Adopsjon og dilemmaer

Adopsjon og dilemmaer

Av barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem (Ap)

Før jul hadde Aftenposten et oppslag om sterk økning i antall søknader om adopsjon av barn fra utlandet. Samtidig fremheves at antall barn som kom til Norge gikk sterkt ned i fjor. Dagsrevyen, TV2 og flere aviser har gitt dette temaet ny oppmerksomhet de siste ukene, ikke minst fordi adopsjonsforeningene er bekymret. Det fortelles også om lengre saksbehandlingstid, både i Norge og i barnas opprinnelsesland, og om strammere regler i opprinnelseslandene.

Det er, som mange har påpekt, flere dilemmaer knyttet til spørsmål om adopsjon. Adopsjon er derfor ofte i fokus i den offentlige debatt. Debatten har særlig vært konsentrert om adoptivsøkeres rettigheter og hvordan det går med adoptivbarna i deres nye familie. Adopsjon er også fremhevet som en form for hjelpearbeid, og at barn har rett til å få en familie. I et innlegg i Dagbladets ”Magasinet” gis det uttrykk for at barn i en hjelpetrengende situasjon i større grad bør gis mulighet til adopsjon, og at adopsjon derfor bør være et alternativ for flere. "Kjøp og salg”-problematikken ved utenlandsadopsjon, og myndighetenes tilsynsansvar, er også en alvorlig utfordring knyttet til slike adopsjoner.

Den store interessen for adopsjon er positiv. Det er viktig å utvikle adopsjonsfeltet til beste for adoptivbarna og deres familier. Utenlandsadopsjon utgjør i dag hovedtyngden av antall gjennomførte adopsjoner i Norge. I verdenssammenheng har vi til nå vært ett av de land som mottar flest utenlandsadopterte barn, sett i forhold til folketallet.

Som Barne- og likestillingsminister er jeg svært opptatt av at behandlingen av adopsjonssaker skal foregå på en god og betryggende måte. Rettssikkerhet og effektivitet i saksbehandlingen skal ivaretas. Hensynet til hva som er best for barnet er det sentrale i alle adopsjonssaker, men jeg er også opptatt av at søkerne blir godt ivaretatt i søknadsprosessen.

Adopsjon dreier seg først og fremst om å sikre barn som trenger det et godt og varig hjem. FNs barnekonvensjon åpner for internasjonal adopsjon som et alternativ for barn som ikke på noen egnet måte kan få tilfredsstillende omsorg i sitt hjemland. Gjennom Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner blir dette prinsippet utdypet. Konvensjonen slår fast at ansvaret for internasjonal adopsjon må deles mellom opprinnelseslandet og mottakerlandet. Den har detaljerte regler for hvordan gjennomføringen av adopsjonsformidling skal foregå. Opprinnelseslandet skal formelt sikre at barnet kan adopteres til utlandet. Muligheten for å finne et hjem for barnet i opprinnelseslandet skal da på forhånd ha vært nøye undersøkt. Mottakerlandet skal forsikre seg om at adoptivsøkerne kan gi barnet et godt og varig hjem.

Norske myndigheter er derfor gjennom begge konvensjoner forpliktet til å sikre at adopsjon skjer til det enkelte barnets beste, og hindre at adopsjonsvirksomheten kan utnyttes av noen til bortføring og handel med barn. Formidlingen skal som hovedregel skje gjennom en av våre tre godkjente adopsjonsorganisasjoner. Organisasjonene har svært viktige oppgaver, og bistår søkerne i utlandet.

Hele 69 land har hittil sluttet seg til Haagkonvensjonen. Av disse er omtrent like mange opprinnelsesland som mottakerland. Konvensjonen forutsetter et utstrakt samarbeid mellom landene. Samarbeidet er basert på gjensidig tillit. Haagkonvensjonen er blitt et særdeles viktig og praktisk redskap i etableringen samarbeid landene imellom, og ikke minst for å sikre at den enkelte adopsjon skjer til barnets beste.

Etter Haagkonvensjonen skal mottakerlandet utarbeide en sosialrapport om søkerne. Rapporten skal blant annet gi opplysninger om søkernes identitet, egnethet til å adoptere, bakgrunn, familie- og helsemessige forhold, deres sosiale miljø og grunnene for ønsket om å adoptere. Konvensjonens krav ligger til grunn for kommunens utredning. Rapporten danner ikke bare grunnlaget for norske adopsjonsmyndigheter. Den skal også benyttes av opprinnelseslandets myndigheter ved tildeling av adoptivforeldre til det enkelte barn. Det er hevdet at våre krav for godkjenning av adoptivhjem er strenge. Jeg vil minne om at statistikken likevel viser at de aller fleste får sin søknad innvilget. 

Jeg har full forståelse for at ventetiden både før og etter godkjenning oppleves som lang og uforutsigbar, og prosessen som byråkratisk. Selv om kommunene har en lovpålagt plikt til å utrede adoptivsøkere, kan de ikke instrueres i behandlingen av den enkelte sak. Kommunene må likevel følge alminnelige saksbehandlingsregler i forvaltningsloven, men de må også foreta vanskelige prioriteringer i forhold til andre saker. Jeg legger til grunn at kommunene gir dette arbeidet nødvendig prioritet, men vil likevel ta initiativ til å drøfte dette spørsmålet med Kommunenes Sentralforbund.

En ny organisering fra 2004 har ført til tettere kontakt mellom adopsjonsmyndighetene og kommunene. Det er regionene i Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) som nå behandler søknadene i førsteinstans. De driver også aktiv opplæring for ansatte i kommunene.

Regionene i Bufetat skal behandle søknader om adopsjon i løpet av tre måneder. Effektiv saksbehandling må likevel ikke undergrave behovet for å få saken så godt opplyst som mulig. Derfor kan behandlingstiden i noen saker bli lengre enn de fastsatte mål. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) opplyser at de fem regionene i Bufetat registrerer et økende antall nye søkere. Økningen merkes best i Region øst, og dette kontoret tilsetter nå flere saksbehandlere.

Norge, i likhet med øvrige mottakerland, er avhengig av den utviklingen som til enhver tid finner sted i barnas opprinnelsesland. Adopsjon er ofte et kontroversielt og følsomt politisk spørsmål i opprinnelseslandene. Som regel har disse landene et klart mål om å holde utenlandsadopsjoner på et lavt nivå, til fordel for flere nasjonale adopsjoner. I følge Bufdir har våre adopsjonsorganisasjoner for tiden et aktivt samarbeid med 16 land. I disse landene ser det imidlertid nå ut til at antallet barn frigitt for adopsjon til utlandet er på vei ned, samtidig som flere og flere mottakerland ønsker å etablere adopsjonssamarbeid med de aktuelle opprinnelseslandene. Utviklingen synes derfor å gå i retning av at enkelte opprinnelsesland samlet sett mottar langt flere søknader enn det er barn tilgjengelig for adopsjon. Dette skaper nye utfordringer for både myndighetene og adopsjonsorganisasjonene, og det kan være årsaken til at behandlingstiden i opprinnelseslandene øker. Jeg vil, sammen med Bufdir og adopsjonsforeningene følge denne utviklingen nøye.