Landsforeningen for barnevernsbarn ønsker en lovfestet rett til barnevern etter fylte 18 år. Jeg tror ikke det er veien å gå. En lovfestet rett til noe mange ikke opplever som et gode er et utfordrende utgangspunkt. I tillegg er det vanskelig å definere hvilken situasjon som skal utløse rettigheten og hvor omfattende en slik rettighet skal være. Skal det være en rett til fosterhjem, institusjon eller skal det være et hjelpetiltak ungdommen selv får lov å bestemme innholdet i? At ungdom skal ha stor innflytelse på hva slags hjelp som skal tilbys er imidlertid en selvfølge.

Dagsavisen 12. oktober viser til en undersøkelse som sier at mange barnevernsbarn blir henvist til sosialkontoret når de blir myndige. Dette er en alvorlig problemstilling, men tallene gir et noe skjevt bilde av dagens virkelighet. Tallene er hentet fra data av ungdom har vært innom barnevernet fra 1990 til 2003. De omfatter også mange som ble myndige før loven åpnet for at en kunne få hjelp av barnevernet frem til fylte 23 år.. Det er grunn til å tro at langt de fleste som det offentlige har ansvaret for ved fylte 18 år, får hjelp fra barnevernet. I dag kan altså barnevernstiltak utvides til 23 år og det skal foreligge en plan for hvordan hjelpeapparatet planlegger overgangen fra fylte 18 år. Dette skal ungdommer i barnevernet få informasjon om. De skal også få informasjon om den klageretten de har etter loven.

Jeg ønsker å se særskilt på hvordan ungdommene selv opplever overgangen til 18 år. Det er ikke så vanskelig å forstå den utryggheten og usikkerheten en ungdom kan oppleve når noen andre skal gjøre en vurdering av hva slags hjelp en selv trenger. Derfor har jeg tatt initiativet til en undersøkelse der nettopp ungdommene selv skal få komme til orde.

Mange norske ungdommer trenger bistand fra foreldre også etter fylte 18 år. Det stilles bl.a. større krav til utdanning og kvalifisering enn tidligere for å kunne etablere seg på arbeids- og boligmarkedet. De fleste som fyller 18 år i dag går i videregående skole, og bor fortsatt hjemme Dette må også avspeiles i de tiltak som barnevernet setter i verk i forhold til unge over 18 år.

Nye undersøkelser

Barnevern er ikke bare fosterhjem og institusjonsplasseringer. Langt de fleste får hjelp i hjemmet. Disse hjelpetiltakene defineres ulikt i kommunene og vi trenger mer kunnskap om variasjoner og innhold. I løpet av høsten vil jeg få to nye rapporter om hva som finnes av hjelpetiltak på mitt bord. Den ene rapporten handler om hva som finnes av hjelpetiltak, den andre er en oversikt over i hvilken grad kommunene bruker slike tiltak.

Departementet har også finansiert et filmprosjekt om ettervern i regi av Landsforeningen for barnevernsbarn og organisasjonen Voksne for barn. Den skal være et verktøy for dialog mellom barnevernsbarn, fosterforeldrene/institusjon og barneverntjenesten.

Regjeringen har i statsbudsjettet for 2007 økt innsatsen rettet mot ungdom som står i fare for å falle utenfor det fellesskapet mange av oss tar som en selvfølge. Vi vet at barnevernsbarn er en gruppe som er utsatt for å falle ut av skole og arbeid. Overgangen til 18 år og myndighetsalder er derfor en kritisk fase vi som fellesskap må vie særlig oppmerksomhet. Dette tar Regjeringen på alvor.

Barnevern er først og fremst er et kommunalt ansvar. Det er en viktig del av det lokale selvstyre å sørge for at barnevernet blir prioritert og får tilstrekkelige ressurser. Mange steder ser vi et stort engasjement blant lokalpolitikere, men jeg har også opplevd å besøke kommuner der det er for stor avstand mellom den virkeligheten barnevernet lever i, og det politiske liv. Det er en utfordring for de kommunene det gjelder. Regjeringen har løftet kommuneøkonomien både i 2006 og i 2007. Dette gir blant annet kommunene mulighet til å satse på barnevern. De unge som har vært under barnevernets omsorg skal ha nødvendig hjelp slik at de får en like god start på voksenlivet som annen ungdom. Mange steder gjøres det en utmerket jobb. Andre steder kan vi bli bedre. Organisasjoner som Landsforeningen for barnevernsbarn og Fosterhjemforeningen skal være vår dårlige samvittighet. Det engasjementet disse organisasjonene viser, driver barnevernet fremover. Det er jeg takknemlig for.