Hilsningstale til Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) sitt Barne- og ungdomsting 2006

Statsråd Karita Bekkemellem,
Barne- og likestillingsdepartementet: Sundvolden Hotell, 31. mars 2006

Kjære Barne- og ungdomsting,

Takk for invitasjonen, jeg er glad for å være her på Sundvolden hos dere. Dette er faktisk mitt første møte med barne- og ungdomsorganisasjonene etter regjeringsskiftet.

Aller først vil jeg gjerne gratulere dere alle med den gode innsatsen dere gjør! Arbeidet som gjøres i barne- og ungdomsorganisasjonene er kjempeviktig!

Soria Moria-erklæringen , som er denne regjeringens samarbeidsplattform, løfter frem de frivillige organisasjonene som viktige aktører i samfunnet. Jeg vil faktisk si det så sterkt som at hele vårt demokratiske system bygger på aktivt og bredt folkelig engasjement og sterke frivillige organisasjoner. Organisasjonene favner om mange av de verdiene som vi ser som viktige: engasjement og deltakelse, initiativ, solidaritet og demokrati. Det er derfor en viktig oppgave for regjeringen å skape gode rammevilkår for frivillig sektor.

Erklæringen uttrykker veldig konkret at rammevilkårene for de frivillige organisasjonene skal styrkes på flere områder:

• regjeringen går inn for at det skal opprettes et frivillighetsregister;
• vi skal jobbe for å få til en varig ordning med momskompensasjon for frivillig sektor;
• og vi skal respektere organisasjonenes egenart og prioritere frie driftsmidler fremfor prosjekttilskudd.

Barne- og ungdomsorganisasjonene nevnes spesifikt i Soria Moria-erklæringen, og som barne- og likestillingsminister ser jeg disse organisasjonene som spesielt viktige. Og som jeg er sikker på at dere alle vet, så står det nevnt i Soria Moria-erklæringen at regjeringen går inn for å øke grunnstøtten til barne- og ungdomsorganisasjonene. Jeg vil komme tilbake til dette.

Men først er det flere ting jeg gjerne vil kommentere nå som jeg har det privilegium å stå ansikt til ansikt med LNU og alle medlemsorganisasjonene.

Jeg har merket meg det sterke internasjonale preget dere har på årets Barne- og ungdomsting, og at dere skal vedta et nytt internasjonalt barne- og ungdomspolitisk program. Jeg vil gjerne berømme dere for dette. Det er viktig med internasjonalt engasjement!

I vår globaliserte verden kan man ikke skille mellom nasjonalt og internasjonalt engasjement. Verden påvirker oss, samtidig som vi også har våre interesser og viktige verdier som vi vil målbære internasjonalt. Og i denne sammenhengen – på Barne- og ungdomstinget – vil jeg fremheve organisasjonsretten som en slik viktig verdi! Menneskers rett til å mene det de vil, og å kunne organisere seg for å fremme sine synspunkter, ser vi som en selvfølgelighet her i Norge. Det er en fundamental menneskerett! Men dessverre er det ikke slik over alt.

Vi skal ikke langt utenfor Norges grenser før vi opplever at organisasjonsfriheten er truet. Spesielt tenker jeg på Hviterussland, som gjennomførte presidentvalg for bare et par uker siden. Valget har blitt sterkt kritisert av internasjonale observatører for ikke å leve opp til demokratiske standarder. Men ikke bare for hva som skjedde på valgdagen. Det gjelder også myndighetenes reaksjoner mot frivillige organisasjoner og den demokratiske opposisjonen forut for valget.

Det nasjonale ungdomsrådet i Hviterussland, RADA, har vært en viktig aktør for å fremme toleranse, gjensidig forståelse og demokrati. Denne paraplyorganisasjonen opplevde i februar å bli tvangsoppløst ved dom uten grunn, på lik måte som mange andre organisasjoner og tilhengere av demokrati blir truet til taushet og organisasjonsretten blir satt til side.

Frie og sterke organisasjoner er viktig! Vi setter organisasjonsretten høyt, og det er viktig at norske barne- og ungdomsorganisasjoner engasjerer seg i arbeidet med å fremme fundamentale rettigheter som retten til å få si sin mening og til å organisere seg. Jeg er derfor glad for at dette var tema for ett av seminarene som ble avholdt tidligere i dag, forut for åpningen av Barne- og ungdomstinget.

Når jeg nå understreker viktigheten av den tette koblingen mellom nasjonalt og internasjonalt engasjement, så må jeg også nevne Europarådets ungdomskampanje for mangfold, inkludering og menneskerettigheter. Tittelen og slagordet for kampanjen er ”All Different – All Equal”, og vil pågå i 2006 og 2007. Jeg er veldig glad for å understreke at det er ungdom selv som har tatt initiativ til denne europeiske kampanjen. LNU skal ta sin del av æren for dette gjennom sitt medlemskap og aktive engasjement i Det europeiske ungdomsforumet, som fikk støtte for dette initiativet i Europarådet. Det er derfor naturlig at LNU spiller en viktig rolle ved gjennomføringen av kampanjen, og at kampanjesekretariatet er plassert hos LNU. Jeg har lenge vært opptatt av at vi skulle få en god finansiering på plass for å sikre at denne kampanjen når ned til unge på lokalplanet, og jeg mener vi har lykkes med dette.

Den europeiske kampanjens tittel og slagord ”All Different – All Equal” er for øvrig det samme som den første store europeiske ungdomskampanjen mot rasisme og fremmedfrykt, som ble lansert over hele Europa i regi av Europarådet i 1995. Det var faktisk Gro Harlem Brundtland, som var Norges statsminister på den tiden, som tok initiativet til kampanjen. Vi har med andre ord et viktig ansvar for å føre dette arbeidet videre.

Før jul hadde jeg to aviskronikker i dagspressen som understreket behovet for at barne- og ungdomsorganisasjonene må være åpne og inkluderende i samfunnet. Dette må forstås bredt! Dere har et ansvar for å nå ut til alle samfunnsgrupper. Dette gjelder selvfølgelig ungdom med innvandrerbakgrunn, men også barn og unge som tilhører andre ”minoriteter”, slik som de med nedsatt funksjonsevne, lesbisk og homofil ungdom og alle andre som på en eller annen måte blir oppfattet som ”annerledes”.

Jeg vet at LNU tar utfordringen på alvor. Jeg har merket meg resolusjonene fra Barne- og ungdomstinget i 2004 og i 2005 som understreker at ” alle barn og unge skal ha en lik rett til å delta i organisasjonene”, at ” organisasjonene skal være en felles plattform for alle”, og at ” Barne- og ungdomstinget skal skape et nasjonalt engasjement for at organisasjonene skal være åpne og inkluderende”. Dette er mange fagre ord og store forpliktelser.

Så vidt jeg er informert om, så samler LNU sitt arbeidsforum ”Åpen og inkluderende” seks pilotorganisasjoner som arbeider aktivt i forhold til å tiltrekke seg ungdom med innvandrerbakgrunn. Disse organisasjonene er flinke til å utveksle erfaringer og gjennomføre konkrete aktiviteter. Jeg håper at erfaringene og kunnskapen man innhenter fra dette arbeidsforumet vil føre til at enda flere av LNU-organisasjonene blir med i prosjektet!

Men, som jeg sa, åpne og inkluderende organisasjoner er mer enn bare å fokusere på ungdom med innvandrerbakgrunn. Sammen med Funksjonshemmedes Fellesorganisasjons Ungdom og Ungdom & Fritid har LNU fått midler fra Barne- og likestillingsdepartementet til å arrangere en nasjonal konferanse for å diskutere inkluderende organisasjonsliv. Jeg håper LNU og organisasjonene benytter anledningen til å ha en bred tilnærming til denne problematikken.

Dette gjelder spesielt i forhold til mobbing i fritidsmiljøene. Temaet mobbing står sentralt på denne regjeringens agenda. Regjeringen har videreført arbeidet knyttet til Mobbemanifestet , som ble startet av den forrige regjeringen. Men vi vil legge enda større vekt på å få til en god innsats der hvor mobbing faktisk skjer – på skoler og i fritidsmiljøet. Og her er det så mye som barna og ungdommen selv kan gjøre for å bevare et godt fritidsmiljø! Det er derfor naturlig at organisasjoner for barn og unge jobber aktivt med denne problemstillingen.

Selv om jeg vet at organisasjonene jobber aktivt for å skape trygge og inkluderende miljøer for de unge, kan vi ikke se bort i fra at det finnes barn og unge som føler seg ekskludert, ertet og til og med mobbet i lokale lag og foreninger rundt om i landet. Jeg utfordrer derfor barne- og ungdomsorganisasjonene til å jobbe enda mer aktivt i forhold til mobbing, og vil gjerne ha informasjon i tiden som kommer om hvordan dere griper fatt i denne problemstillingen.

Barne- og ungdomsorganisasjonsmiljøet er i endring. For ikke lenge siden fikk jeg se tall fra Fordelingsutvalget som viser at antall medlemmer under 26 år er i sterk vekst i disse organisasjonene. Faktisk er utviklingen ganske påfallende: Fra 1999 til 2004 økte antall medlemmer under 26 år i barne- og ungdomsorganisasjonene med over 25 %! Det som er like påfallende er at den totale medlemsmassen i organisasjonene ikke økte tilsvarende, men forble ganske konstant. Dette er interessant. Men hva forteller dette oss, bortsett fra at vi opplever en ”foryngning” i barne- og ungdomsorganisasjonene?

Jeg forventer ikke å få svarene her og nå, fordi jeg tror at dette er problemstillinger som forskermiljøene trenger å fordype seg i. Men dette er bare en av flere indikasjoner på at det var betimelig å nedsette et offentlig utvalg, Barne- og ungdomsorganisasjonsutvalget (BOU-utvalget), i fjor høst for å se på den statlige støttepolitikken til de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene.

Med et samfunn og et organisasjonsliv i endring trenger vi å se med et kritisk blikk på organisasjonenes rolle i samfunnet og hvordan vi legger forholdene til rette for frivillig engasjement for barn og unge. Vi må stille oss selv spørsmål som ”Hva kan vi gjøre bedre?” og ”Hva bør vi gjøre annerledes?”. Jeg gleder meg til å lese Barne- og ungdomsorganisasjonsutvalgets innstilling når den leveres i slutten av juni.

Men en gjennomgang av støttepolitikken til de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene vil ta tid. Ved en slik gjennomgang vil vi også se på tilskuddsordningen for grunnstøtte. Jeg ønsker å få til et mer varig tilskuddsregime som ikke blir endret hvert annet eller tredje år, og som kan overleve uten overgangsordninger. Men dette er et vanskelig arbeid, og et vellykket resultat bygger blant annet på at dere – barne- og ungdomsorganisasjonene – er aktive i høringsprosessen som vil etterfølge BOU-utvalgets innstilling. Jeg ser frem til å samarbeide med dere i denne prosessen!

Så vil jeg gjerne komme tilbake til det jeg nevnte innledningsvis om Soria Moria-erklæringen og forpliktelser som denne regjeringen har kommet med overfor barne- og ungdomsorganisasjonene. Dette går konkret på to formuleringer som omhandler frivillighetspolitikken:

1. Regjeringen vil se på kriteriene for utmåling av grunnstøtte til barne- og ungdomsorganisasjonene
2. Regjeringen vil øke grunnstøtten

Når det gjelder det første punktet, så ligger det i dagen – og jeg gjentar det også nå – at vi vil se på støttekriterier i tilskuddsordningen for grunnstøtte i forbindelse med gjennomgangen av støttepolitikken. Denne gjennomgangen starter med BUO-utvalgets innstilling, som blir levert i slutten av juni.

Når det gjelder det andre punktet, en økning av grunnstøtten, så er det naturlig at dette også sees i sammenheng med en bred gjennomgang av den statlige politikken overfor barne- og ungdomsorganisasjonene.

Jeg vet at mange tripper etter å høre meg si akkurat NÅR økningen av grunnstøtte til de frivillige organisasjonene vil komme. Men dessverre – jeg kan ikke stå her på talerstolen å gi en konkret dato. Men dere kan være trygge – det STÅR i Soria Moria-erklæringen, og som resten av regjeringen så føler jeg meg forpliktet til å oppfylle det som står i denne erklæringen.

Jeg er opptatt av å spille på lag med barne- og ungdomsorganisasjonene og skape best mulige rammevilkår for videre vekst og utvikling i organisasjonslivet. Og jeg er opptatt av at jeg og mitt departement fortsetter å ha en nær og god dialog med LNU – som er en viktig samfunnsaktør og en paraplyorganisasjon som er flink til å fremme barne- og ungdomsorganisasjonenes interesser!

Det var det jeg ønsket å si i denne omgang. Jeg er åpen for spørsmål fra salen…

Lykke til med årets Barne- og ungdomsting!