NORSK REDAKTØRFORENINGS HØSTMØTE

Statsråd Karita Bekkemellem,
Barne- og likestillingsdepartementet

Torsdag 12. oktober 2006, Hotell Seilet i Molde

Sjekkes mot fremførelse!

Kan ikke dy meg for å starte med å ønske velkommen til Norges desidert vakreste by.

Det er en ære å bli invitert til dere, men å si at jeg har gledet meg til å møte denne forsamlingen vil være en overdrivelse.

Men etter jeg fikk introduksjonen i forkant av møtet ble det litt bedre - jeg er sikker på at dere satt pris på de utallige e-postene fra Arne Jensen med påminning om at Karita kommer….

Hvordan drar du bra damer? Tenkte når jeg så overskrifta at dette kunne høres ut som om det kunne være innledningen til en sketsj. Men overskrifta er alvorlig nok den.

Ja, hvordan drar du bra damer? Og hvorfor skal du det?

Da må vi snakke om utøvelse og fordelig av makt. Det handler om skjevfordeling, ressursutnyttelse og demokrati.

La meg slå fast med en gang at vi har kommet langt i Norge. Vi er i verdenstoppen når det gjelder likestilling. Det tror jeg de fleste av oss er stolt over uansett politisk tilhørighet. Vi ønsker jo å definere oss som et moderne, fremtidsrettet samfunn.

Internasjonalt forbindes Norge faktisk oftere med likestilling enn med olje, gass og fisk. Vårt likestillingsarbeid har faktisk blitt en eksportartikkel.

Jeg var nettopp i Japan, og det kan jeg si at det var en enorm interesse for Norge og vår likestillingspolitikk. Hvorfor: Fødselsraten er lav, befolkningen blir eldre. Japan har en økonomisk politikk som ikke har fokus på framtidig arbeidskraft som på sikt vil bli en feilslått økonomisk politikk. Turoperatører ber om å få lagt inn likestillingsseminar mellom besøkene i Geiranger og Hurtigruta for de Japanske turistene!

Det ligger lange og tøffe prosesser bak dette – ikke minst takket være radikale kvinner på 70- tallet har menn og kvinner i dag juridisk like muligheter for utdanning og arbeid.

Vi har også skapt velferdsmodeller for familien som har vært kvinnefrigjørende og gjort at begge kjønn kan bidra med sin

arbeidskraft. Som for eksempel med fedrepermisjon, sykedager med barn, barnehager. Dette er selve ryggraden i den Norske velferdsmodellen. Den kan jeg garantere dere ikke hadde kommet uten stort innslag av kvinnelige politikere.

Vi har også i en lang periode hatt en kvinnelig statsminister, men fortsatt deler samfunnet seg i to. Vi sier fortsatt vi har kvinnelige redaktører, og redaktører!

Den svenske 52 åringen Lars Engstrøm? Den tidligere leder i store bedrifter som Apple og forlagshuset Bonnier kom i fjor ut med boken ”En sexists bekjennelser”. Den handler om hvordan kvinner blir behandlet i arbeidslivet av mennene som sitter med makt i bedriftene.

Der forteller Engstrøm åpent at han har kastet søknader fra kvinner rett i søpla – av en grunn, rett og slett fordi de var kvinner.

Men han selv sier at det plutselig gikk opp for ham at datteren hans snart skal inn i arbeidslivet. ”Jeg innså at: hjelp, datteren min kommer til å treffe sånne som meg der ute!,” innrømmet han til Aftonbladet.

Engstrøm klarte ikke å dra bra damer - han ville heller ikke ha dem. Og nettopp det har vært den store utfordringen for kvinner som vil inn i maktens høyborger – bra dame eller ikke – maktens menn har ikke villet ha dem!

Kvinner utgjør 52 % av befolkningen. De er arbeidstakere, forbrukere, velgere, avislesere, investorer, studenter – likevel vet vi at hovedfokuset i mediene, næringslivet, politikken og arbeidslivet er nettopp menn og deres interesser.

Hvorfor er det ingen som anerkjenner kvinner som forbrukere?

Avisene konkurrerer i dag i et svært tøft marked – hvor er da kvinneperspektivet dere? Nå kan noen si at jo da, vi har da det – målgruppen for magasinene er jo kvinner!

Men hva med de nyhetene der vi snakker om økonomi, politikk og teknikk for eksempel? Det er jo en potensielt enorm lesergruppe der ute som faktisk i dag blir oversett. Dette må da være elendig bedriftsøkonomi å tenke i disse banene.

Når vi ikke tar med halve befolkingen i beslutninger da er det er også etter min mening et demokratisk problem. Og jeg tror også at det fører til at det blir tatt ukvalifiserte avgjørelser som ikke er til beste for folk. Skal vi ta kvalifiserte beslutninger på vegne av hele folket må også alle være involvert.

Det handler om å tørre å bruke makt. Til å utnevne dyktige journaliser som ledere – gjøre dem til redaktører. Tenke utenfor boksen. På samme måte gjelder også dette i politikken.

1.1.06 sanksjonerte vi loven som 40 % kjønnsrepresentasjon i ASA styrer.

Dette er radikalt og har vekket stor interesse internasjonalt.

Mer enn 100 internasjonale mediehenvendelser har kommet etter vi sanksjonerte loven – jeg vet at det også var stor interesse i forrige periode under Bondevik da loven enda var sovende. Verden ser til Norge på dette feltet.

Jeg var i Helsinki forrige helg – der diskuterer de nå muligheten for å adoptere denne lovgivningen.

Sverige har allerede utredet en svensk versjon og EUs konkurransekommisjonær Nelly Cross har sagt at dette også kunne være interessant for EU.

Spørsmålet jeg fikk var: Hvordan tør dere dette? Er ikke dette å gå litt for langt? Jeg sier nei – vi ønsker at kvinner og menn skal delta på lik linje i samfunnslivet fordi vi tror at det vil føre til at det tas riktigere og bedre beslutninger for alle. Vi vil ikke sløse bort halve Norges kompetanse - det har vi som nasjon ikke råd til!

Da er det også vår jobb som politikere å ta den utfordringen og bruke makta vår, selv om det i første omgang kan avstedkomme noen syrlige lederartikler her og der.

For å øke kvinneandelen i styrerommene, måtte vi altså bruke politisk makt. Noen synes kvotering er mer eller mindre uspiselig. De innbiller seg at kvotering handler om å slippe middelmådige kvinner foran dyktige menn. Det er helt misforstått. Kvotering handler om å forhindre at middelmådige menn kvoter inn andre middelmådige menn foran dyktige kvinner!

Det har alltid vært bråk når vi utfordrer makteliten til å gi plass til kvinner. Når vi skal omfordele makt betyr det at noen også mister makt. Derfor møter vi også hardnakket argumentasjon om at kvinner ikke er kvalifisert, ikke har interesse, at de ikke er dyktige nok, at de ikke har de rette egenskapene osv.

Jeg tror nemlig ikke at veldig mange er villig til å gi fra seg makt til det beste for samfunnet – derfor må vi hjelpe til noen gangerJ. Det kan jeg også si som forbrukerminister.

Professor Morten Huse sa i forrige uke at loven om kvotering i ASA- styrer var en suksess – tross i mørke spådommer.

Da loven ble innført i 2004 var kvinnerepresentasjonen i

ASA- styrene på 6 % - i dag er den på 21 %. Dette viser at det virker selv om vi har et stykke igjen. Tror dere vi ville fått dette resultatet hvis det skulle ha vært frivillig?

Der er selvfølgelig et politisk dillemma hvor mye vi kan utfordre næringslivet og samfunnet – men uten kvotering ville vi måtte vente til ca 2050 før vi fikk en tilnærmet lik representasjon i næringslivet. Det selv om kvinner utgjør flertallet i høyere utdanning og får bedre karakterer enn menn – også i næringslivsfagene.

Kravet om at begge kjønn skal være representert i styrerommene handler om likestilling. Det handler om demokrati og rettferdighet, og om ressursutnyttelse. Og disse hensynene taler i like stor grad for bedre kjønnsbalanse blant redaktørene!

Av redaktørforeningens drøyt 700 medlemmer, er ca. 20 % kvinner.

Jeg snakket akkurat om maktens høyborg når det gjelder næringslivet, men jeg har vært lenge nok med til å vite at det er i maktens høyborg jeg står nå.

En skal lete lenge etter en forsamling med større makt til å endre holdninger, starte trender, forsterke eller svekke imager, bygge opp eller rive ned personer, sladre, avsløre juks, opplyse – kort sagt: Pressen er makt! Og hvem regjerer pressen? Redaktørene…

På tirsdag tok jeg opp en avis – det viste seg tilfeldig vis at det var Dagbladet. I Dagbladet denne dagen var det ca 50 siders redaksjonelt stoff. Jeg gjorde en uvitenskaplig opptelling: Av alle større oppslag omhandlet eller ble det brukt kvinnelige hovedkilder i 5 av dem – mens det samme forholdet for menn var over 25 – da sluttet jeg å telle!

Selv om andelen kvinnelige redaktører fremdeles er for lavt, synes jeg det er grunn til optimisme. Andelen kvinnelige medlemmer i redaktørforeningen er omtrent tredoblet fra 1993 fram til i dag.

Jeg tror også initiativet til det dere kaller "Kvinneprosjektet 2006", har stor betydning. Min erfaring er nemlig at det ikke nytter å sitte på gjerdet og vente på de gode tidene. Vi må skape de selv.

Vi ønsker et mer likestilt samfunn, med både kvinner og menn på alle arenaer. Det handler om å styrke ledelsen i næringslivet og bedriftenes konkurransekraft gjennom økt mangfold og kompetanse. Det er faktisk elendig ressursutnyttelse å bare utnytte halvparten av landets humankapital!

Og derfor sier vi i Soria- Moria erklæringen at: "Regjeringen vil forskjellsbehandle kjønn når det er nødvendig for å skape full likestilling".

Som kvinne og Arbeiderpartipolitiker er jeg opptatt av likebehandling og rettferdighet. Fremdeles er det slik i et av verdens mest likestilte land, at menn er nesten enerådende på toppene i samfunnet, både i det offentlige og i det private – og i media. Tar vi en titt på kjønnsfordelingen på toppene i samfunnet, er det et dystert syn som møter oss:

I staten er det bare 23 prosent kvinner i topplederstillingene. Privat sektor henger så vidt litt etter, der er 22 prosent av topplederne kvinner. Blant professorene er det bare 16 prosent kvinner, og i ASAstyrene er det ynkelige 2 prosent av styrelederne som er kvinner. Da er det kanskje ikke så rart når en undersøkelse viser at pr. 1. juni var bare 17 av de 100 mest mediaomtalte personene kvinner…

Trøsten er at i fjor var det verre – da var det bare 11 kvinner blant Norges mest medieomtalte personer.

Her håper jeg at dere redaktører kan bidra. Redaktører har en posisjon som gjør at de kan påvirke hvem som siteres og hvordan stoffet vinkles. Ved å synliggjøre dyktige kvinner i media skapes forbilder – viktige forbilder både lokalt og nasjonalt.

Jeg spør meg selv: Hvilken legitimitet og troverdighet har en avis eller TV-kanal som lages av og for den ene halvparten av befolkningen? Det handler om mangfold og innovasjon. Ved å beskrive ulike menneskers virkelighet og ikke bare bruke middelaldrende, hvite menn fra Oslo-området som kilder, blir stoffet mer spennende og appellerer til flere. I et demokratisk og likestilt samfunn skal alle ha like muligheter til å få sin virkelighet presentert, og til å bidra i samfunnsdebatten!

Mangfold er et gode i seg selv. Jeg tror økt mangfold vil bidra til større fleksibilitet, mer innovasjon og bedre omstillingsevne for mediebedriftene, noe som er viktige egenskaper for en bransje som for tiden opplever knallhard konkurranse.

Hvorfor er det så få kvinnelige redaktører? Noen svarer at kjønn ikke betyr noe. Tillat meg da spørsmålet: Hvorfor er det nesten bare menn som sitter i redaktørstolene dersom kjønn ikke betyr noe? Det er neppe tilfeldig.

Vi møter ofte argumenter og forklaringer som tar utgangspunkt i hva som er feil med kvinner. Kvinner vil ikke, kan ikke, tør ikke, og dessuten prioriterer de familie. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Mange kvinner både kan, vil og tør! Og norske kvinner vil gjerne kombinere yrkesliv med familie. Norge er faktisk i toppsjiktet i Europa, både når det gjelder yrkesdeltakelse og fruktbarhet!

Men selvfølgelig, enda flere kvinner må og ville bidra selv. Er vi tøffe nok. Vil vi stå i det? Er det for skremmende for en del? Er vi villige til å bryte opp for å reise til en annen plass av landet for en lederjobb? Eller er vi som kvinner for tradisjonsbundne?

Redaktørforenings undersøkelse blant sine medlemmer i

2001-2002. På spørsmål om hva som er den viktigste årsaken for å gå av, er ikke familie de vanligste svaret, men stress. Over halvparten av de kvinnelige redaktørene oppgir stress som den viktigste grunnen til å ville slutte i redaktørjobben.

De mannlige redaktørene oppga faktisk i større grad familie som årsak til å ville slutte i redaktørjobben – uten at det blir brukt mot dem.

Hvorfor blir kvinner stresset av jobben som redaktør i så stor grad at noen velger å slutte? Eller er lederjobben for tøff. Blir vi som kvinnelige ledere møtt med andre mer bitchie tilbakemeldinger enn hva en mannlig leder gjør? Selvsagt forstår jeg at det alltid vil være hardt arbeidspress i en hver lederjobb, men det må være noe mer? En forklaring kan ligge i at vi fremdeles har for dårlig fordeling av arbeidsoppgavene i hjemmet. Fremdeles er det slik at kvinner gjør over dobbelt så mye husarbeid som menn – det betyr at når en går hjem etter en arbeidsdag er man fremdeles på jobb… Og selv om norske menn har blitt mye bedre til å ta seg av barna er det fremdeles mor som har hovedjobben.

Og her ligger sannsynligvis en av de aller største utfordringene for full likestilling i Norge – Menn vil ikke gi fra seg makt og Kvinner vil ikke gi fra seg omsorg for hus og barn. Denne koden må vi knekke om vi skal klare å få til et samfunn som faktisk tar i bruk begge kjønn kompetanse både profesjonelt og sosialt.

Fordeling av makt har vært hindret av skjulte mekanismer og kulturer i nærings- og samfunnsliv som har stoppet kvinner som vil til topps – de stanger i glasstaket. Dyktige kvinner blir rett og slett ikke sett.

Problemet er ikke har kompetente kvinner, men at de kompetente kvinnene vi har ofte blir ignorert.

I vårt likestilte samfunn, kan vi ikke være bekjente av å la tradisjon og kultur stoppe dyktige mennesker som vil opp og fram. Derfor har vi tatt grep for å sikre at kvinner har samme mulighet til å få styreverv som menn. Derfor har filmbransjen satt fokus på behovet for å øke andelen kvinnelige regissører, produsenter og manusforfattere.

Og derfor må også dere redaktører og mediaverden for øvrig, være bevisst på kjønnsfordelingen, både når det gjelder redaktørjobbene, sammensetningen av redaksjonene og hvilken plass kvinner og menn får i media. Kjønnsperspektivet må heller ikke glemmes når redaksjonen tar stilling til hvordan en historie skal vinkles eller hvilke kilder som skal brukes.

Ønsker ikke kvinner å bli redaktører? Ønsker ikke kvinner topplederstillinger? Hvordan får vi lokket til oss de bra damene?

Vel, et sted å starte er jo med lønn…

Lønnsforskjellen mellom kvinnelige og mannlige redaktører er på hele 15 prosent – i kvinnenes disfavør, selvsagt. Størst var forskjellen innenfor kringkasting.

Der lå kvinnenes årslønn

90 000 kr. under mennenes. Vi bør ikke være bekjent av at kvinnelige ledere er underbetalte i forhold til mannlige ledere.

Et annet, veldig viktig, aspekt ved kjønnsrepresentasjon i media, er medienes makt til å forsterke – eller utfordre – våre forestillinger om kjønn. I den forbindelse vil jeg gi et eksempel, hentet fra et EU-prosjekt om kjønn, sport og media, som Norge deltok i.

Prosjektet kartla hvordan sportsutøvere fremstilles i mediene og hadde som mål å øke bevisstheten rundt kjønnsstereotypier i sporten for på denne måten å skape forandring. Kartleggingen viste at det var langt færre reportasjer om kvinnelige idrettsutøvere enn om mannlige, og at det relativt sett er svært få kvinnelige sportsjournalister.

Rapporten fra prosjektet konkluderer med at ved å gi mannlige sportsutøvere langt mer medieoppmerksomhet enn kvinnelige, underbygges inntrykket av at menns idrettsutøvelse er viktigere enn kvinners, og at dette igjen bidrar til å forsterke tradisjonelle kjønnsstereotypier. Jeg tror dette er trekk vi kan finne igjen på svært mange felt.

Noen sier at det er lettere å bruke mannlige kilder. Medieforsker Elisabeth Eide sier at journalistikken tradisjonelt er topptung. Kildene blir hentet fra ledernivå i næringslivet og politikken, og sindige menn med bastante uttalelser blir ofte foretrukket framfor kvinner som kanskje uttaler seg mindre skråsikkert.

Jeg tror at et mer gjennomarbeidet kjønnsperspektiv og en økt bevissthet rundt mangfold og integritet vil øke kvaliteten på mediene og gjøre dem mer attraktive for flere, både som arbeidsplass og for forbrukere.

Til slutt vil jeg utfordre alle dere som er samlet her, på tre ting. For det første: Finn kvinnelige kilder. For det andre: Bidra til å utfordre, ikke stadfeste, foreldede kjønnsroller. Sist, men ikke minst: Rekrutter flere damer til redaksjonsstolene!

DumDumBoys synger i sangen Enhjørning at: ”dårlige damer dumper jeg, bra damer dumper meg.”

Utfordringen er klar!

Jeg vil til slutt gjerne utfordre noen av dere som er her i dag til å bli ”ambassadører” og dermed selv øke andelen kvinnelige ledere. Er det noen som melder seg frivillig? Hvem? Ikke det? Da må jeg vel bruke tvang? Eller skal jeg først gå i dialog? Jeg utfordrer Dagens Næringsliv og TV2.