Internasjonale forpliktelser = lokale utfordringer

Trondheim, Britannia Hotel

Kjære konferansedeltaker. Politikk er å ville skal den svenske statsmannen Olof Palme (1927-86) ha sagt. Og jeg vil mye!

• Jeg vil et samfunn hvor kvinner tjener like mye som menn.
• Jeg vil et samfunn hvor menn er like aktive omsorgspersoner som kvinner.
• Jeg vil at kommunene og regionene skal tilby innbyggerne et samfunn hvor menn og kvinner er likestilt.

Og hvorfor det? Jo, fordi rettferdighet og likebehandling er en av grunnverdiene i vårt samfunn og det er en felles utfordring for lokale så vel som sentrale myndigheter. Vi lever våre liv i kommunene, og likebehandling i praksis er det vi opplever i vår hverdag. Som representanter for kommunene og regionene – må dere ha fokus på hva som gjør deres kommune levedyktige ! Hvordan skal dere sikre fortsatt vekst og fornøyde innbyggere i deres kommuner?
Jeg tror at kommuner med ett mangfoldsperspektiv og som arbeider for full utnyttelse av begge kjønns ressurser, er de kommunene som best når målet om levedyktighet.

Trøndelag har alltid hatt og har fortsatt sterke kvinner.
Fredrikke Marie Kvam, som stiftet Norske Kvinners Sanitetsforening, mobiliserte voldsomt i begynnelsen av forrige århundre for å gi kvinner stemmerett. Anna-Synnøve Bye, tidligere leder for Fosen Mek, har vært en markant kvinnefigur i industriverden. Den første kvinne som akslet ledervervet i Norges Bondelag var trønderen Kirsten Ingjerd Verdal. Marit Arnstad, tidligere Olje- og energiminister og nåværende styremedlem i StatoilHydro, er også en av de mektige trønderske kvinner. Og rekken av trønderske idrettshelter er uendelig, fra Marit Bjørgen til halve landslaget i håndball.

Regionen har likevel, som alle andre regioner i Norge – landsbygd så vel som by, tydelige utfordringer når det gjelder kjønnslikestilling. Med sine rike kystområder og fruktbare innland har Trøndelag lange tradisjoner innen fiske og landbruk. Men i dag er det bare fire prosent som er sysselsatt i de tradisjonelle primærnæringene. Kun 11-12 prosent av alle bønder i Trøndelagsregionen er kvinner. Det er altfor lite. Landbruket er i omstilling og mangfoldet må inn i næringen for å sikre vekst og framgang.

I tillegg er landbruket en viktig nøkkel for å opprettholde bosettingen. Og der er det ikke nok å satse på de som kommer fordi de har truffet en bonde. Moderne menn, moderne kvinner tar høy utdanning og vil ha en utfordrende jobb. I tillegg må de gis oppgaver i lokalsamfunnet slik at de etablerer en egen tilknytning til stedet. De må få styreverv i den lokale bedriften, komme inn i kommunestyret, i de lokale nettverkene. 

Varehandel, hotell- og restaurantbransjen er en av de store næringer i dag. Bare i Sør-Trøndelag sysselsetter disse servicenæringene omkring 24 000 arbeidstakere. Det tilsvarer 18 prosent av befolkningen i fylket . Og vi vet at i fremtiden vil den største veksten finne sted innen IT og olje- og gass-sektoren. Kunnskaps- og forskningsmiljøene ved  NTNU- og SINTEF-miljøet gir grobunn for en mengde spennende nyetableringer innen disse sektorene.

Vi må gripe sjansen allerede i startfasen slik at både kvinner og menn for like muligheter til å bidra i nye vekstnæringer. Samtidig må vi åpne tradisjonelle næringsgrener for nye arbeidstakere. Vi må tørre og utfordre oss på det vi er dårlige på, tørre og tenke i nye baner!

For å åpne for like muligheter, må vi tilpasse de kommunale tjenestene.

Selv om kommunene har fokus på hvem som er målgruppene når tjenester utformes, kan de alltid tilrettelegges på en bedre måte, også gitt stadig større mangfold i befolkningen. For eksempel, hvordan skal vi møte minoritetsetniske kvinner og jenter i skole og helsevesen? For eksempel, bør vi i det hele tatt vurdere å lage enda en fotballbane i drabantbyene våre, når det er sannsynlig at en god del av de som bor der er mer interesserte i cricket, eller vil spille basketball?

Jeg er svært glad for å være tilstede her i dag og snakke om hvordan Norge kan bli et inkluderende og ikke-diskriminerende samfunn. Jeg ønsker meg et samfunn hvor hele befolkningen får brukt sine evner til beste for seg selv – og for samfunnsutviklingen og bærekraft. 

Dere er invitert hit i dag for å høre mer om hvilke internasjonale forpliktelser Norge har når det gjelder å fremme likestillingen mellom kjønnene. I tillegg skal vi diskutere hvordan dere som lokale representanter kan arbeide for å følge opp dette likestillingsarbeidet.

Vi lever i en globalisert verden – hvor ”alt henger sammen med alt”, også når det gjelder likestilling mellom kvinner og menn. Fra den globale agenda skal vi her i dag gå hele veien fra FNs kvinnekonvensjon til KS sin "Europa – agenda"; det europeiske charter for likestilling mellom kvinner og menn i lokalsamfunnet. 

Det er fem år siden (2002) "kommune-Norge" var samlet for å diskutere spørsmål om likestilling mellom kjønnene. Siden har samfunnsdebatten utviklet seg til å handle om flere likebehandlingsgrunnlag enn bare kjønn. Et eksempel på det er kampanjen Likestillings- og diskrimineringsombudets har satt i gang i år (2007).

Dette er en del av EUs likebehandlingsår. Formålet med kampanjen er å bevisstgjøre folk om rettigheter, deltakelse, anerkjennelse og respekt. Kampanjen er et samarbeid med over 20 organisasjoner som gjennom 24 tiltak over hele landet retter fokus på arbeidsliv, kultur, idrett og ungdom.

I disse dager samles alt anti-diskriminerings- og likebehandlings lovverk og felles håndhevingsapparat i mitt departement. Diskriminering foregår daglig og i mange former – i noen tilfeller er diskrimineringen åpenbar, andre ganger mer fordekt.

Hva betyr det så å bli diskriminert, hvordan oppleves det? Å være diskriminert handler om ikke å føle seg verdsatt. Enkeltpersoner og grupper holdes utenfor. Storsamfunnet evner ikke å virke samlende og inkluderende.

Politisk er dette en stor utfordring. Riktignok utvikler vi lover og håndhevingsapparat, men er det nok?
Vi politikere sørger for midler til programmer og tiltak, men arbeidet må gjøres av oss alle, og først og fremst må det foregå lokalt der folk bor. I kommune-Norge!

Vi vet at noen grupper og personer utsettes for dobbel diskriminering. Kvinner med minoritetsbakgrunn er en slik gruppe: De opplever å diskriminering på bakgrunn av sitt kjønn, men også på grunn av etnisk bakgrunn og religion. Vi må bygge ned hindringer som skaper forskjellsbehandling og diskriminering og legge tilrette for like muligheter for alle grupper, uansett alder, kjønn, etnisitet eller funksjonsevne.

Som sagt innledningsvis styrer jeg mot et mer rettferdig samfunn. For meg betyr rettferdighet at alle har like muligheter til å forme samfunnet og sine egne liv. Dette er en forutsetning i et demokrati. Likeledes må vårt velferdssamfunn være inkluderende. Vi er ikke tjent med at det utvikler seg store sosiale og økonomiske ulikheter med utgangspunkt i at folk er ulike med hensyn til kultur, etnisk opprinnelse, religion osv.

Mangfold er viktig. Vi vet at samfunnsutviklingen, også den økonomiske bærekraften, er avhengig av mangfoldet. Vi kan profitere på mangfoldet!

Det må innsats til på flere områder og nivå for å bekjempe all diskriminering og forskjellsbehandling. Jeg er stolt av tiltakene dagens regjering har fått på plass.

• Vi har for det første nå en lov mot etnisk diskriminering som trådte i kraft fra 1. januar 2006.
• Nå arbeider vi også med en ny lov mot diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne.
• For det tredje har vi fått på plass en tiltaksplan for å sikre likestilling mellom homofile og heterofile på alle samfunnsområder.
• Sist, men ikke minst nevner jeg at vi også arbeider med tiltak mot diskriminering i statsforvaltningen. 

At befolkningen har to kjønn som skal likebehandles etter norsk lov, er et gjennomgående premiss! Dette er problemstillinger vi har arbeidet med i flere tiår, men hvor vi ennå ikke er i mål.

Jeg vil gjerne gi et par andre eksempler på departementets satsing på regionalt likestillingsarbeid. Det er gitt midler til tre pilotprosjekter om kjønnslikestilling. Lokale aktører er ansvarlige for at det iverksettes kjønnsanalyse som skal brukes til bevisstgjøring og tiltak. Prosjektene presenteres på de tre regionale konferansene som nå arrangeres, og dere får høre om ett av de prosjektene senere i dag.
Vi har også kurset fylkesmennene i hvordan de sammen med kommunene kan bidra til å oppfylle aktivitets- og redegjørelsesplikten i likestillingsloven. Fylkesmennene har dessuten tilsynet med kommunelovens krav til kjønnsbalanse i valgte organer.

Når det gjelder likestilling mellom kvinner og menn har Norge kommet langt, men det fins fortsatt mange utfordringer. Jeg vil særlig trekke fram tre områder hvor det fortsatt er et stykke vei å gå:

1. Mangel på økonomisk likestilling og fordeling av samfunnsmessig makt. Kvinner tjener i snitt 15 prosent mindre enn menn per time. Det må være lik lønn for likeverdig arbeid. Arbeidsmarkedet er fremdeles veldig kjønnsdelt, og dette gir også lønnsforskjeller. Ansatte i tradisjonelle kvinneyrker tjener vesentlig mindre enn ansatte i mannsyrker hvor utdanningslengde og ansiennitet er lik.

80.000 kvinner arbeider i uønsket deltid! Jeg ønsker meg et heltidsløft. Et heltidsløft vil være lønnsomt både for den enkelte og for samfunnet! Kvinnelige arbeidstakere fortjener å bli tatt på alvor. Da må de tilbys heltidsstillinger dersom de ønsker.

2. Vold i nære relasjoner er et stort problem. Vi vet mye om denne volden, og regjeringen vil snart komme med den tredje (reviderte) Handlingsplanen mot vold. Det er særlig kvinner og barn som er utsatt for den skjulte volden i hjemmet. Også enkelte eldre kvinner blir slått av sine barn. De sliter med en dobbelt skamfølelse, i tillegg til de fysiske overgrepene. Vi må også erkjenne at vi står overfor særlige utfordringer i familier med minoritetsbakgrunn.

3. Likestilling mellom kjønn er et prosjekt som omfatter både menn og kvinner. Begge kjønn taper på manglende likestilling. Fedre må bli mindre arbeidsstyrt og mer familieorientert. Vi må derfor ha et sterkere fokus på mannens rolle. Jeg er glad for at vi legger frem en stortingsmelding våren 2008. Som den første stortingsmelding i verden trekker denne opp perspektiver for å inkludere gutter og menn i det fremtidige likestillingsarbeidet, samtidig som den peker på områder der menn faktisk er u-likestillt.

Det fins et omfattende internasjonalt samspill om likebehandling og ikke-diskriminering. Etterpå skal dere få høre mer om hvordan FN overvåker oss i forhold til FNs kvinnekonvensjon. Norge ble eksaminert i august i år av FNs CEDAW-komite, og komiteen har gitt ros, men også oppfølgingspunkter på områder som vi må bli bedre på.

Komiteens vurderinger gir oss viktig og verdifull bistand og viser hvordan forholdene i Norge oppfattes utenfra. Dette tar vi på alvor og anbefalingene er formidlet til alle departementene med underordnede organer. Jeg forventer at hele regjeringen arbeider videre med disse utfordringene til neste rapportering til FN i 2010.

Senere i dag vil fokus settes på likestillingspolitikk i Europa. I følge charteret oppfordres kommunale og regionale myndigheter i hele Europa til å forplikte seg til å bruke sin myndighet og sine samarbeidspartnere for å oppnå større kjønnslikestilling for sine innbyggere. Jeg er opptatt av å få med alle aktører som kan bidra til å oppfylle de internasjonale forpliktelsene. Likebehandling og ikke-diskriminering er et felles prosjekt mellom lokale og sentrale myndigheter og i stor grad partnerskap med de frivillige organisasjonene. Regjeringen er avhengig av at kommunene følger opp og setter mål og prinsipper ut i livet.

Jeg håper dere benytter muligheten i kafedialogen senere i dag til å komme med betraktninger og forslag til lokalt arbeid med kjønnslikestillling. Jeg trenger innspill til mitt og departementets videre arbeid for å gjøre likestilling mellom kjønnene til et felles prosjekt mellom lokale og sentrale myndigheter. 

Lykke til med konferansen og takk for oppmerksomheten!