Statssekretær Krishna Chudasama, Barne- og likestillingsdepartementet

Åpningsinnlegg – Protestfestivalen,

Kristiansand 12. september 2006

Sjekkes mot fremførelse!

Kjære publikum, og kjære arrangører,

Det er en stor glede og ære for meg å få åpne Protestfestivalen 2006 – den sjuende i rekken! En unik festival som er i en særklasse.

Engasjement og kamp mot likegyldighet er et motto for Protestfestivalen. Engasjement og kamp mot likegyldighet er dypest sett også det som driver meg som politiker. Dette er det godt å bli minnet på i en hverdag der de mange små og store gjøremål - alt som haster så veldig i øyeblikket! - kan skyve langsiktige mål og idealer ut av fokus. Det er derfor også svært inspirerende for meg å få delta her. Jeg vet at på denne festivalen skal debattantene, kunstnere, musikere utfordre likegyldigheten ved provosere, argumentere, filosofere, protestere og alarmere, informere osv.

Et levende demokrati krever engasjement - at man bryr seg og at man deltar. Demokrati bygger på makt gjennom folkevalgte organer, og krever at vi tar stemmeretten på alvor og bruker den! Men demokratiet bygger i høyeste grad også på ulike former for politisk deltakelse utenom valg – jeg tenker på påvirkningsmuligheter vi har som brukere, forbrukere og aktive i pressgrupper. Protestfestivalen er et annet bidrag i dette ”tilleggsdemokratiet” eller ”grasrota”.

Fremveksten og utviklingen på mange av de politikkområdene som hører hjemme under mitt departement er tuftet på et dynamisk samvirke mellom det formelle demokratiet og ”grasrota”. Fra ”grasrota” kommer viktige signaler og initiativer som senere blir til etablert politikk og rettigheter og plikter med bred oppslutning.

Utenfor de etablerte politiske arenaer reises også viktige spørsmål og kritiske synspunkter på oppleste og vedtatte sannheter. Herfra kommer varsko når enstemmighet blir øredøvende og vi har glemt at et ekte demokrati også gir plass til de ”politisk ukorrekte” stemmene.

For meg er kanskje utviklingen av likestilling mellom kvinner og menn i Norge et av de mest klassiske eksempler på hvordan samvirke mellom det etablerte politiske system og ”grasrota” blir til mer demokrati!

Kvinnebevegelsen og frivillige organisasjoner har vært viktige likestillingspolitiske aktører og har tjent som pressgrupper, lobbyister og som arena for rekruttering, bevisstgjøring og politisk læring for kvinner. I et hundreår fram til 1970-tallet var organisasjonslivet så å si den eneste politiske arena som var tilgjengelig for kvinner. Politikk og forvaltning, arbeids og næringsliv var dominert av menn, men gjennom organisering i sosiale og humanitære organisasjoner fikk kvinnen avgjørende betydning for oppbyggingen av den norske velferdsstaten. De siste to tiårene har kvinner beveget seg inn på tradisjonelle manndominerte arenaer, og ut av de klassiske kvinneorganisasjonene. Med utstrakt formell likestilling og andre likestillingspolitisk viktige rettigheter på plass, og med familiesituasjon og livsfase som viktige premiss for interessefellesskap, har organisasjonsmønsteret blitt endret og er i dag mer avgrenset til spesifikke kampsaker og interesseområder, slik som vold mot kvinner, homofile og lesbiskes rettigheter, funksjonshemmede kvinner, innvandrerkvinners rettigheter. Dette er typisk nok også områder der vi ser de største likestillingspolitiske utfordringene akkurat i dag.

Men demokrati er mer enn beslutningssystemer. Demokratiet legger stor vekt på et system av rettigheter og rettsstatlige garantier. Utviklingen har gått fra et sivilt medborgerskap at lov og rett skulle være likt for alle. Et reelt moderne demokrati vil være bygget på menneskerettighetene – forestillingen om at alle mennesker besitter visse grunnleggende iboende og ukrenkelige rettigheter. I Norge har vi innarbeidet de sentrale menneskerettighetskonvensjonene gjennom lov.

Samtidig som det er bred norsk enighet om menneskerettighetene som en ideologisk basis, byr likevel realiseringen av dem i praktisk politikk på løpende utfordringer og tøffe diskusjoner.

Ytringsfrihet, religionsfrihet og retten til ikke å bli diskriminert er hver for seg grunnleggende og umistelige rettigheter, men som i det praktiske liv kan komme på tilsynelatende eller reell kollisjonskurs, og der man hele tiden må klargjøre rettighetenes innhold og rekkevidde.

Protestfestivalen går med stort pågangsmot løs på disse interessekonfliktene. Jeg har særlig merket meg to av debattene, som også berører kjerneområder for Barne- og likestillingsdepartementet.

Debatten om ekteskapet er en av dem. Her finnes konflikter langs flere akser; der spørsmål som retten til et familieliv, til ikke å bli diskriminert på grunn av seksuell orientering, til trosoppfatninger og barns rettigheter uvergelig vil bli løftet fram og prøvd opp mot hverandre.

Jeg vil ikke foregripe debatten, men samtidig er det ingen hemmelighet at jeg representerer en regjering som arbeider for ekteskap mellom to av samme kjønn, med samme rettigheter som ekteskap mellom to av motsatt kjønn.

Slik jeg ser det er denne forskjellsbehandlingen mellom heterofile og homofile strukturell diskriminering. Det er en av de klare målsettingene for denne regjeringen å bidra til mindre diskriminering i samfunnet.

Barne- og likestillingsdepartementet har satt i gang utredning av hvilke endringer som kan gi en felles ekteskapslov for heterofile og homofile par. Den norske kirkes vigselsrett, assistert befruktning til lesbiske par og adopsjon står helt sentralt i utredningen. Assistert befruktning og adopsjonsrett skal utredes med et særlig fokus på barnets beste. Som et ledd i arbeidet er det mange aktører som er interessert i å delta i en referansegruppe. Senere vil forslagene fra utredningen sendes på bred høring på vanlig måte. Selv om vi er mange som er utålmodige, fortjener også denne saken en grundig og forsvarlig demokratisk saksgang.

Diskriminering foregår på mange fronter; etniske minoriteter og funksjonshemmede er andre utsatte grupper. Loven om forbud mot etnisk diskriminering trådte i kraft i år, og nå arbeider regjeringen med en lov mot diskriminering av funksjonshemmede som vil kunne legges fram for Stortinget i 2007. Det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet ble etablert 1. januar, og skal være en drivkraft mot diskriminering og for likestilling innenfor et bredt felt. Jeg vil nevne at sist uke arrangerte ombudet en konferanse om aldersdiskriminering – et fenomen vi vet eksisterer, men foreløpig er påaktet bare i begrenset grad i den offentlige debatt.

Jeg har også merket meg Protestfestivalens opplegg til debatt om barn og hensynsløs markedsføring, som kan knyttes opp mot en diskusjon om ytringsfrihetens rekkevidde og barns rettigheter.

Ytringsfriheten står sterkt i den norske bevisstheten – Grunnlovens § 100 har både reell og symbolsk kraft som garantist for demokratiet. Men samtidig har vi en klar tradisjon for begrensninger i hva vi vil tolerere av pornografiske ytringer, markedsføring og rasistiske og krenkende uttalelser.

Regjeringen skal arbeide mot kommersielt press mot barn og unge fordi:

• Barn og unge er særskilt sårbare for påvirkning fra markedsføring, fordi de ikke har den nødvendige erfaring eller kritiske sans til å vurdere reklamen objektivt.
• Mindreårige er en attraktiv gruppe, både fordi de selv opptrer som forbrukere i stadig tidligere alder, fordi de har stor påvirkningskraft på familiens innkjøp og fordi de representerer fremtidens forbrukere.
• Ved å påvirke barna i tidlig alder kapres barnas merkevarelojalitet og produktpreferanser.

For regjeringen er det svært viktig å beskytte sårbare barn i det spillet sterke markedskrefter driver for å skaffe nye kundegrupper. Det tas nemlig ofte i bruk sterke, og ofte støtende, virkemidler for å fange denne attraktive gruppens oppmerksomhet.

• Vi vet at iblant benyttes vold, sex og rusmidler som oppmerksomhetsvekkere, eller det spilles på frykt, angst eller redsel. Samtidig finner det sted en kreativ bruk av nye medier for å nå denne målgruppen.
• Vi vet at medieutviklingen gjør det stadig enklere å integrere reklame i annet stoff, og grensen mellom reklame, informasjon og underholdning blir utydelig.
• Vi vet at økt bruk av levende bilder, lyd og interaktivitet fører også til en mer intens og direkte påvirkning på barn og unge.

Regjeringen ser at det er behov for å verne mindreårige mot kommersielle krefter. Barne- og likestillingsdepartementet foreslår derfor et eget kapittel om beskyttelse av barn i den nye markedsføringsloven.

Jeg har tillatt meg å engasjere meg i et par av temaene festivalen tar opp, men tematikken er langt, langt bredere, og jeg kunne fremhevet så mye. Kjære arrangører, jeg er imponert over programmet dere har satt sammen! – til publikum vil jeg si: Engasjer dere, og dere vil ikke gå likegyldige herfra!

Lykke til med festivalen!