Stortinget vedtok på midten av 1990-tallet en lov mot kvinnelig kjønnslemlestelse. Det var likevel først da media tok opp saken noen år senere at det ble en stor politisk oppmerksomhet om temaet. Den regjering jeg satt i på det tidspunkt grep fatt i utfordringen og vi utviklet en egen handlingsplan mot kjønnslemlestelse i Norge, og det ble satt i gang et eget prosjekt ”OK-Prosjektet” som gjorde et stort og viktig arbeid på dette området.

Kvinnelig kjønnslemlestelse er fortsatt et tabubelagt felt – både her til lands og i andre land. Tabu betyr taushet. Taushet betyr manglende oppmerksomhet og manglende kunnskap.

Vi har grunner til å tro at mennesker som kommer fra områder der kjønnslemlestelse praktiseres, også vil ta med seg denne ødeleggende praksisen til Norge. Vi har en plikt og et ansvar til å beskytte disse jentebarna i Norge, og forhindre at livene deres blir ødelagt.Derfor vil vi sette inn en forsterket innsats i arbeidet mot kjønnslemlestelse. Vi setter nå i gang en større kartlegging for å finne ut av omfanget av kjønnslemlestelse i Norge. Vi vil alliere oss med folk som kjenner dette på kroppen selv. Vi vil alliere oss med religiøse og sekulære ledere og vi må nå ut med informasjon ikke bare til flyktninger, men også de som kommer hit på familiegjenforening. Dessuten må alle i det offentlige hjelpeapparatet og de som arbeider med og rundt disse familiene der barna kan stå i fare for å bli kjønnslemlestet, vite hva det er og gjøre alt de kan for å avverge dette. Det er også viktig at helsepersonell er enda mer oppmerksomme på jenter og kvinner som trenger hjelp.

For å lykkes i arbeidet mot kjønnslemlestelse av jenter og kvinner kreves en langvarig innsats og at mange instanser samarbeider, både nasjonalt og internasjonalt. Å nå inn til de miljøene som praktiserer denne tradisjonen er en utfordring. Vi må både ha et tydelig budskap – om hva religionen sier, om de helsemessige konsekvenser, om rettigheter jentene har og om det norske lovforbudet i tillegg til at holdningsendringene må skje innen eget miljø. Vi må nå dagens unge gjennom deres arenaer, og ikke minst, få en reell dialog med foreldrene og foresatte.

Alle som er i kontakt med barn og foreldre må både være godt informert, tørre å ta opp temaet – og ikke minst: Varsle i fra dersom de har mistanke om at omskjæring har funnet sted eller kan komme til å finn sted. Dette budskapet må vi gjenta igjen og igjen. Vi har en avvergelsesplikt som alt helsepersonell i Norge er pålagt. Vi må være sikre på at alt helsepersonell kjenner denne, og at den blir fulgt av alle!

Vi har et klart lovforbud mot kjønnslemlestelse i Norge. Lover setter viktige normer for samfunnet, straff eller trussel om straff er ment å være et viktig hinder mot de handlinger lovforbudet søker å hindre. Det har vært straffedommer i for eksempel Frankrike og sist i USA. Jeg er selvsagt også opptatt av at straffbare handlinger her til lands straffeforfølges. Lovforbud og straff må samtidig suppleres med kunnskap slik at forbudet blir forstått og respektert av alle.

At vi i dag har en internasjonal dag kan være med på å mobilisere alle gode krefter i inn og utland for å få satt en stopper for kjønnslemlestelse. Jeg oppfordrer mange til å markere dagen og stå opp mot den brutale volden som utøves mot jenter.