Tvangstrøyen

Blogg på Gender.no

 

Tirsdag.

Helgen for en uke siden var det 4 brutale voldtektsforsøk i Oslo.
Sist lørdag natt ble Statsministeren og jeg med politiet på en tur rundt i det området hvor voldtektsforsøkene fant sted. Det var en spesiell opplevelse.

Kvinner er redde i Oslo nå. Stemningen er til å ta og føle på – at det hersker en følelse av utrygghet og sinne er noe av det jeg sitter igjen med etter å ha snakket med jenter ute på gatene.

Politiet har satt inn ekstra ressurser i byen, både med sivile spanerer og med flere politipatruljer og det er fullt fokus på å etterforske voldtektsforsøkene. Venner passer ekstra godt på hverandre og jenter sørger for å ha følge hjem fra byen. Likevel er altså folk redde.
 
I ett av verdens tryggeste samfunn er altså halvparten av Norges befolkning fratatt sin bevegelsesfrihet og blitt redde for å bevege seg utendørs. Kun fordi de har feil kjønn og er et potensielt bytte.

Paradoksalt nok burde de heller være redd for å oppholde seg hjemme.

Det er nemlig ikke slik at voldtekter stort sett skjer ved at en fremmed gal mann hopper frem fra en busk med kniv. Tvert i mot begås de aller fleste voldtekter av en du kjenner fra før av.
Kjærester, ekspartnere, kammerater og bekjente. Menn og gutter du skal kunne stole på. Som et bakteppe kan det nevnes at det ble anmeldt 110 voldtekter til Hordaland Politidistrikt i 2006 – 1 av disse var en overfallsvoldtekt. 

Hva er det med et samfunn hvor mange menn har et forvridd bilde av kvinner seksualitet og hvor kvinner fortsatt skal nedlegges? Hvor er det vi feiler? Og handler dette i det hele tatt om seksualitet?

Er det slik at samfunnet fra vi er små barn legger opp til et kjønnsrollemønster som i sin ytterste konsekvens kan bli fysisk farlig for kvinner? I barnehagene går leken sin gang ved at Runar løper brølende etter Mona, som springer kokett foran og roper et halvhjertet nei. Dette er ansett som en del av den naturlige utviklingen og som litt ”søt” atferd – kan det være allerede her gutter lærer å bli jegere mens jenter blir vant til å opptre som et bytte?

Det er viktig at vi alle sammen, både kvinner og menn, opptrer som ett felleskap. Ett felleskap for å hindre overfallsvoldtekter og overgrep fra ukjente gjerningsmenn. Men kanskje er det vel så viktig at vi lærer våre barn å omgås det andre kjønn med respekt og grenser? Kanskje er det på sikt bare dette som vil gi kvinner mulighet til å kaste av seg tvangstrøyen de nå føler de har på seg?