Historisk arkiv

”Vold mot barn i Norge og i verden” — om FN-rapporten om dens betydning

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Barne- og likestillingsdepartementet

Vold mot forsvarsløse barn er kanskje noe av det som vekker mest avsky hos oss. Det gjør oss opprørt og det virket helt uforstående at noen kan utøve makt og vold mot de som trenger vår beskyttelse mest.

”Vold mot barn i Norge og i verden” – om FN-rapporten om dens betydning

Markering av FNs studie om vold mot barn 11. oktober 2006

Av barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem

Sjekkes mot fremføring

Vold mot forsvarsløse barn er kanskje noe av det som vekker mest avsky hos oss. Det gjør oss opprørt og det virket helt uforstående at noen kan utøve makt og vold mot de som trenger vår beskyttelse mest. Samtidig er det å få slutt på vold i familien og mot barn kanskje en av de vanskeligste oppgavene vi har.

Slik vold har i all tid dessverre også hatt en viss beskyttelse av samfunnet – nemlig familiens fire vegger. Vi vegrer oss for å gå inn i de intime, private sværene som familien har. Det er likevel et paradoks at både kvinner og barn har mest å frykte fra sine aller nærmeste - som samfunn og medmennesker kan vi ikke godta dette.

Det er få ting som berører meg så direkte som mor og menneske som det at barn opplever vold. Barn skal leke, være trygge og beskyttes mot overgrep og vold. Dessverre er ikke verden alltid slik. Mange barn lever under forhold vi verken kan eller skal akseptere.

I 2002 vedtok FNs generalforsamling å gjennomføre en verdensomspennende studie av vold mot barn. Det betyr at verdens nasjoner samlet seg om behovet for å fokusere på hvordan vold påvirker barn nasjonalt og globalt. Arbeidet har vært utført grundig og omfattende. Blant annet har barn og unge selv blitt trukket direkte med i prosessen og den rapporten som legges frem i dag for FNs generalforsamling er et første skrift på veien mot et verdensomspennende løft mot vold mot barn. Norge er i dag til stede i FN og den norske delegasjonen ledes av HKH kronprins Håkon. Jeg er glad for at det norske kongehuset står sammen med oss om å gi dette store samfunnsproblemet en nødvendig og viktig oppmerksomhet.

Vi har akkurat sett et teaterstykke som jeg regner med berørte flere enn meg. Vold i nære relasjoner påvirker barn, enten de selv utsettes for vold eller de er vitne til vold mellom voksne. Vi vet at vold mot barn skjer flere steder og gir seg forskjellige uttrykk. FN-rapporten synliggjør et verdensomspennende problem og peker på vold som begås

  • i hjem og familier
  • i skoler og utdanningsinstitusjoner
  • i institusjoner som er underlagt blant annet barnevernet og rettssystemet
  • i arbeidslivet
  • i lokalsamfunnet.

Volden må bekjempes der den foregår. Men for at vi skal makte å bekjempe vold må vi tørre å snakke om den. Vold mot kvinner har vært på den politiske og offentlige dagsorden i mange år. Det er nå på tide å snakke høyt også om de barna som rammes av vold. Vi skylder disse barna å være deres stemme i det offentlige rom.

Denne globale kartleggingen er et første skritt på veien. Vi kan nå sammenligne ulike land. Men fortsatt oppfattes og registreres vold ulikt i ulike land. Det kan også dekke over en uenighet om hva som betraktes som vold mot barn. Vi vet f.eks at det er ulike oppfatninger internasjonalt om hvordan man skal forstå vold mot barn i hjemmet. La meg derfor være tindrende klar: Regjeringens utgangspunkt er at vold er alvorlig og at ingen – heller ikke foreldre- har rett til å utøve vold mot egen barn.

Denne rapporten gir oss et verktøy for det videre arbeidet mot vold, samtidig kan den ha en enda viktigere funksjon. Den kan være en øyeåpner. Den kan vekke et engasjement. Den kan få samfunnet til å bry seg – både nasjonalt og her hjemme. Det trenger de barna som er utsatt for dette!

I Norge markerer vi at rapporten blir lansert gjennom dette arrangementet. Vi benytter anledningen til å sette vold mot barn på den offentlige dagsorden. Det gjør forhåpentlig vis at vi kan åpne noen stengte dører for å hjelpe barna. Det er flott om vi lykkes med å få mange medieoppslag om temaet i dag og de nærmeste dagene, men ambisjonene mine er mye høyere enn det. Jeg håper at vi får et varig, økt fokus på de barna som lever med vold.

Jeg ønsker et samarbeid med så vel offentlig sektor så vel som ideelle organisasjoner. Jeg håper at vi sammen kan sette dette på dagsorden, utvikle forebyggende tiltak så vel som egnede hjelpetiltak til de barna som rammes. Jeg vil legge til rette for møteplasser lokalt og nasjonalt der temaet kan settes på dagsorden.

Som det framgår av programmet, vil jeg som avslutning av denne markeringen si noe om hva regjeringen gjør for å bekjempe vold mot barn i Norge. La meg nå bare få si takk til alle dere som brenner for barna – takk for at dere har møtt opp her i dag og la oss håpe at dette arrangementet blir en milepæl i veien mot et samfunn der barn vokser opp uten frykt for vold og overgrep.