Incest må ikke ties i hjel, men tales i hjel

Tale ved tiårsjubileet for Senter mot seksuelle overgrep i Ibsenhuset,
Skien, Telemark – mandag 19. november 2007, kl. 11.00.

Kjære alle sammen! Gratulerer med dagen, og tusen takk for at jeg får komme til deres tiårsjubileum! Sist uke deltok jeg på kvinnekonferansen Women Can Do It som ble arrangert i Serbia. Der møtte jeg blant andre en etiopisk kvinne som hadde åpnet det første senteret for seksuelt misbrukte kvinner. Senteret ligger i hovedstaden Addis Abeba. Der tar de imot jenter som er blitt seksuelt utnyttet og misbrukt, enten av egne familiemedlemmer eller av såkalte arbeidsgivere som de har tjent hos som hushjelper. De yngste jentene er ikke eldre enn 13-14 år. Da jeg spurte henne om de 20 plassene senteret kunne tilby var nok, svarte hun meg med et smil: Å nei, det er på langt nær nok, men vi har startet dette meget nødvendige arbeidet, og alt som har en begynnelse gir positive signaler for fremtiden.

Denne historien fra Etiopia illustrerer at vold og seksuelt misbruk av barn og kvinner er et problem overalt i verden. Men den gir også håp, fordi den viser at kvinner over hele verden selv mobiliserer og selv tar tak i den verste form for undertrykkelse av kvinner og barn. Dere her ved Skien Incestsenter har også tatt tak i problemet, og i dag kan dere feire tiårs fødselsdag. Igjen: gratulerer med dagen.

Incest og seksuelle overgrep er et krevende og tabubelagt tema. Det har heldigvis skjedd mye på disse ti årene. Det som har vært tiet i hjel blir nå omtalt i offentligheten. Deres engasjement har smittet over på politikere over hele landet, og media har også vist sitt samfunnsansvar og vært med på å få til en åpenhet rundt incest. Dere som er her i dag kan sikkert gi vitnesbyrd om at dere har vært med på å ”gjøre en forskjell”. Men dere er sikkert enige i at vi fortsatt trenger politisk energi rundt dette temaet. Vi trenger enda mer åpenhet og diskusjon.

Deres tiårsjubileum gir meg noen spørsmål til ettertanke.
For det første: Hva har skjedd de senere år?
Totalt i Norge har vi i dag 20 incestsentre. Bare det siste året har vi fått to nye sentre, ett i Nordland og ett i Oppland fylker. Med unntak av Sogn og Fjordane, er det dermed incestsentre i alle fylker. 

Disse incestsentrene er et resultat av lokalt engasjement, og mange av sentrene er drevet av frivillige organisasjoner. Det er uvurderlig. Samtidig har vi nå hatt en utvikling der staten tar ansvar, sammen med kommunene fordi vi ønsker at sentrene skal ha gode og forutsigbare økonomiske forhold. Finansieringsordningen for incestsentrene er nå den samme som for krisesentrene. Fra og med 2006 bidrar kommunene med 20 prosent av driftsbudsjettet, og staten bidrar med resten, 80 prosent. Det har altså skjedd en viktig utvikling i de senere årene og Regjeringen mener dette har gitt sentrene en bedre og mer forutsigbar økonomi.

I Soria-Moria-erklæringen lover regjeringen at den fortsatt vil styrke tilbudet til incestofre. Som en oppfølging av dette åpnet vi som dere vet i august i fjor en landsdekkende og døgnåpen hjelpetelefon for personer som er utsatt for incest eller andre seksuelle overgrep. I løpet av kun fire (4) måneder – fra september til og med desember 2006  – mottok dette landsekkende hjelpetilbudet i alt 8680 telefoner, noe som gir et gjennomsnitt på 70 telefoner i døgnet.

Henvendelsene kommer fra barn, unge og voksne av begge kjønn. Det betyr at vi har fått et landsdekkende hjelpetilbud det dessverre er meget stort behov for.

For det andre: Vi må fortsatt bygge viktig kompetanse og et godt tjenestetilbud
Det har også vært viktig for regjeringen å følge opp løftene i SoriaMoria-erklæringen. Derfor har vi fortsatt arbeidet med å etablere regionale ressurssentre som skal arbeide med vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging. Formålet er å bidra til bedre og mer helhetlige tjenester gjennom økt kompetanse og bedre samarbeid. De fem ressurssentrene, som er fordelt på alle landsdelene, skal bistå det offentlige og det private hjelpeapparatet med informasjon, veiledning og kompetanseoppbygging. Også sentre mot incest og seksuelle overgrep vil dra nytte av de regionale ressurssentrenes tjenester. De regionale ressurssentrene har som mål å styrke den lokale og regionale kompetansen på volds- og traumefeltet. Ressurssentrene må sees på som naturlige samarbeidspartnere for både krise- og incestsentrene.

Incestsentrene skal evalueres til neste år, slik at det kan dannes et godt grunnlag for å videreutvikle dette tilbudet. Vi vil da få informasjon om hvilke grupper som benytter seg av dette hjelpetilbudet, og grunnlag for å vurdere eventuelle tilpasninger og forbedringer i tjenesten. I evalueringen vil det være naturlig at det sees nærmere på hva som bør gjøres for å få et godt tilbud til brukere over hele landet, herunder vurdere menns behov.

For det tredje: Vi må tenke forebygging
Vi må tenke på hvordan vi kan avdekke overgrep. Barnehager og skoler må ta dette på alvor, slik at barna får hjelp. Vi må se barna, jentene og guttene, som lider. Vi må tenke på hvordan vi på en best mulig måte kan gi hjelp til de som er utsatt for overgrep. Alt dette krever langsiktig innsats og planlegging. Og det krever kunnskap.

I slutten av september i år (2007) presenterte NOVA en rapport om ungdommers seksualitet. Undersøkelsen ble gjennomført i seks av Østersjørådets medlemsland. For eksempel så oppga nær 10 prosent av jentene og 6 prosent av guttene i Norge at de hadde blitt utsatt for overgrep i form av samleie. Hele 33 prosent av de norske jentene – og 17 prosent av de norske guttene – svarte at noen hadde befølt kroppen deres på en upassende måte. Studien viser at det gjerne er noen mellom 10 og 14 år som blir utsatt for krenkelser fra en person mellom 15 til 19 år. Funnene viser etter min mening at vi står ovenfor store utfordringer i arbeidet for å sikre barn og unge retten til å bestemme over egen kropp, og likestilling mellom kjønnene.

Ny kunnskap må tas i bruk av hjelpeapparatet i deres arbeid med utsatte barn. Magne Raundalen skal holde et innlegg om samtaler med barn i dag. Jeg vil overlate til ham og andre fagpersoner å komme med råd når det gjelder faglige spørsmål.

På Incestsentrene kan brukerne møte andre som har vært i samme situasjon som dem selv. Dere har forståelse og innsikt.

Seksuelle overgrep kan ramme alle – barn, unge, voksne, jenter og gutter, kvinner og menn, homofile og heterofile. Seksuelle overgrep er noe av det mest alvorlige et barn kan bli utsatt for. Barn som er utsatt for seksuelle overgrep må få all den hjelp og støtte vi kan gi dem.

Incestsentrene er et viktig supplement til det offentlige hjelpetilbudet til ofre for incest og seksuelle overgrep, og deres pårørende. Dere er ikke en del av det ordinære hjelpeapparatet, men dere representerer et viktig lavterskeltilbud.

Jeg er glad for den viktige utviklingen som har skjedd i løpet av disse ti årene, men fortsatt har vi utfordringer:

Vi må fortsatt arbeide for at sentrene skal bli så gode som mulig. Tilbudet må være tilgjengelig og stort nok, og det må være kompetent og faglig godt.

Vi trenger kunnskap og kompetanse. Vi trenger sentre som er tilpasset brukernes behov, og som har god nok kapasitet. Vi trenger åpenhet og dialog om sentrenes eksistens og arbeid.

Vi bør alle være opptatt av å finne gode organisasjonsmessige løsninger, samarbeidsmodeller og muligheter for faglig utvikling. Dette vil i det lange løp være til beste for overgrepsutsatte og deres pårørende.

Vi trenger ikke minst engasjerte og dedikerte mennesker – slike som dere.  Dere har nedlagt ti år med flott og viktig innsats, mange arbeidstimer og stort engasjement.

Dere står godt rustet til å fortsette den viktige jobben dere gjør – å gi utsatte for incest og seksuelle overgrep et godt og kompetent tilbud om hjelp, støtte og bistand.

Vi trenger gode handlinger på dette viktige og tabubelagte området. Jeg sier som dere: Incest skal ikke ties i hjel, men tales i hjel.

Gratulerer med dagen til dere alle sammen! Og lykke til videre!