Av barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem

Sjekkes mot fremførelse

Kjære alle sammen,

Tusen takk for invitasjonen hit i dag!

Jeg synes det er flott at Høgskolen i Agder tilbyr likestilling som eget fag, og jeg har fått høre at dere er svært engasjerte studenter.

I dag vil jeg snakke om likelønn og hva regjeringen gjør for at lønn ikke skal bestemmes av kjønn.

I regjeringen jobber vi for likestilling mellom kjønnene på mange områder. Vi ønsker reell likestilling der menn og kvinner faktisk har like muligheter. Vi jobber for at kvinner og menn skal ha samme rettigheter, plikter og muligheter på alle samfunnsområder.

Det gjelder omsorg for barn.

Det gjelder i politikken.

Og det gjelder ikke minst i arbeidslivet.

Kvinners økende deltakelse i arbeidslivet har vært et viktig skritt for likestillingen mellom kvinner og menn.

I Norge i 1970 hadde 45 % av kvinnene overhodet ingen egen inntekt!

I dag har kvinner en helt selvfølgelig plass i det norske arbeidsmarkedet.

Det er ikke vanskelig å se at kvinners økonomiske selvstendighet er avgjørende for at forholdet mellom menn og kvinner skal bli jevnbyrdig og likestilt.

Mange vil si at vi er på rett vei når det gjelder likestilling i arbeidslivet:

Stadig flere kvinner tar høyere utdanning.

Stadig flere kvinner kommer ut i jobb.

Det er flott!

Men – det gjenstår et problem. Et stort problem.

Og det er at kvinner og menn rett og slett tjener ulikt.

Fortsatt er det menn som har de feteste lommebøkene.

Hvis man sammenligner timelønna til en gjennomsnittsmann med timelønna til en gjennomsnittskvinne, ser man at kvinnen bare har 85 % av mannens lønn.

Synes dere at dette høres ut som en liten forskjell?

Det er ganske mye penger, synes jeg.

Over fire tusen kroner ekstra i måneden til mennene.

Over fire tusen i måneden, eller femti tusen ekstra i løpet av et år.

Og da sammenligner jeg menn og kvinner som jobber heltid.

Det er en stor og urettferdig lønnsforskjell.

Denne urettferdigheten engasjerer folk. Det har den gjort i mange, mange år. Og jeg er glad for å se at også dere er interesserte i dette temaet.

Kravet om likeverdig lønn for kvinner og menn har lange tradisjoner.

De første kravene om likelønn i industrien ble fremsatt av kvinnelige arbeidere i 1880 og 90-årene. For vel hundre år siden var det selvsagt at kvinners lønn var det halve av mannens – om ikke mindre.

Argumentene som ble brukt for å gi kvinnene dårligere betalt var at:

- det var vanlig praksis i andre etater

- kvinnene hadde ikke familie å forsørge og

- kvinnene var «mindre anvendbare i tjenesten» - ble det hevdet.

Gode argumenter, syntes kanskje mennene.

Det syntes ikke kvinnene.

De begynte en politisk kamp for likelønn.

Dette skjedde både i Norge og i resten av verden.

I 1951 ble ILOs konvensjon om lik lønn for kvinnelige og mannlige arbeidere for arbeid av lik verdi vedtatt. Denne konvensjonen definerer likelønn for arbeid av samme verdi som lønn fastsatt uten diskriminering basert på kjønn.

Norge ratifiserte ILO-konvensjonen i 1958.

I 1978 ble Lov om likestilling mellom kjønnene vedtatt i Norge og samtidig ble Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling opprettet.

Likestillingsloven har en bestemmelse, § 5, om at kvinner og menn i samme virksomhet skal ha lik lønn for likt arbeid og arbeid av lik verdi. Lønnen skal fastsettes på samme måte for både kvinner og menn og gjelder uavhengig av om arbeidet tilhører ulike fag eller om lønnen reguleres i ulike tariffavtaler.

Arbeidets verdi skal avgjøres etter en helhetsvurdering der det legges vekt på den kompetansen som er nødvendig for å utføre arbeidet og andre relevante faktorer, som for eksempel anstrengelse, ansvar og arbeidsforhold.

Hva betyr dette? Jo, det står altså i lovteksten at arbeidets verdi skal sammenlignes på tvers av faggrenser og tariffområder. Det er en viktig presisering. Loven sier at vi skal sammenligne ”epler og pærer”, og er de like gode, så skal de koste like mye.

Hos Likestillings- og diskrimineringsombudet hadde de en interessant klagesak i vår:

En kvinnelig konsulent i annonseavdelingen i Aftenposten fikk 80.000 kr. mindre i lønn enn sin mannlige kollega – som var typograf. De jobbet begge med annonsene i avisa.

Konsulenten klagde saken inn for Ombudet, som fant at selv om de to ansatte tilhører forskjellige fag og forskjellige tariffområder, så utfører de arbeid av lik verdi. Dermed mente ombudet av lønnsforskjellen er i strid med likestillingslovens bestemmelse om indirekte forskjellsbehandling av menn og kvinner.

Denne saken har nå blitt anket til Likestillings- og diskrimineringsnemda. Jeg oppfordrer dere til å følge med på utfallet.

Denne saken illustrerer et viktig poeng: Det kan noen ganger være vanskelig å avgjøre hva som er arbeid av lik verdi. Derfor trenger vi gode verktøy.

Mitt departement har finansiert og gjennomført et treårig forsøk med arbeidsvurdering som metode for likestilt lønn. Rapporten ble lagt frem i 2005. Prosjektet har utviklet et kjønnsnøytralt system som kalles FAKIS for å vurdere arbeidets verdi, gjennom utprøving i 15 bedrifter.

Prosjektet viste at arbeidsvurdering kan være et effektivt virkemiddel for å identifisere urimelige lønnsforskjeller mellom kvinner og menn.

Vi har altså en lov om lik lønn for arbeid av lik verdi.

Vi har et verktøy for å vurdere arbeidets verdi.

Likevel tjener menn mer.

Hvordan kan det ha seg?

La oss se på hva vet vi om hvordan lønnsforskjellene mellom kvinner og menn oppstår:

Her er det gjort mye bra forskning, så vi vet en god del om årsakene.

Vi vet at mye av forskjellen handler om det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.

Et av de mest markante trekk ved arbeidslivet i dag – som for både 50 og 100 år siden, er at det er kjønnsdelt. Kvinner og menn befinner seg på ulike områder, i ulike bransjer, yrker og stillinger.

Et typisk eksempel er at kvinner blir sykepleiere, menn blir ingeniører.

Det er dette forskerne kaller for horisontal segregering – at menn og kvinner befinner seg i ulike bransjer og yrker.

Men hva har dette med lønn å gjøre?

Jo, lønnsforskjellene mellom kvinner og menn følger denne delingen i arbeidsmarkedet, med gjennomsnittlig lavere lønnsnivå i kvinnedominerte stillinger.

Vi vet at det finnes kvinnedominerte yrker, for eksempel sykepleier, som krever vel så lang utdannelse som typisk mannsdominerte yrker, for eksempel ingeniør. Likevel tjener en ingeniør vanligvis langt mer enn en sykepleier.

Noen tolker denne lønnsforskjellen som at kvinners arbeid er mindre verdt fordi det utføres av kvinner, til tross for at det kan være svært krevende og stille store krav både til kompetanse og ansvar.

Denne typen lønnsdiskriminering kalles ofte verdsettingsdiskriminering. Yrker med stor andel kvinner blir ikke verdsatt på samme måte som mannsdominerte yrker.

I tillegg kommer den vertikale segregeringen – den som går fra toppen og ned.

Det handler om at menn og kvinner befinner seg på ulike steder i stillingshierarkiet.

Det er langt flere menn enn kvinner i ledersjiktet i arbeidslivet.

Og det er ingen hemmelighet at sjefene tjener best.

Dere husker kanskje makt- og demokratiutredningen fra noen år tilbake? Her kom det frem at 84 % av landets toppledere, alle sektorer sett under ett, er menn. 84 %.

Vi skjønner at vi har en vei å gå.

Hvis det er lettere for menn enn for kvinner å få høye posisjoner i arbeidslivet, så kalles dette stillingsdiskriminering.

Stillingsdiskriminering er en annen forklaring som forskerne bruker for å forklare hvorfor kvinner fortsatt tjener mindre enn menn.

Så har jeg lyst til å si noen ord om kjønn, lønn og utdanning.

Snart skal dere selv ut i arbeidslivet.

Mange tror at problemet med at kvinner ikke får uttelling for jobben de gjør, bare er et lavtlønnsspørsmål.
At det bare gjelder de kvinnene som ikke har gått på universitetet.

Dette er feil.

Statistikken viser at lønnsgapet mellom kvinner og menn faktisk er størst blant dem med høyere utdanning.

Det er altså ikke slik at høyere utdanning er en garanti for likelønn.

Ulikelønn er et problem som angår alle – fra butikkansatte til professorer.

Vi kan se på den siste lønnstatistikken fra Statistisk sentralbyrå.

Den viser at det også blant ledere er store lønnsforskjeller.

I bedrifter med over 250 ansatte tjener kvinnelige toppledere 79 prosent av hva menn tjener.

Slik jeg ser det, er dette lønnsgapet et stort samfunnsproblem.

Hvordan skal vi motivere jenter til å ta høyere utdanning, når tallene ser ut som de gjør?

Hvordan skal vi oppfordre jenter til å ta på seg ansvar i tunge lederstillinger, når tallene viser at de ikke får like godt betalt som guttene?

Dette er en stor utfordring, som vi er nødt til å ta inn over oss.

Når det gjelder lederlønninger vil jeg gjerne tilføye at det er bedriftens styre som fastsetter lønna. Det kan hende at lønna ville bli jevnere fordelt hvis kjønnsbalansen i styrene var bedre. Som dere vet er dette er en sak denne regjeringen har jobbet mye med.

Nå har vi sett på hvordan virkeligheten der ute ser ut.

Det finnes et stort lønnsgap mellom kvinner og menn, og det er et gjenstridig lønnsgap.

Vi liker å tro at verden går fremover, men når det gjelder lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, så har det skjedd lite siden midten av 1980-tallet.

Vi står på stedet hvil.

Til tross for at stadig flere kvinner tar høyere utdanning, til tross for at stadig flere kvinner kommer ut i arbeidslivet er lønnsgapet fortsatt på rundt 15 %.

Hva kan gjøres for å lukke lønnsgapet mellom kvinner og menn?

Hva kan regjeringen gjøre?

Dette er et vanskelig spørsmål.

I Norge er det partene i arbeidslivet som er ansvarlige for gjennomføringen av lønnsforhandlinger. Den frie forhandlingsretten er et viktig prinsipp. Lønnsdannelsen ikke bare en kompleks sak, men også et område med sterke og motstridende interesser.

Det er derfor ikke slik at regjeringen kan gripe inn og styre lønnsdannelsen direkte – vi kan ikke bare pålegge for eksempel LO og NHO å gi kvinner høyere lønn.

Ingen av oss ønsker å røre ved den frie lønnsdannelsen og forhandlingsretten, men det ligger altså et grunnleggende krav i bunn som alle må forholde seg til, og det er likestillingslovens forbud mot lønnsdiskriminering basert på kjønn.

Vi kan jo se litt på hva organisasjonene selv har gjort for å lukke lønnsgapet:

I 1960 kom det første lønnsoppgjøret hvor likelønn sto på programmet og i 1961 ble det opprettet en likelønnsavtale mellom LO og NAF (eller NHO, som det heter nå).

De egne kvinnetariffene ble fjernet og vi fikk etter hvert lavtlønnstillegg. Dette gjorde at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ble redusert betydelig.

Også senere har arbeidstakerorganisasjonene jevnlig tatt opp likelønnsspørsmålet i oppgjørene. Men målt i kroner og øre har de ikke kommet langt. Som vi har sett, siden 1985 har vi stått mer eller mindre på stedet hvil.

Selv om ”alle” er for likelønn og ”ingen” kan akseptere at kvinner skal lønnes lavere fordi de er kvinner, så viser det seg at når det kommer til realiteter og fordeling av penger, så er ikke konfliktene så langt unna.

Dette er ikke godt nok.

Regjeringen ser arbeidet for å minske lønnsforskjellene mellom kvinner og menn som et viktig mål for å sikre arbeidstakerrettigheter og øke likestillingen i samfunnet gjennom fordeling av økonomisk makt.

Når vi ser at partene i arbeidslivet ikke klarer å løse dette problemet selv, da må vi gi dem et dytt.

Derfor oppnevnte vi en likelønnskommisjon i sommer. Den skal jobbe frem gode tiltak for å redusere lønnsgapet mellom kjønnene.

Kommisjonen består av sju eksperter fra flere fagområder og ledes av tidligere statsråd og sykepleier, nå fylkesmann Anne Enger.

Regjeringen ønsker en kommisjon som helhetlig kan vurdere situasjonen i dag. Vi vet mye om lønnsgapet mellom kvinner og menn, og har ikke behov for en ny utredning.

Regjeringen har derfor gitt likelønnskommisjonen en krevende utfordring: Den skal ikke bare å beskrive lønnsforskjellene mellom kvinner og menn, men også levere forslag til konkrete tiltak for å redusere forskjellen.

Den skal dessuten hente inn erfaringer fra våre nordiske naboland.

At regjeringen har nedsatt en kommisjon med et slikt oppdrag, er et historisk grep som vi forventer oss mye av.

Underveis i arbeidet skal Likelønnskommisjonen rådføre seg med en referansegruppe bestående av partene i arbeidslivet m.fl. Det er viktig å fremheve at kommisjonens vurderinger vil bli gjenstand for en bred høring med alle partene i arbeidslivet.

Likelønnskommisjonen skal jobbe frem til mars 2008 før de leverer sin sluttrapport til regjeringen. Hvis dere har lyst å følge med på arbeidet i kommisjonen underveis, kan dere klikke dere inn på Likelønnskommisjonens egen nettside. Den har adressen www.likelonn.no

Her vil dere finne mer stoff om likelønnsproblemet, nyhetssaker, ny statistikk, og dere får selv muligheten til å komme med innspill til kommisjonens arbeid. Jeg vil oppfordre alle til å gjøre nettopp det – logg på og bli en del av debatten om hvordan vi kan lukke det urettferdige lønnsgapet mellom kvinner og menn.

Til slutt vil jeg si at regjeringen skal føre en arbeidslivspolitikk hvor likestilling og likelønn står helt sentralt. Likelønnskommisjonen er et av regjeringens viktigste verktøy i kampen for et likestilt arbeidsliv.

Jeg håper kommisjonen vil komme med dristige forslag til regjeringen, forslag som bidrar til at neste likestillingsminister som kommer til Høgskolen i Agder, kan fortelle dere at verden har gått fremover siden sist, og at det gjenstridige lønnsgapet mellom kvinner og menn faktisk lar seg lukke.

Takk for oppmerksomheten.