Integrering av innvandrerkvinner med ikke-vestlig bakgrunn.

Sjekkes mot framføring!

Hvorfor?

• Deltakelse i arbeidslivet er en nøkkel til integrering i det norske samfunnet; gjennom arbeidsdeltakelse oppnås kulturforståelse og kjennskap til rettigheter og plikter, språkkunnskaper og nettverk etableres.
• For innvandrerkvinner er arbeidsdeltakelse, språkkunnskap og forståelse av det norske samfunn kilde til selvforsørgelse og selvstendighet.
• Integrering av innvandrerkvinnene er integrering av deres barn; når mødre tilegner seg grunnleggende kunnskaper i norsk språk og samfunnsforståelse og kan forstå og kommunisere med skole, helsevesen mv., unngår man at førstegenerasjon-innvandrernes problemer reproduseres i generasjoner.
• Utdanning, arbeidslivstilknytning og språk-/samfunnsforståelse en nøkkel til frihet for kvinner som lever i voldelige relasjoner eller under trusler om tvangsekteskap.
• Innvandrerkvinner som ressurs for samfunnet. Arbeidsledigheten blant innvandrere er tre ganger så høy som gjennomsnittet, med kvinner på ”topp”: Vi må utnytte de ressursene som disse menneskene besitter i verdiskapningen i samfunnet.

Om arbeidsdeltakelse og utdanning. Statistikk og barrierer

• Sysselsettingstall. Innvandrerkvinner er sjeldnere i arbeid enn innvandrermenn. I 2004 hadde innvandrermenn en sysselsetting på 61 prosent, mens kvinnene lå på 52 prosent. I hele befolkningen var andelene henholdsvis 72 og 66 prosent. Statistikken viser videre at yrkesaktiviteten totalt sett og kjønnsforskjellene i yrkesaktivitet varierer avhengig av landbakgrunn. Lavest sysselsetting har innvandrere fra Afrika med sysselsetting for menn på nær 46 og for kvinner på vel 35 prosent. Kvinner fra afrikanske land har også den høyest ledighet med 17 prosent, etterfulgt av asiatiske med 14 prosent ledighet.

• Hvilke barrierer møter ikke-vestlige innvandrerkvinner på arbeidsmarkedet? Det er grunn til å anta at innvandrerkvinner møter særlige hindringer i arbeidslivet, både i egenskap av å være innvandrer og i egenskap av å være kvinne. Det antas at en kombinasjon av verdiforankrede holdninger i ulike innvandrergrupper til kvinners yrkesaktivitet i ulike livsfaser, kombinert med institusjonelle trekk ved den norske velferdsstaten og arbeidsmarkedet i sum genererer hindringer for innvandrerkvinnenes deltakelse på arbeidsmarkedet. Men vi mangler kunnskap om dette. En rapport fra 2004 viser at mye av forskningen på innvandrerkvinner hittil har hatt et sterkt fokus på kultur og kulturell likestilling, og anbefaler at perspektivet på videre forskning i større grad må rettes mot kvinnenes økonomiske likestilling og de faktorene som bidrar til en underordnet posisjon i arbeidslivet. Rapporten peker for øvrig på muligheten for at det eksisterer en forestilling i arbeidsmarkedet som tilskriver innvandrervinnene en rolle som undertrykte, med små muligheter for utvikling og deltakelse. Det er vanskelig å måle hva konsekvensene av en slik forestilling er, men det foreligger en risiko for å skape selvoppfyllende profetier.

• Innvandrer jenter og utdanning. Det er lavere prosentandel innvandrerungdommer i videregående opplæring enn blant ungdom totalt. Men deltakelsen er større blant etterkommere av innvandrere enn førstegenerasjonsinnvandrere. Et interessant trekk er at det er flere av innvandrerjentene som tar videregående enn de som tar videregående totalt sett, som går videre til høyere utdanning. Et annet spennende trekk er at disse jentene har en noe større tendens til å velge naturfaglige utdanninger enn jenter ellers.

Om introduksjonsordningen og opplæring i norsk og samfunnskunnskap for

Nyankomne,voksne innvandrere.

• Manglende språkkunnskaper og samfunnsforståelse kan være en avgjørende barriere for inngang til arbeidsmarkedet. Introduksjonsprogrammet og ordningen med obligatorisk opplæring i norsk og samfunnskunnskap er viktig virkemidler til å bedre situasjonen. Ordningene har imidlertid svakheter som rammer kvinner – se siste avsnitt.

• Om introduksjonsprogrammet. Introduksjonsloven omfatter alle nyankomne flyktninger mellom 18 og 55 år med behov for grunnleggende kvalifisering. Formålet er å styrke deres mulighet for deltakelse i yrkes- og samfunnslivet, og deres økonomiske selvstendighet. Programmet er en individuelt tilrettelagt kvalifisering på fulltid i inntil to år. Deltakelse utløser rett på introduksjonsstønad. Opplæring omfatter norsk og samfunnskunnskap og tiltak som forbereder for deltakelse i yrkeslivet.

• Loven gjelder både kvinner og menn, men i lovens forarbeider ble det poengtert at loven særlig tar sikte på å legge til rette for at kvinner skal bli i stand til å delta i yrkeslivet. Introduksjonsstønaden utbetales til deltakerne personlig, og ikke til den ene av ektefellene (som hovedregel mannen) slik tilfellet er med sosialhjelp. Prinsippet om individuell tilrettelegging er viktig særlig for at kvinner med omsorgsarbeid skal kunne delta.

• Om norskopplæringsprogrammet. Fra september 2005 har nyankomne innvandrere en lovhjemlet rett og plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. En må ha gjennomført 300 timer opplæring eller kunne dokumentere tilfredsstillende språklige ferdigheter for å få bosettingstillatelse (permanent oppholdstillatelse) og statsborgerskap.

• Denne nye ordningen gjelder de som har fått asyl, opphold på humanitært grunnlag og de som har kollektiv beskyttelse, og familiegjenforente til disse gruppene. Det omfatter også personer som er familiegjenforent med norsk eller nordisk borger. For disse er opplæringen gratis. Personer som har fått opphold på grunn av et arbeidstilbud og deres familiemedlemmer har også plikt til å gjennomføre opplæringen, men får den ikke gratis. Den pliktige opplæringen må gjennomføres i løpet av de tre første årene i Norge. Det kan gjøres unntak fra tidsrammen hvis det kan dokumenteres at vedkommende har blitt holdt borte fra opplæringen mot sin vilje eller har hatt særlig store omsorgsforpliktelser.

• En svakhet ved ordningen er at familiemedlemmer/familiegjenforente til arbeidsinnvandrere ikke har krav på gratis opplæring. Dersom opplæringen ikke gjennomføres, kan det få betydning for den familiegjenforentes rett til oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag. Dette øker den familiegjenforentes – som oftest en kvinne - avhengighet av ektefellen, og er uheldig sett fra et likestillingshensyn.