Et skråblikk fra nasjonalt nivå

Statsråd Karita Bekkemellem,
Barne- og familiedepartementet

Sjekkes mot framføring!

Lokalpolitisk ansvar for likestilling, Torsdag 27. april 2006 - Hafjell

Kjære lokalpolitikere, forskere og deltagere på denne konferansen om lokalpolitisk ansvar for likestilling!

Det er en glede å være her! Jeg er stolt og glad over å få bidra til å løfte dette viktige temaet. All ære til fylkesmann – eller skulle jeg heller si fylkeskvinne, eller fylkesleder, Kristin Hille Valla og hennes kolleger, for at dere har satt temaet på dagsordenen. Det er også flott at dere har fått høre Ingrid Gulvik snakke om funnene i doktorgradsavhandlingen sin. Vi trenger god kunnskap for å utforme en politikk og tiltak som er tilpasset den lokalpolitiske virkeligheten, for en bedre kjønnsrettferdighet i lokalpolitikken. Mer likestilling bidrar til en bedre og lettere hverdag for folk flest.

Hvorfor er regjeringen opptatt av likestilling? Og hva legger vi I dette litt forslitte begrepet?

Regjeringserklæringen er svært tydelig på likestilling som et viktig og samlende premiss for regjeringens virksomhet på alle samfunnsområder.

En effektiv innsats for likestilling forutsetter en felles forståelse av begrepet likestilling.

Likestilling betyr at kvinner og menn, jenter og gutter, skal ha samme reelle muligheter, rettigheter og plikter på alle samfunnsområder.

Det innebærer lik rett til innflytelse, rett til å påvirke, deling av ansvar og byrder, anerkjennelse og belønning av innsats.

Likestilling bygger på respekt for menneskeverdet for begge kjønn, uavhengig av sosial eller etnisk bakgrunn, religion/tro, funksjonsevne, seksuell orientering, eller alder. Jenters og kvinners reproduktive rettigheter må respekteres. For å nå målet om reell likestilling på alle livets områder må vi involvere og mobilisere både jenter og kvinner, gutter og menn.

Menn er overrepresentert i viktige samfunnsposisjoner i politikk og næringsliv. Kvinner dominerer i lavtlønte jobber i omsorgssektoren. Denne virkeligheten har rot i historien, med arbeidsdeling mellom kjønnene, og ulike roller i den offentlige og den private sfære. Kvinner og menn har i dag helt annerledes mulighet til å velge fritt.

Det store flertallet av norske kvinner har en yrkeskarriere, kvinner deltar i stor skala i det politiske liv. Og menn tar ut foreldrepermisjon i et omfang som var utenkelig bare et tiår tilbake i tid. Grete Berget som var likestillingsminister under FNs 4. kvinnekonferanse i Beijing 1995 lanserte fedrekvoten, som”kjærlig tvang”. ”Flere menn bak barnevognene” var et annet slagord fra samme tid. I dag er menn med barnevogner et helt alminnelig syn. Vi har tatt viktige skritt i løpet av de siste ti årene.

Er det da nødvendig å drive en aktiv politikk for likestilling mellom kvinner og menn? Går ikke utviklingen av seg selv? Det er utviklet flere nyttige redskaper som måler framdriften i likestilling her i landet. De kan gi en indikasjon på svaret:

Likestillingsvedlegget til st.prp. nr 1

Barne- og likestillingsdepartementet har introdusert en årlig rapport som legges fram for Stortinget sammen med budsjettproposisjonen. Det såkalte Likestillingsvedlegget belyser Fordelingen av offentlige ressurser mellom kvinner og menn. Likestillingsvedlegget (2005-2006) dokumenterer vesentlige forskjeller mellom kjønnene i lønn og annen inntekt, sysselsetting og tidsbruk.

Likestillingsbarometeret

Likestillingssenteret har gitt ut årlige barometer for likestilling. Barometeret måler temperaturen på likestilling i

• stat og styring,
• kommunene,
• næringslivet,
• forskning og utdanning,
• arbeidsliv,
• likestilling i hjemmet, og
• kjønn og media.

Barometeret viser at utviklingen de siste årene i hovedsak har stått på stedet hvil.

SSBs likestillingsindeks for kommunene

Statistisk sentralbyrå utgir en årlig indeks, eller rangering av kommunene, likestillingsindeksen. Den beregnes på grunnlag av

• Barnehagedekning
• Andel kvinner i kommunestyrene
• Antall kvinner per 100 menn 20-39 år
• Kvinners og menn utdanningsnivå
• Deltagelse i arbeidsstyrken og inntekt.

SSBs likestillingsindeks for kommunene viser også stillstand. Gjennomsnittlig skåre er 2,5 av maks. 4. Nivået er uendret fra indeksen ble utgitt første gang i 2000.

Vi kommer ikke videre uten aktiv, målrettet innsats koblet med kontinuerlig beredskap for likestillingsdimensjonen i alt vi gjør.

Omfordeling av makt og omsorg er viktige stikkord for de utfordringer vi står overfor.

La meg starte med fordelingen av omsorg. Tidsnytteundersøkelsene viser at menn sett under ett bare i liten grad har endret sin tidsbruk fra 1970 til 2000. I snitt har de økt den daglige omsorgen for barn med rundt regnet ½ time. Yrkesaktiviteten er noe redusert, som følge av reduksjon i den alminnelige arbeidstiden. Kvinner har derimot endret sin tidsbruk betraktelig, med en reduksjon i daglig husarbeid på 2 timer i 30-årsperioden og en økning i gjennomsnittlig tid brukt til yrkesaktivitet og utdanning på ca 75 minutter. Både kvinner og menn har fått mer fritid. Husholdsarbeid omfatter husarbeid, vedlikehold og omsorg for egne barn. Fortsatt utfører kvinner 4 timer ulønnet husholdsarbeid i gjennomsnitt per dag, menn 2 timer og 40 minutter. Til gjengjeld legger mennene inn 1 ½ timer mer i lønnet yrkesaktivitet.

Her er det rom for en betydelig omfordeling. Det vil gi menn et nærere forhold til egne barn og større forhandlingsstyrke ved eventuelt samlivsbrudd. Kvinner har mye å vinne i inntekt og pensjonsopptjening. Vi vet at kvinner har større innflytelse på de familieøkonomiske prioriteringene når de tjener like mye som eller mer enn partneren.

Samtidig ville vi fjerne grunnlaget for kjønnsdiskriminering på arbeidsmarkedet.

Fedrekvoten i foreldrepermisjonen har vært den enkeltstående reformen som har betydd mest for å engasjere menn i omsorgen for egne barn. En gradvis utvidelse av fedrekvoten er derfor det viktigste virkemiddelet jeg rår over, for større likestilling i hjemmet.

Likestilling i yrkeslivet

Omsorg foregår ikke bare i hjemmet. Den offentlige omsorgssektoren er en stor og viktig arbeidsplass – for kvinner. Her ligger det svært viktige likestillingsutfordringer, som for en stor del må løses på kommunalt nivå. Barnehagepolitikken er ikke lenger et ansvarsområde under mitt departement. Kunnskapsministeren styrer nå utbygging, pris og kvalitet i denne sektoren. Med på lasset fikk han imidlertid en handlingsplan for likestilling i barnehagene. Den framhever kjønnsperspektiv i det pedagogiske programmet for barnehagene.

Men like viktig, handlingsplanen setter ambisiøse mål for økt rekruttering av menn til barnehagene. I 1997 ble det utarbeidet en forskrift til likestillingsloven, som åpner for aktiv rekruttering av menn til barnehager, grunnskole og barnevern. Hensikten var å gi virkemidler til å rekruttere flere menn til arbeid med barn. Her ligger det en kjempeutfordring til kommunene.

Jeg vil også trekke tråden tilbake til mannsrolleutvalget, som mot slutten av 1980-tallet la fram sin innstilling. De konkluderte blant annet med at omsorg er motsatsen til vold. Mobiliser mannen til omsorg, og vi vil se en reduksjon av vold i nære relasjoner. La meg i denne sammenheng minne om kommunenes ansvar for å sørge for beskyttelse til kvinner og barn som utsettes for vold i hjemmet. Alle kommuner bør bidra finansielt til et landsdekkende tilbud av krisesentre. Vi er også på god vei til å etablere et landsdekkende behandlingstilbud til menn som utøver vold.

Kvinners mulighet til å forsørge seg selv

Likestilling i omsorgssektoren handler også om kvinners mulighet til å forsørge seg selv. Det er et stort problem at kvinner tilbys små deltidsstillinger i kommunale omsorgstjenester. Det kan bety at eldre og pleietrengende må forholde seg til flere hjelpere enn strengt tatt nødvendig. For kvinnelige omsorgsarbeidere bidrar det til økonomisk avhengighet og sviktende pensjonsopptjening.

Nesten like mange kvinner som menn er yrkesaktive. Men 44% av kvinnene jobber deltid. Bare 13% av mennene jobber deltid. Den typiske deltidsarbeidende mannen har en liten deltidsjobb ved siden av skolegang og studier, eller jobber deltid mot slutten av sitt yrkesaktive liv. Deltidsarbeidende kvinner jobber deltid for å få familiehverdagen til å gå opp. Hun har oftest flere enn ett barn under 16 år og oppfatter seg selv i hovedsak som yrkesaktiv. Arbeidstager light? – en typisk kvinnetilpasning.

Likelønn

Fortsatt bærer kvinnene hovedansvaret for omsorg i hjemmet og i nære relasjoner, barn og husarbeid. For hver enkelt familie framstår det som et rasjonelt valg at det er mor og ikke far som reduserer sin tilknytning til arbeidslivet. Et enkelt familieøkonomisk regnestykke i de fleste familier. Reell likelønn har vist seg svært vanskelig å realisere. Det har stått på den politiske dagsordenen siden Norge i 1959 ratifiserte ILO-konvensjon nr 100 om lik lønn for mannlige og kvinnelige arbeidstagerer for likt arbeid og arbeid av lik verdi. Lik lønn for likt arbeid er noenlunde på plass.

Hovedproblemet i dag er knyttet til arbeid av lik verdi. Hvordan definere? Hvordan overkomme forskjellene i kvinners og menn arbeidstilpasning, ulike preferanser og valg av studieretning og yrke? Konsekvensene av de mange individuelle valgene er at kvinner er i overvekt i offentlig sektor, mens menn dominerer i privat sektor. Sektorene har forskjellig profil når det gjelder lønn og velferdsgoder. Dette er unektelig vanskelige og sammensatte problemstillinger.

Regjeringen arbeider med å sette sammen en ekspertkommisjon for å komme videre. Likelønnskommisjonen skal legge likestillingspolitiske mål til grunn i sitt arbeid for å:

• beskrive lønnsforskjeller mellom kvinner og menn,
• kartlegge områder der vi mangler kunnskap
• drøfte årsaker til lønnsforskjeller
• foreslå tiltak for utjevning av kjønnsbaserte lønnsforskjeller

Makt og innflytelse:

Jeg har snakket om omfordeling av omsorg. Den andre siden er selvfølgelig ikke mindre viktig. Det handler om omfordeling av makt. Fra menn til kvinner.

La meg først si, at jeg er veldig glad for å være med i tidenes mest likestilte regjering. Alle politiske posisjoner sett under ett, har Regjeringen en nøyaktig 50/50-fordeling av kvinner og menn! Regjeringen har bare én minoritetsrepresentant, men statssekretær Krishna Chudasama er tilgjengjeld med i min politiske stab i BLD.

Kjønnssammensetningen i Regjeringen er mye bedre enn Stortingets sammensetning skulle tilsi. Etter valget i 2005 er 38 prosent av stortingsrepresentantene kvinner og 62 prosent menn.

Jeg vil framheve Sametinget, som ved siste valg fikk et knepent kvinneflertall med 51 prosent! Samt en kvinne i posisjonen som Sametingspresident. Det gir inspirasjon!

Innenfor det politiske systemet i Norge har fylkestingene best kvinnerepresentasjon, med 42 prosent. Flertallet av fylkestingsrepresentantene er likevel menn, 58 prosent. Resultatet var litt svakere i kommunestyrene, med 34 prosent kvinner. Verre er det imidlertid med kvinneandelen i viktige prestisjetunge posisjoner. 83 prosent av ordførerne er menn. Andelen kvinnelige ordførere har økt med skarve 2 prosentpoeng fra 15 prosent i 2001 til 17 prosent i 2005. Blant fylkesordførerne er det dobbelt så mange menn som kvinner: 12 – 6. Blant fylkesvaraordførerne er det et flertall kvinner (10 – 8). Bare 14 prosent av rådmennene er kvinner.

I tillegg har Ingrid Gulvik undersøkt hvordan det står til med oppfølging av Kommunelovens krav om kjønnsrepresentasjonen i politiske utvalg. Hun finner at nesten hvert 3. politiske utvalg bryter med loven. Det er bekymringsfullt.

På nasjonalt nivå har vi mange års erfaring med lovfestet kjønnsrepresentasjon i offentlig oppnevnte styrer, råd og utvalg – likestillingslovens § 21. Det har vært en svak økning de siste årene, fra 41 prosent kvinner i 2000 til 44 prosent i 2005. Men det er stor variasjon departementene i mellom. Svakest er Samferdselsdepartementet, som nådde en topp i 2003 med 30 prosent kvinner. I de to siste årene var imidlertid denne andelen nede på 21 prosent. Faktisk er det slik at 5 av 18 departementer unnlater å oppfylle lovens krav. Og da har jeg vært sjenerøs nok til å godkjenne Utenriksdepartementets 39 prosent.

Det er altså slik at også i statlig sektor er mer enn hvert 4. offentlige oppnevnte styre, råd eller utvalg i strid med likestillingsloven. Og dette er til tross for at Barne- og likestillingsdepartementet har lagt seg på en streng praktisering av dispensasjonsadgangen. Jeg vil understreke at nå skal det svært mye til før jeg gir dispensasjon!

Kvinner i styrerommene

Næringslivet kjennetegnes av et enda mye mer påtagelig fravær av kvinner i maktposisjoner. Under trusselen om lovfestet minstekrav til kjønnsrepresentasjon i allmennaksjeselskapenes styrer, har andelen kvinner økt fra skarve 7 prosent i 2003 til 17 prosent ved siste måling 1. januar i år. Det hadde neppe skjedd uten loven som pressmiddel. 17 prosent er fortsatt langt fra lovens krav. Loven trådte derfor i kraft 1. januar. Med denne loven har Norge markert seg helt i front på den internasjonale likestillingsagendaen. Det er grunn til å tro at større mangfold i styrene i privat sektor også vil ha positiv innvirkning på lønnsomheten.

Lokal likestilling

La meg komme tilbake til Oppland og likestilling lokalt og regionalt. I SSBs likestillingsindeks for 2005 får Oppland fylke en skåre på 2,6, så vidt over landsgjennomsnittet på 2,5. Oppland skårer høyere kvinnelige kommunestyrerepresentanter med 2,9 , ett av de fem kriteriene som indeksen måler. Bare på ett kriterium skårer dere lavere enn landsgjennomsnittet, nemlig forholdstallet mellom menn og kvinner i fylket. Har dere en utfordring i å gjøre Oppland mer attraktivt for kvinner?

Jeg er opptatt av å styrke det regionale apparatet for likestilling. I første omgang arbeider vi for å sikre støtte til ett regionalt ressurssenter for likestilling. Vi har viktige kompetansemiljøer i flere fylker; Kvinneuniversitetene i Hedmark og Nordland, og Kompetansesenteret Fredrikkes hage i Nord-Trøndelag. Det er en utfordring til fylkene å kartlegge og samarbeide med likestillingskompetansen ved de regionale høgskolene, i tillegg til de allerede nevnte kompetansemiljøene.

Jeg vil virkelig gi honnør til arrangørene for at dere løfter opp doktogradsarbeidet til Ingrid Gulvik. Jeg er overbevist om at denne konferansen kan gi kunnskap og inspirasjon til å styrke likestillingsarbeidet i fylket.

Barne- og likestillingsdepartementet ønsker å bidra til at fylkesmannsembetene blir mer offensive aktører for å fremme likestilling. Likestillingslovens paragraf 1 a pålegger offentlige myndigheter å fremme likestilling planmessig og målrettet på alle samfunnsområder. Fylkesmannsembetene har i flere år vært pålagt å redegjøre for hvordan de oppfyller aktivitetsplikten, både i rollen som arbeidsgiver internt i egen virksomhet, og i de eksternt retta aktivitetene, herunder veiledningsansvaret for kommunene.

Vi har satt ut et opplæringsoppdrag til Kvinneuniversitetet Nord. De har allerede gjennomført en felles samling for ledelsen ved alle fylkesmannsembetene tidligere i år. Nå er de i gang med opplæringsdager i hvert enkelt embete. Når turen kommer til Oppland håper jeg dere vil dra nytte av tilbudet. Kompetansemiljøene kan også benyttes til å kartlegge og analysere likestillingssituasjonen i fylker og kommuner. Det er et godt grunnlag for å målrette aktiviteter som kan løfte Oppland til et modellfylke for likestilling. Mitt departement samarbeider for øvrig med Nærings- og handelsdepartementet og Lom kommune om planleggingen av en høstkonferanse i Lom om kvinner og entreprenørskap.

Hvorfor er det så viktig med likestilling på kommunalt nivå?

Livene våre leves i kommunene. Regjeringa og statens arbeid for å fremme reell likestilling på alle samfunnsområder har begrenset virkning, dersom ikke kommunene følger opp og setter mål og prinsipper ut i livet. Kommunene tilbyr grunnleggende tjenester for befolkningen. Skal vi sikre god kvalitet og treffsikkerhet i tjenestetilbudet må vi sikre bred deltagelse og kunnskap om likestilling på alle nivåer i de politiske beslutningsprosessene.

Hva kan gjøres? Oppland viser selv et prisverdig initiativ til å sette kvinners deltagelse på dagsordenen. Kjønnsrepresentasjon er viktig og en forutsetning for et godt demokrati og forutsetning for å fremme likestilling i hverdagen. Likestilling må fremmes i alle de daglige gjøremålene og på alle politikkområder. Det er det vi kaller integreringsstrategien. Det forutsetter gode kunnskaper om hvordan kjønnene er representert og hvordan ressurser fordeles innenfor de fylkeskommunale og kommunale ansvarsområdene.

Flere fylker og kommuner har gått foran med solide prosjekter for å styrke sin evne til å fremme likestilling mellom kjønnene i tjenesteproduksjonen og i planprosessene. Jeg vil særlig framheve Bergen og Hordalands såkalte mainstreamingprosjekt (2002-2003). Prosjektet utforsket likestilling mellom kjønnene innenfor rammen av en bredere satsing på kvalitet og effektivitet i offentlige tjenester, det såkalte Best av Byene; BABY.

Prosjektet resulterte i en rekke konkrete og svært illustrerende eksempler på at offentlige ressurser ikke alltid fordeles så rettferdig eller effektivt som vi kanskje tror. Områdene som belyses omfatter offentlig transport, fylkesstatistikk, tilskuddsordning til barne- og ungdomsorganisasjoner, til idretten, og bruken av offentlige helsestasjoner for ungdom. Resultatene viser at vi må være bevisste og målrettet i utformingen av offentlige tjenester, for å sikre at begge kjønn kan dra nytte av dem i like stor grad.

Delrapportene fra prosjektet ligger ute på de respektive hjemmesidene til kommunen og fylkeskommunen. Rokkansenteret kvalitetssikret prosjektet og utarbeidet en veileder med konkrete eksempler og fremgangsmåter. Prosjektet var i hovedsak finansiert av KS.

KS har de siste årene utviklet en pådriverrolle for likestilling i kommunene. Et prosjekt for å øke andelen kvinnelige rådmenn er et eksempel. De har også gjennomført et prosjekt for å stimulere erfaringsutveksling og utvikle regionale likestillingsnettverk.

Agderfylkene er en av tre regioner i dette nettverket. De har bla. benyttet likestillingsekspertisen i Fredrikkes Hage (Nord-Trøndelag) til å gjennomføre likestillingstesting av barnehage og SFO i Vegårdshei kommune, og innenfor kultursektoren i Kristiansand. I Kristiansand ble det foretatt en kartlegging av kjønnsfordelingen blant brukerne av idretts- og fritidsanleggene, og hvordan offentlige midler var fordelt.

Undersøkelsen fant at kjønnene har forskjellig brukerprofil. Jenter og kvinner bruker anleggene primært på individuell basis. Guttene driver i hovedsak med organiserte aktiviteter. Kvinner bruker innendørs haller, mens gutter og menn dominerer utendørs anlegg. Konklusjonen er at kommunen må ha kunnskap om disse brukermønstrene, for å sikre at begge kjønn for et likeverdig tilbud, og i like stor grad får glede av offentlige ressurser. Begge undersøkelsene er tilgjengelige via KS Agders nettsted.

Avslutningsvis vil jeg trekke fram Likestillingsveilederen for kommunesektoren, utarbeidet av Likestillingssenteret i 2001. Hvis dere ikke har et eksemplar, kan dere laste den ned via Likestillings- og diskrimineringsombudets nettside Ldo.no (gå videre til Likestillingssenteret.no og se under Publikasjoner).

Kommunen har et objektivt ansvar for å fremme likestilling. Vi har allerede mye erfaring. Den må dere bruke!

Jeg kan dessverre ikke være sammen med dere hele dagen. Men ønsker dere lykke til med arbeidet for et godt forankret lokalpolitisk ansvar for likestilling!