordrende tema. Her mener jeg at det tradisjonelle, som blant annet healere, helbredere og bærere av slike evner, og det moderne må utfylle hverandre. Det er ikke snakk om et enten-eller, men et både-og. Dette kan også forklares ved at fortida vår er med på å bestemme vår nåtid og nåtida er igjen med på å bestemme vår fremtid. Det henger med andre ord i hop. Og etter min oppfatning er det mest hensiktsmessig å ta det beste ut av begge synsvinkler for å komme frem til et best mulig tilbud til barn, unge og familier.

Når det gjelder historien rundt Nordkalott seminaret,

har det som dere vet i mange år vært en tradisjon å arrangere Nordkalott seminar i systemisk arbeid. Hvert år holdes seminaret rundt om i regionen, med forskjellige tema. Dette synes jeg er en glimrende arena der grupper innen helsevesen, sosial omsorg og psykiatri på Nordkalotten kan møtes for å utveksle ideer og erfaringer. En arena der det er plass for mangfold både i tilnærmingsmåter og profesjonstilhørighet!

Det å samle fem fylker til et slikt offisielt ”kultur”-samarbeid er klokt og fruktbart! Et samarbeid med viktige hovedoppgaver, deriblant å styrke den regionale identiteten og regionens aktivitet samt å styrke de regionale nettverkene i regionen.

Så vidt meg bekjent fant det første seminaret sted i 1983 i Gryllefjord i Troms. Det var da man ble opptatt av ideene om kontekstens betydning i menneskers liv. Da ideene om at mennesker forandrer seg med omstendighetene og viktige deler av omstendighetene utgjøres av familien og lokalsamfunnet.

Det må også nevnes og berømmes at Nordkalottsamarbeidet har fått i gang en utdanning i relasjons- og nettverksarbeid. Denne utdanningen har utviklet seg til å bli et grunnfag som i dag er knyttet til Høgskolen i Tromsø og universitetet i Luleå. Grunnfaget kom i gang 1. januar 2000. Hovedhensikten med studiet er at studentene skal få en sjanse til å studere sine tanke-, tale- og praksisvaner i sitt daglige virke, og undersøke om det fins alternativer og andre måter å arbeide målrettet på.

Samfunnet er i endring

Nordkalottseminarene er viktige ikke minst fordi et samfunn ikke er i en stillestående, konstant tilstand. Samfunnet er alltid i bevegelse. Til tross for at mennesker har mange fellestrekk, er alle forskjellige i en viss grad og èn medisin passer ikke til alle. Dette må gjenspeiles også i det offentlige hjelpeapparatet.

Nordkalotten er et flerkulturelt samfunn der det finnes flere etniske grupper (bl.a. norsk, svensk, kvensk, finsk og samisk bosetting samt russisk innvandring, tamiler og flyktninger). Og Nordkalotten er både moderne og tradisjonelt. Dette gjelder ikke bare i forhold til ulike behandlingsmetoder som healing osv. Det gjelder også hvordan folk forholder seg til hverandre og hva folk lever av. I et slikt flerkulturelt samfunn er det viktig å ha fokus på at vi har mye å lære av hverandre og om hverandre. Et hvert individ er unik og har noe å tilføre oss, og dermed kan ingen individ undervurderes.

Det er ikke så vanskelig å forstå at for eksempel møtet mellom det moderne og det tradisjonelle kan skape spenninger. Men i et flerkulturelt samfunn der man ønsker å ha rom til alle, er det helt avgjørende at utgangspunktet vårt ikke er at minoritetene skal tilpasse seg majoriteten. Vi må se på minoritetskompetanse som en ressurs som kan utvide kunnskapen i det moderne samfunn, slik at man får flere perspektiv. Vi må ikke være så rigide i vår oppfatning av hva som er dagens samfunn. Og dette må gå begge veier. Det vil si, både majoritetsbefolkningen og minoritetsbefolkningen må være villige til å lære av hverandre.

Hovedutfordring med systemisk arbeid

Hovedutfordringen slik jeg ser det, er å få til et kunnskapsbasert og kultursensitivt tjenesteapparat i et samfunn som kontinuerlig endrer seg. De fleste samfunn består av mangfold og variasjon, hvor det finnes mange ulike måter for eksempel å være same og kvene på. Likeledes finnes det mange ulike samiske og kvenske samfunn. Derfor er det viktig at folk ses i lys av sine kulturelle omgivelser. Mennesker påvirker og påvirkes av konteksten rundt. Alle er omgitt av en livsverden. Dette er ikke kun av interesse for de som arbeider i samiske og kvenske områder i Norge, men spesielt aktuelt her. For at det offentlige hjelpeapparatet skal fungere er det vesentlig at det skaffer seg innsikt i, og oversikt over, de kulturelle prosessene som foregår i samfunnet.

Mange samiske og kvenske familier ser på det offentlige hjelpeapparatet som en norsk institusjon. Med en slik tankegang, et såkalt ”vi-og-dem” heller enn et ”oss”, blir det utfordrende å nå et felles mål. Det vil derfor kunne være vanskelig for samiske og kvenske familier å søke råd et sted de ikke har tiltro til. En løsning kan være at hjelpeapparatet gjøres mer samisk og kvensk. Det at terapeuter som arbeider i hjelpeapparatet har samisk og kvensk kompetanse, både språklig og kulturelt, man må også ha en forståelse av at det er flere alternative løsninger på et problem, ikke ha som utgangspunkt at urbefolkning og nasjonale minoriteter skal passe inn i det typiske norske behandlingssystemet. Dette på samme måte som at ikke alle norske uten minoritetsbakgrunn passer i alle behandlinger som tilbys. Det er med andre ord ”flere veier til Rom” og det blir viktig å ikke låse seg til en type modell eller løsning som skal hjelpe alle. Folk sine egne kulturelle og kontekstuelle forhold må trekkes inn i arbeidet med mennesker. Fokus må dreies vekk fra hjelperen og over til den som søker hjelp og støtte.

Dette er grunntanken med systemisk arbeid. Det arbeidet som gjøres må ta mer kulturelle hensyn. Man må se familien, eller barnet, som en del av et system eller en helhet. Det være seg familien, nettverket, etnisitet etc. Når man skal arbeide systemisk med barn, unge og familier er det sentralt å ha kunnskap om at forskjellige etnisk kulturelle grupper har forskjellige familiestrukturer. Samiske familier har for eksempel en annen struktur en den typiske norske kjernefamilien som består av mor, far og barn, evt mor og barn. Som kanskje likevel ikke er så typisk norsk lenger, for hva er vel en typisk norsk familie i dag? Spør jeg. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette nå, selv om det i seg selv er en interessant diskusjon. Dersom man skal få i gang et konstruktivt arbeid, må man ha det tradisjonelle synet på familien med seg inn i arbeidet. Familiestrukturen i samiske familier er mer utvidet, og det er flere personer som regnes som den nærmeste familien; som søskenbarn, onkler, tanter, gudforeldre osv.

Man må se folk i lys av sine omgivelser, i et gjensidig påvirkningsforhold. Man må være mer kultursensitive når man skal opptre i blant annet samiske og kvenske familier enn i norske familier. Se det tradisjonelle og det moderne. Før hjelpeapparatet setter inn tiltak, blir det sentralt å kartlegge den historie og det lokalsamfunnet barnet/familien er en del av. Man må ha kjennskap til hvordan samfunnet rundt forholder seg til for eksempel barneoppdragelsen og lete etter ordninger som kan fungere. Og man må bruke nettverket rundt. Som en klok person sa en gang: det trengs en hel landsby for å oppdra et barn. Her mener man både familien, miljøet rundt barna, skolen, de frivillige osv. Barn påvirker og påvirkes av samfunnet, og vokser ikke opp i et vakuum.

Bakgrunn for hvorfor Nordkalotten er interessant for BLD

I Soria Moria erklæringen har vi skrevet at mangfold gjør Norge til et rikere samfunn. Med dette som utgangspunkt, er det lett å se at det arbeidet dere gjør her gjennom Nordkalottprosjektet er viktig. Regjeringen har sagt at vi skal styrke kompetansen i barnevernet og sikre et mangfold av tiltak. Tiltak som kan imøtekomme den enkelte familie og det enkelte barns behov for hjelp.

BLD vil ha et kunnskapsbasert og kultursensitivt tjenesteapparat. For å få til dette må vi blant annet systematisere erfaringer og igangsette målrettet forskning. Og dette er vi godt i gang med gjennom blant annet to forskningsprosjekter. For det første har vi satt i gang et arbeid for å få en kunnskapsstatus om hjelpetiltak. Rapporten vil bli ferdig i løpet av sommeren. Kunnskapsstatusen samler nasjonal og internasjonal forskning om tiltak som kan brukes som hjelpetiltak i barnevernet i Norge.

Departementets andre forskningsprosjekt er et større utviklingsarbeid når det gjelder å øke den flerkulturelle kompetansen i barnevernet. Det arbeides med å innhente en oversikt og en vurdering av forskning som skal gi oss kunnskap om hva slags metoder/verktøy og tiltak som finnes og som kan benyttes i barnevernet i Norge i arbeidet med barn, unge og familier med innvandrerbakgrunn. Som dere skjønner av tittelen dreier dette seg i utgangspunktet om innvandrerbefolkningen. Men vi har vært i diskusjon med NIBR (Norsk Institutt for by- og regionsforskning), som har oppdraget, om det samiske og kvenske perspektivet kan innlemmes i dette arbeidet. Videre vil departementet utarbeide et praktisk opplegg for kompetanseheving i den lokale og statlige barneverntjenesten.

ISF (Institutt for samfunnsforskning) har også på oppdrag fra departementet utarbeidet en nordisk kunnskapsstatus om barn og ungdom innenfor de nasjonale minoriteter. BLD vil følge opp rapporten i samarbeid med andre departementer. (I Norge regnes kvener, skogfinner, jøder, romani-folket (tatere) og rom (sigøynere) som nasjonale minoriteter. Samer er definert som urbefolkning).

Formidling av kunnskap til praksisfeltet er viktig. Departementet har i samarbeid med BUFdir utarbeidet en felles Forsknings- og utviklingsstrategi på barnevernfeltet. Et av hovedområdene er nettopp formidling av kunnskap.

Samisk og kvensk kultur og språk skal selvfølgelig tas hensyn til i arbeidet med samiske og kvenske barn og familier. Barne-, ungdoms- og familieetaten nord har et spesielt ansvar for å gi den samiske befolkningen et godt familie- og barnevernstilbud. De er opptatt av å integrere arbeidet med samiske barn og unge som en naturlig del av regionens virksomhetsplaner på samtlige tiltaksområder. Blant annet er rettigheter for bruk av tvang på barneverninstitusjoner oversatt til samisk. Det er ikke ukjent at man møter en del utfordringer på veien. De siste årene har det vært en kraftig økning i bruk av institusjonsplasseringer i Finnmark, og dette er en utvikling det statlige barnevernet i regionen ønsker å snu. Det er ønskelig at barn og unge i større grad enn tidligere blir plassert i fosterhjem eller nærmiljøbaserte tiltak. Og når jeg sier det er det også viktig at jeg understreker at dette ikke betyr at ingen barn skal bo på institusjon. Uansett hvor barnet eller ungdommen skal bo må det ligge en faglig begrunnelse for at avgjørelsen er til barnets beste.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har også fått i oppdrag av BLD å styrke det samiske perspektiv, slik at departementet får oversikt over og status på utvikling av tiltak for samiske barn og unge i barnevernet.

Barnevernets utviklingssenter i Nord-Norge kommer også om kort tid ut med to undervisningshefter om hvordan man kan arbeide med samiske barn og familier. Navnene på disse heftene er ”Hvorfor kulturperspektiv i barnevernsarbeid” og ”Kontekstuelt barnevern”. Undervisningsheftene er beregnet på høyskoler og ansatte i barneverntjenesten.

Heldigvis er det slik at mange i det offentlige hjelpeapparatet allerede har kunnskap om samiske samfunn. Godt er det å vite at Barnevernets utviklingssenter i Nord-Norge har spesialkompetanse om utvikling av arbeid med samiske barn og unge, at fagteamet i Alta har kompetanse i samisk språk og kultur. Bufetat region nord også har flere ansatte med samisk bakgrunn og erfaring fra arbeid med samiske barn og unge. Imidlertid er det likevel et stort behov for at slik kunnskap skal tilflyte flere. I min rolle som statssekretær i Barne- og likestillingsdepartementet vil jeg følge med på at det gis et godt tilbud til samiske barn og ungdom i barnevernet. Gjennom blant annet Bufetats årlige resultatrapporteringer har jeg mulighet til å følge med på utviklingen av barnevernet og familievernet.

Før jeg avslutter vil jeg også tilføye det viktige arbeidet med Barnevernets kommunikasjonsstrategi. Strategien har som hovedmål å skape åpenhet i barnevernet, til barnets beste. Barnevernet skal synliggjøres som en positiv ressurs som hjelper barn og unge i vanskelige situasjoner og får mer legimitet. Likeledes at barnevernet forbindes med hensynet til barnets beste og oppfattes som en likeverdig og løsningsorientert tjeneste med god kvalitet for alle brukere.

Avslutning

Som jeg nevnte innledningsvis, dette må være et både/og, ikke et enten/eller. Det tradisjonelle og det moderne må utfylle hverandre. Vi har behov for begge deler! Programmet for disse to dagene ser veldig spennende ut og jeg vil ønske dere alle lykke til med et utfordrende arbeid og en lærerik konferanse!

Jeg vil at dere skal ta med dere disse to setningene videre: Mangfold er alltid mer utfordrende enn enfold. Ingenting er så sterkt som mangfold når vi får det til å fungere.