Utfordringen i dag er at vi skal sikre alle nordens borgere trygghet for at de ikke skal bli utsatt for tvang, vold, forfølgelse og drap. Derfor har jeg tatt initiativ til dagens nordiske seminar om tvangsekteskap i Oslo. Her skal vi forhåpentligvis få mer kunnskap og større kraft til kampen mot denne uhyrlige praksisen. For meg handler kampen mot tvangsgifte om å sikre alle borgere i Norge en beskyttelse som er en rettsstat verdig.

Tvangsekteskap er tuftet på sterke forventinger til partene om å gifte seg innenfor samme etniske gruppe, samme storfamilie og hente ektefelle fra opprinnelseslandet. Dette sees på som en tradisjon og er med på å forsterke og beholde familiens ”ære”.

Mange ikke-vestlige innvandrere gifter seg med en som ikke bor i Norge, særlig gjelder dette personer med bakgrunn fra Pakistan, Tyrkia og Marokko. I disse gruppene giftet mellom 65 og 76 prosent seg med personer bosatt utenfor Norges grenser.

Vi vet etter hvert en god del om omfanget av tvangsgifte blant etniske minoriteter i Norge. Vi vet gjennom arbeidet som blant annet UDIs kompetanseteam mot tvangsgifte har gjennomført i to år, at dette handler i ekstrem grad om familiens ”ære”, kontroll fra storfamilien i opprinnelseslandet over alle familiære bevegelser i Norge, og menns kontroll over familiens kvinner og barn. Det handler om kontroll av jenter og kvinners seksualitet, og det utøves både fysisk og mental vold for å opprettholde tradisjonene.

Tvangsgifte er straffbart. FN-konvensjoner som Kvinnekonvensjonen og Barnekonvensjonen er inkorporert i norsk lov og skal beskytte barn og unge voksne mot tvangsgifte-praksis og annen æresrelatert vold. Mange av de som utsettes for dette presset i Norge, er norske borgere, født og oppvokst her eller de har sterk tilknytning til landet. Disse borgerne har samme krav på rettsikkerhet som alle andre i landet vårt. Men har vi klart å gi dem det, så langt? Jeg stiller meg mange spørsmål. Har vi vært for godtroende og trodd på at bare vi fikk opplyst om norsk lov så ville vi stoppe ulovlighetene? Har vi trodd at gammel tradisjon fra hjemlandet vil bli erstattet med mer kunnskap og interesse for demokrati og muligheter i norden? Har vi trodd at inngrodde patriarkalske strukturer kunne endres ved nye lover, våre lover?

Vi har hatt handlingsplaner mot tvangsgifte siden 1998. Over 70 tiltak er gjennomført, og mange av dem kan med fordel gjentas. Vi har klart å redde mange barn og unge voksne gjennom krisehjelp utført både i det offentlig hjelpeapparatets regi og fra frivillige organisasjoner. Våre ambassader ute bidrar til å fange opp og få hjemsendt ungdommer som er sendt til opprinnelseslandet for å giftes bort. Vi har satt i gang med forskning og kartlegging for å få totaloversikt over uvesenet, og de fleste i offentlige sektorer, skole, helse, barnevern, familievern, sosialtjeneste, politi og andre. har økt sin kompetanse om tvangsgifte og æresrelatert vold. Vi har trygge boliger og kriseboliger i enkelte kommuner for de unge som trenger beskyttelse og vi bruker Krisesentrene. I disse dager har Stortinget vedtatt en rekke endringer i ekteskapsloven (og straffeprosessloven)som bl.a. betyr at man ikke får godkjent ekteskap der partene er under 18 år (når minst en av dem er norsk borger eller har sterk tilknytning til Norge på vielsestidspunktet), og at det blir enklere å få direkte skilsmisse uten separasjon. Vi får snart resultatene av et forskningsoppdrag som dokumenterer helsemessige utslag av inngifte, utført ved Folkehelseinstituttet. Vi vet at mange i enkelte minoritetsgrupper praktiserer søskenbarngifte nettopp som et ledd i å sikre familiekontrollen, familieæren, økonomiske disposisjoner og muligheten for innvandring til Norge gjennom henteekteskap. Unge kvinner og menn oppfattes og brukes som et ”verdipapir” som kan handles med, uten respekt for deres integritet, menneskerettigheter eller egne ønsker.

Derfor er tiden inne for å sette full fokus på det forebyggende arbeidet. Jeg mener at vi ikke har vært tilstrekkelig offensive overfor foreldregenerasjonen! Vi har ikke klart å formidle hva ”foreldreskap på norsk” innebærer og at barn og unge har selvstendige rettigheter som individer i vårt land.

Jeg er overbevist om at de mange tusen foreldrepar fra et annet opprinnelsesland enn Norge ønsker det beste for barna sine. Jeg ønsker et samarbeid med alle minoritetsetniske foreldre og unge, men det skal være tuftet på rettsstatens prinsipper og respekt for individet. Vi må sammen være villige til å trekke opp skillet mellom hva som er straffbare handlinger og hva som er kultur. Jeg aksepterer ikke at etniske enklaver isolerer seg og reproduserer skadelige tradisjoner, holdninger og ulike typer psykisk og fysisk vold.

Om kort tid vil jeg, i samarbeid med flere av mine statsrådskollegaer, legge fram nye og skjerpede handlingsplaner mot tvangsgifte og kjønnslemlestelse. Vi har allerede satset millioner på å styrke og utvikle krisehjelpen og gitt støtte til forebyggende og kulturutviklende arbeidet. Dette arbeidet skal vi videreføre, men det er ikke nok med mer av gammel medisin. Derfor søker vi nye metoder som vi skal møte de kulturelle, religiøse og ideologiske begrunnelsene med. Jeg forventer oppslutning fra alle etater, frivillige organisasjoner og de ulike etniske gruppene selv. Vi vet at det tar tid å endre tradisjoner og holdninger, men myndighetene i norden og EU er utålmodige. Vi har ingen tid å miste, vi har ikke råd til å svikte et eneste barn eller en eneste ung voksen. Nordisk samarbeid kan bety en forskjell.