De siste dagers debatt reiser en ny problemstilling som også befinner seg i skjæringspunktet mellom religion, seksualitet og samliv. På samme måte som kristne homofile har følt seg tvunget til å velge mellom tro og egen seksualitet, ser vi nå eksempler på at også muslimske homofile stilles overfor det samme valget. Sterkest utrykkes dette i Shazad Ranas innlegg i Aftenposten 19. desember. Han sier at det å oppfordre en homofil muslim til å stå frem er som å be han gjøre harakiri.

Jeg skal være den første til å støtte enhvers rett til selv å velge når og om han eller hun ønsker å være åpen om sin seksuelle orientering. Den kampen mange kristne homofile har ført – og fortsatt fører - viser oss dessuten at konsekvensene av åpenhet kan være brudd med familie så vel som med trosfellesskapet. Når noen allikevel har orket dette, er det vel særlig tre grunner som har vært avgjørende. For det første har man (ofte berettiget) følt at foreldrekjærligheten er sterkere enn æren. For det andre har man visst at man har hatt noen rundt seg som kan trå til når det blåser. For det tredje har mange følt de ikke har hatt noe valg om de skulle leve som et fullverdig menneske. Dette tror jeg også vil gjelde muslimske homofile.

Vi har som samfunn vært for dårlige til å sette homofile muslimers livssituasjon på dagsorden. Derfor er den debatten som ble reist av en anonym homofil muslim i Aftenposten svært viktig. Islam står tilsynelatende sterkt som en del av identiteten til f.eks norsk pakistanere. Det rådende synet på homofilt samliv innenfor islam, preger derfor homofile norsk pakistanere sterkere enn det konservative kristne synet preger andre homofile nordmenn. Men vi må ikke overvurdere imamenes rett til alene å definere sannheten i etiske spørsmål. Når flere politikere med pakistansk bakgrunn offentlig støtter åpenhet blant homofile muslimer, er dette entydig positiv og viser at verden går fremover.

I vår redsel for å bli oppfattet som fremmedfiendtlige har vi sviktet de som blir holdt nede i minoritetsmiljøene. Dette rammer kvinner generelt og det rammer homofile kvinner og menn spesielt. Her har vi fortsatt en jobb å gjøre. Vi må være tydeligere på at vår solidaritet også retter seg mot de som undertrykkes i religionens navn. For å kunne utvikle en politikk som best mulig sikrer homofile muslimer gode liv, trenger jeg en dialog med dem det gjelder. Det har hittil vært vanskelig, men de siste dagers debatt viser at det ikke er umulig.