Dette seminaret håper jeg kan gi dere inspirasjon og nyttig erfaringsutveksling for det videre arbeid. De nordiske landene og særlig Sverige, Danmark og Norge står overfor de sammen utfordringer med hensyn til sosialisering og inkludering av barn og unge med innvandrerbakgrunn og problemene som er knyttet opp mot generasjonskonflikter. Antallet unge som er født i våre land, eller har bodd her det meste av sitt liv, er sterkt økende. En utfordring alle er opptatt av er de mange transnasjonale ekteskapene, der de unge henter sin partner i foreldrenes hjemland. Disse ekteskapene vil svært ofte være organisert som et arrangert ekteskap der foreldrene har en sterk posisjon i valg av ektefelle. Overgangen fra et frivillig arrangert ekteskap til et med innslag av tvang er flytende. ( Alle de tre land har iversatt en rekke tiltak overfor de unge for å hjelpe dem som er kommet i en kritisk situasjon. Det er også iverksatt en rekke andre innsatser av forebyggende karakter på flere områder. ) Dette seminaret vil være viktig for å utveksle erfaringer de enkelte land har gjort seg gjennom dette arbeidet. Både de som arbeider på feltet sentralt og lokalt mener jeg vil ha nytte av å treffes på tvers av landene og lære av hverandres erfaringer. Jeg håper det blir knyttet kontakter mellom de enkelte aktører på området. Poenget med samarbeidet i Nordisk Ministerråd er jo å åpne opp for nye områder for samarbeid og gi nye perspektiver på tradisjonelle felt.

Jeg er selv veldig opptatt av hva som gjøres i de andre nordiske land for å bekjempe tvangsekteskap. I dette året har vært på studietur til både København og Gøteborg for å lære mer om arbeidet i Danmark og Sverige.

Å bekjempe tvangsekteskap er også noe som står høyt på den norske Regjeringens dagsorden. Dette fremgår tydelig av vår tiltredelseserklæring. Det å tvinge en ung kvinne eller mann inn i et forhold hun eller han ikke ønsker, er et stort og alvorlig overgrep. Få forsvarer tvangsekteskap i det åpne rom, allikevel skjer det. Vi må aldri akseptere kulturelle og religiøse begrunnelser for denne type overgrep. Jeg er imidlertid glad for at svært mange fra ulike kulturer og med ulik religiøs tilknytning nå deltar aktivt i kampen mot tvangsekteskap.

I Norge har vi i mange år arbeidet med å bekjempe tvangsekteskap. På tross av dette vet vi at vi ikke er i mål. Arbeidet med å bekjempe tvangsekteskap er et langsiktig arbeid, men jeg mener det er riktig å være utålmodig. Det har skjedd en god del i Norge gjennom den innsatsen som hittil er gjort. Men det er vanskelig å måle konkrete resultater. Vi vet imidlertid at det er flere unge som henvender seg til hjelpeapparatet. Det at flere tar kontakt trenger ikke nødvendigvis å være negativt, det kan være et tegn på at flere vet at de har et sted å henvende når de har kommet i en vanskelig situasjon. De har tillitt til storsamfunnet og det er positivt. Det er viktig at vi er denne tilliten verdig og vi må derfor sikre at myndighetene møter de unge på en god måte.

I Norge har vi hatt handlingsplaner mot tvangsekteskap siden 1998, over 70 tiltak er gjennomført og mange av dem kan med fordel gjentas. Vi har klart å redde mange barn og unge voksne gjennom krisehjelp utført både i det offentlige hjelpeapparats regi og av frivillige organisasjoner. Våre ambassader ute bidrar til å fange opp og få hjemsendt ungdommer som er sendt til opprinnelseslandet for å giftes bort mot sin vilje.

Mange er opptatt av hvor omfattende denne praksisen med tvangsekteskap er i Norge i dag. Uansett omfang er det imidlertid et poeng at så lenge det er gutter og jenter som blir utsatt for tvangsgifte må vi jobbe mot det. FNs Kvinnekonvensjonen og Barnekonvensjonen er inkorporert i norsk lov og skal beskytte barn og unge voksne mot tvangsekteskap og annen æresrelatert vold. Mange av de som utsettes for dette presset i Norge, er norske borgere, født og oppvokst her eller de har sterk tilknytning til landet. Disse borgerne har samme krav på rettsikkerhet som alle andre i landet vårt. Men for å utforme en god og forebyggende politikk på dette området, mener den norske regjering det er viktig med mer kunnskap. Jeg er derfor veldig glad for å kunne si at vi har satt i gang en kartlegging av tvangsekteskapssaker i barnevernet og hjelpeapparatet for øvrig for å gi oss et bedre grunnlag å arbeide ut fra. Dette skjer i regi av Senter for Kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Resultatene fra dette kartleggingsarbeidet håper jeg vil foreligge i løpet av januar 2007, og vil gi oss nyttig informasjon med tanke på det videre arbeid.

En av utfordringene i saker som omhandler tvangsekteskap er at konfliktene ofte berører andre land. I håndteringen av slike saker er norske myndigheter svært ofte avhengige av samarbeid med og hjelp fra myndigheter i andre stater. Et mål er å bygge ut kontakter med myndigheter i land hvor tvangsekteskap kan forekomme, for å få til en rask og effektiv håndtering av konkrete saker. Jeg synes det derfor er svært gledelig å kunne fortelle at det i desember 2005 ble undertegnet en bilateral avtale (kalt familieprotokollen) mellom Norge og Pakistan. Avtalen, som trådte i kraft i kraft 1. mai i år, legger rammer for et rådgivende organ som skal behandle familierelaterte problemstillinger – herunder tvangsekteskap. Det rådgivende utvalg hadde sitt første møte 19. september 2006 i Pakistan. Neste møte skal være i mars/april 2007 (i Norge).

I Norge har vi foretatt flere viktige endringer i lovgivningen. Vi har blant annet fått en egen bestemmelse i straffeloven som slår fast at tvangsekteskap er straffbart. I februar i år behandlet Norges høyeste domstol - Høyesterett – en sak om tvangsekteskap. Der ble straffen skjerpet for en far og en stebror som var dømt for ved trusler om vold å ha tvunget datteren/stesøsteren til å inngå ekteskap. Far ble dømt til 2 år og 6 måneder mens stebroren fikk 2 års fengsel. Dette er en dom som har en viktig rolle i å sende ut signaler om at i Norge aksepteres ikke tvangsekteskap.

Odelstinget - i det norske Storting - behandlet 5. desember i år regjeringens forslag til endringer i bl.a. ekteskapsloven. Odelstinget gav sin tilslutning til endringsforslagene som skal søke å for å forhindre tvangsekteskap, herunder barneekteskap og hjelpe partene ut av et tvangsekteskap. Et hovedmål med forslagene er å forhindre at personer bosatt i Norge omgår ekteskapslovens krav ved å reise utenlands og inngå ekteskap der. Dette medfører bl.a. at ekteskap inngått i utlandet, der en eller begge parter er under 18 år eller hvor ekteskapet er inngått ved stedfortreder ikke vil bli anerkjent i Norge dersom minst en av partene er norsk statsborger eller fast bosatt i Norge på vigselstidspunktet. Forslagene innebærer også at den eller ev. de som har vært utsatt for tvangsekteskap skal få mulighet til direkte skilsmisse. Parten(e) slipper da belastningen med en lang separasjonstid. I tillegg vil det være enklere for noen kvinner å få aksept i familien og nærmiljøet for en skilsmisse enn en ugyldiggjøring av ekteskapet som i noen land er et ukjent begrep. Disse lovendringene vil trolig først tre i kraft 1. mai 2007, da det er nødvendig med en del arbeide bl.a. å få ut informasjon til målgruppene om endringene, før de kan settes i kraft. Jeg tror disse endringene vil ha en preventiv effekt og kan være en viktig markering av at i vårt land aksepteres ikke tvangsekteskap.

Jeg tror at endringer i regleverket er viktig, men minst like viktig er slike seminarer som holdes her i dag hvor viktige temaer blir løftet fram og hvor vi kan lytte og lære av hverandres erfaringer.

Når det gjelder utfordringer fremover, tror jeg det er særlig viktig å ha full fokus på det forebyggende arbeidet. Det er særlig viktig å få foreldregenerasjonen i tale. Vi må på en bedre måte formidle hva ” foreldreskap på norsk ” innebærer at barn og unge har selvstendige rettigheter som individer i vårt land. Tvangsgifte er straffbart og et dramatisk brudd på menneskerettighetene. Vi må få tydeligere fram at vi har nulltoleranse på dette området. Jeg aksepterer rett og slett ikke at etniske enklaver isolerer seg og reproduserer skadelige tradisjoner, holdninger og ulike typer psykisk og fysisk vold. Det er også svært viktig å styrke og utvikle krisehjelpen slik at vi sikrer at myndighetene møter de unge på en god måte. Jeg tror også det er viktig å se tvangsekteskap i et noe videre perspektiv enn vi hittil har gjort. Her kan vi lære av Sverige som taler om æresrelatert vold, og jeg ønsker i det videre arbeid å se tvangsekteskap og æresrelatert vold i sammenheng.

Jeg vil få takke dere som er her i dag for innsatsen – både dere som driver med krisehjelp og dere som arbeider forebyggende. Det er behov for aktivitet på begge områder og dere er alle viktige.

Lykke til videre med seminaret og med det videre arbeid !