Kunnskapssamfunnet – ny giv for likestilling og antidiskriminering

Tale ved Unio-konferanse
Kunnskapssamfunnet – innovasjon og endring i arbeidslivet
Clarion Hotell, Sør-Gardermoen

Sjekkes mot fremførelse 

Kjære alle sammen. Den nye Einstein kommer fra India, skrev VG på lederplass i mars i fjor (07.03.2006). Avisen er redd for at Norge er i ferd med å tape kampen om å produsere de lyseste hodene, og da snakker vi ikke om mennesker med blondt hår. Kanskje har VG rett i det? I alle fall har de rett i at kunnskapssamfunnet har åpnet for økt globalisering, og at verden har blitt mindre. Men selv om ikke Norge produserer nye, norske nasjonalhelter og industrigründere som Kristian Birkeland og Sam Eyde, kan vi som nasjon komme ut av det ved å ta alle ressurser i bruk. Og hvem vet: Kanskje er vår neste Birkeland opprinnelig fra Somalia, eller en kvinne med nedsatt funksjonsevne fra Hallingdal blir verdens nye Einstein? 

Sam Eyde og Kristian Birkeland er tidstypiske. Eyde ingeniørutdannet i Tyskland, Birkeland professor i fysikk ved Det Kongelige Fredriks Universitet i Christiania (Oslo) knapt 30 år gammel. Begge ble født på 1860-tallet, begge kom fra gode kår (borgerskapet), og – begge var menn.

Det industrisamfunn som Eyde og Birkeland la kimen til med etableringen av Norsk Hydro i 1905, er for lengst en saga blot. Det industrialiserte Norge nådde sitt høydepunkt i de første ti-årene etter den andre verdenskrig. Den gang var kjønnsrollene svært tydelige, særlig i borgerskapet. Da produserte far aluminium, trelast og kunstgjødsel. Mor produserte hygge og omsorg i heimen, og hadde middagen klar for ektemann og barn når de kom hjem utpå ettermiddagen.

Samfunnet var forholdsvis enkelt innrettet. Fremdeles fantes det  husmorskoler for giftesyke, unge damer, og konfeksjonsindustrien hadde bruk for de kvinnene som måtte eller ville forsørge seg selv. Unggutter kunne få hyre i handelsflåten etter konfirmasjon, og ”oppfinnelsen” ungdomsskolen var i startfasen.

I dag flyr ungene omkring med mobiltelefoner og IT-teknologi som var totalt ukjent for oss da vi var barn.

De er et hestehode eller to foran både foreldre og lærere. Vi voksne står litt lamslåtte og forsøker å følge med den teknologiske utviklingen.

Ungdomstid og utdanningsperioden er også forlenget drastisk. I dag er det utenkelig for nesten all ungdom å stoppe etter avlagt grunnskoleeksamen. De har rett til videregående opplæring, og de fleste i dag stopper ikke før de også har avlagt en høyskole- eller universitetsutdannelse.

Kunnskapssamfunnet må sees i forhold til bildet av det industrisamfunnet Sam Eyde og Christian Birkeland var med på å grunnlegge. Mekaniske koplinger og store maskiner dominerte den gamle industriproduksjonens logikk og rytme. Men maskiner og mekanikk erstattes nå av kunnskap i samspill med en helt annen type teknologi. Produksjonshallene er erstattet av kontorplasser og utdanningsinstitusjoner. Havneområder blir shoppingsentre og dyre boliger. Ungdom er ikke lenger i arbeid, men under utdanning.

Kunnskapssamfunnet har høyteknologi og kunnskap som drivkraft. Også forsknings- og utdanningsinstitusjonenes posisjon og omfang vitner om kunnskapens betydning for dagens samfunn. Produktiviteten sitter ikke lenger primært i maskinene, men i hodene.

Fag- og læreplaner i det norske skolesystemet understreker utdanningens og kunnskapens betydning for enkeltmennesket så vel som for samfunnsutviklingen. Utdanning og forskning ligger ikke under mitt ansvarsområde. Men ”alt henger sammen med alt”, og kunnskapssamfunnet baserer seg selvsagt på den kunnskap vi klarer å produsere, i skolene og utdanningsinstitusjonene. Mitt utgangspunkt her i dag dreier seg om å ta i bruk alle ressurser vi har til rådighet i dagens kunnskapssamfunn. Det har vist seg å være en utfordring, men vi har ikke råd til å la være!

Generelt – likebehandling og likestilling
Vi har et svært viktig budskap ”Alle skal med!” Jeg sier det med ettertrykk.
I Norge har likhetstanken og fellesskapet vært en av bærebjelkene i samfunnet. Helt siden mellomkrigstiden, da landet strevde med kriser, børskrakk og pari-politikk, har dette vært et førende premiss. Og selv om vi har lagt industrisamfunnet bak oss, så er det ikke mindre viktig i dagens kunnskapssamfunn, snarere tvert i mot. Derfor sier jeg det igjen: ”Alle skal med”.

Med kunnskapssamfunnet har individualiseringen økt, vi skal sikre individets rett til å delta på egne premisser.
Vi må være bevisste på at ulike mennesker har ulike forutsetninger for å delta og å finne kunnskap. Vi bruker kunnskap ulikt, og vi tar i mot og formidler kunnskap forskjellig.

• Kvinner kan ha andre behov enn menn.
• Minoriteter og mennesker med nedsatt funksjonsevne kan ha andre behov enn majoriteten.

 
Et utgangspunkt for regjeringen er at kunnskapssamfunnet kan bidra til utjevning av sosiale forkjeller, omfordeling av ressurser eller bekjempelse av fattigdom.

Jeg mener at kunnskapssamfunnet også skal være et likestilt samfunn.
Hva handler egentlig et likestilt samfunn om?
Det handler om at vi vil ha et samfunn hvor alle har lyst og mulighet til å delta.

• Et samfunn hvor du som kvinne tjener like mye som en mann i arbeid av lik verdi
• Et samfunn hvor du faktisk får jobb selv om du heter Ayse eller Kadra.
  • Et samfunn hvor du kan gå på kino eller en konsert selv om du sitter i rullestol
• Et samfunn hvor du ikke får slengt nedsettende bemerkninger etter deg fordi du er homofil eller går med hodeplagg

Med statsrådsskiftet 18.oktober valgte regjeringen å løfte hele arbeidet for likebehandling og mot forskjellsbehandling inn i likestillingspolitikken. Det var ingen tilfeldighet.

Alle lovgrunnlag og pådriverarbeid mot diskriminering er nå samlet i BLD nettopp for å kunne samordne hele likestillingspolitikken og ikke minst virkemiddelapparatet. Men dette er ikke bare BLDs ansvar. I Norge skal alle departementene og statlige institusjoner jobbe for likebehandling. Vi skal integrere dette i alt vi gjør, for vi har alle et  ansvar for å få alle med! Bare ved å skape høy bevissthet om dette på alle samfunnsfelt, kan vi lykkes.

Vi vet at vi fremdeles har en vei å gå før vi har full likestilling mellom menn og kvinner. Likevel har denne kampen lært oss mye om hva som virker. Nå er det viktig at vi bruker det vi har lært til å videreutvikle Norge anno 2007. 

Til grunn for alt anti-diskrimineringsarbeid ligger selvfølgelig en rettferdighetstanke. Det at du ikke på bakgrunn av ditt kjønn, din religion, din seksuelle legning, din hudfarge eller din funksjonsevne bli diskriminert.

Verdiene som ligger i ryggraden vår er: ”Enkeltmenneskers personlige mulighet til å utvikle seg”; ”Individets rett – og plikt – til å delta på lik linje med resten av befolkningen” eller ”Folks rett til å leve slik de selv ønsker”.

Disse verdiene er også basisen for frie, demokratiske samfunn.
Men det er også i høyeste grad et spørsmål om menneskesyn. Om vårt menneskesyn.

Hvordan kan vi bestemme at 8,9 prosent av befolkningen ikke får jobb fordi de spiser en annen mat, eller har en annen etnisk opprinnelse enn flertallet?

Hvordan kan vi bestemme at nesten 18 prosent av befolkningen ikke har lik tilgang på tjenester fordi de har en eller annen form for nedsatt funksjonsevne?

Kompetanse
Investering i bruk av alle tilgjengelige menneskelige ressurser er ikke bare klokt – det er også lønnsomt.

Det handler ikke bare om å bygge ny kompetanse hos enkelte grupper. Mye av kompetansen finnes der i dag. Jeg snakker om å utvide horisonten vår når det gjelder det markedet vi faktisk leter i. Alternativet er enda større trykk på våre velferdsordninger

La meg ta tre eksempler:

Egentlig er det tre myter om manglende kompetanse

• Den første myten - Kvinner er ikke kompetente!

Regjeringen har sanksjonert loven om ASA-styrer. Nå skal ASA-selskapene ha minst 40 prosent av det underrepresenterte kjønn inn i styrene sine. I denne debatten har deler av næringslivet påstått at dette ville redusere kompetansen i styrene.
Jeg sier nei. Dette er ikke riktig. Kvinner har kompetanse. De har vært i flertall på Universitetene siden midten av 80-tallet. Også i de typiske næringslivsfagene. De er der - de blir bare ikke sett!

Etter at loven trådte i kraft har mange jobbet hardt for å lete bedre, bygge nettverk, utvikle kompetansen i styrearbeid hos kvinner som hadde lyst. Resultatene taler for seg. Siden januar -06 har antall kvinner gått fra cirka 17 prosent til i dag hvor vi er oppe i cirka 33 prosent en snau måned måneder før bedriftene skal være i mål. Jeg kan opplyse om at det i 2003 var kun 7 prosents kvinneandel i ASA-selskapenes styrerom.

Flere tilbakemeldinger til departementet viser at en ny holdning til mangfold er på vei inn i næringslivet. Nå snakker man faktisk om mangfold som en ressurs. Ikke kun når det gjelder kvinner, men også når det gjelder folk med minoritetsbakgrunn eller ulike erfaringer fra andre deler av samfunnet.

• Den andre myten – Innvandrere er ikke kvalifisert!

Innvandrere er underrepresentert i sentrale deler av norsk arbeidsliv. Er dette fordi minoritetsbefolkningen i Norge har lavere kompetanse enn etniske nordmenn?
Jeg sier nei. Dette er ikke riktig. Mange med minoritetsbakgrunn har kompetanse, utdanning og språk Norge sårt trenger. De er der – men mange blir valgt bort før de i det hele tatt har kommet innenfor døren.

Fra 2004 til 2006 hadde staten et prosjekt hvor en skulle sørge for at minst en av søkerne med minoritetsbakgrunn ble innkalt til jobbintervju. 3000 ble innkalt.
Hva skjedde?

Jo, i løpet av de 2 årene viste det seg at hele 760 ganger var den med minoritetsbakgrunn best kvalifisert og fikk jobben. Dette var resultatet av at vi faktisk sørget for at de kom innenfor døren! Resten var opp til søkeren. De hadde kompetanse. Har vi råd til å velge den bort?

Nei. Vi har ikke råd til å velge den bort. Regjeringen går nå enda mer offensivt frem og utvikler et forsøk med moderat kvotering i sentralforvaltningen.

• Den tredje myten – Funksjonshemmede er ikke egnet!

Mange med nedsatt funksjonsevne er erklært uføre. Mange har kanskje aldri vært i arbeid.

 
Er dette fordi de ikke har utdanning eller har så lav funksjonsevne at de ikke kan arbeide?

Jeg sier nei. Dette er ikke riktig. Mange med nedsatt funksjonsevne innehar kompetanse samfunnet trenger. De er der – men kommer seg kanskje– bokstavlig talt – ikke over dørstokken og inn på arbeidsplassen.

Det at noen har nedsatt funksjonsevne betyr ikke nødvendigvis at de ikke kan ta utdanning eller ha et arbeide. Det betyr kanskje at utdanningssystemet eller arbeidslivet faktisk ikke er tilrettelagt for alle.

Vi må snu tankegangen. Det er altså ikke menneskene som ikke er utformet riktig. Vi må begynne å tenke på likhet i stedet for forskjellighet. Og da må samfunnet utformes med tanke på hele befolkningen.

Universell utforming (tilgjengelighet)
Regjeringen legger opp til et omfattende arbeid for økt tilgjengelighet. Mange mener at dette vil bli for dyrt. At vi ikke har råd til å tilrettelegge for alle. Jeg spør: Har vi råd til å la være?

I dag har jeg kjørt bil, gått i trapper, vært i TV-studioer, sett på TV-en, brukt min PC.

Tilsynelatende ting som alle driver med til daglig uten å tenke særlig over det.
Vel, hvis du har nedsatt syn, hørsel eller bevegelsesevne, ville alle disse dagligdagse tingene være en utfordring.

Ikke fordi du ikke er i stand til å gjennomføre mange av disse aktivitetene, men fordi samfunnet ikke er universelt utformet. Samfunnet er ikke tegnet opp slik at det er tilgjengelighet for alle.

Regjeringen er i gang med et omfattende arbeid for å gjøre samfunnet mer tilgjengelig for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne skal være forbudt. Vi skal bla legge fram en ny lov våren 2008, samt en handlingsplan for økt tilgjengelighet. Loven skal bidra til å sikre tilgjengelighet og legge til rette for full samfunnsdeltagelse.

Men her også vil vi trenge oppfølging fra lokalpolitikere. Jeg jobber tett sammen med kommunalministeren i arbeidet for å styrke plan- og bygningsloven. Målet er å unngå at det fremdeles settes opp bygninger som ikke tilrettelegger for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Vi må også sikre at kommunene håndhever lovverket.
Vi kan ikke bygge morgendagens samfunn på fortidens ideer. Vi må tenke nytt og offensivt, vi må tilrettelegge for alle! Jeg sier det én gang til: ”Alle skal med”!

Etnisk diskriminering
Ingen skal diskrimineres på grunn av sin etnisitet eller sin religion. Det at du går med hijab skal ikke bety at du ikke får jobb. Det at du heter Mehmet eller Fatima skal ikke bety at du ikke får bolig.

Offentlige instanser, det vil si utdanningsinstitusjoner, sykehus, NAV-kontorer, eller kommunale kontorer står i en særstilling. De har en makt og et særlig ansvar for å behandle alle likeverdig. Offentlige institusjoner må derfor være tydelige på sine verdinormer. De skal ha befolkningens tillit. Offentlige institusjoner skal ikke ha toleranse for forskjellsbehandling overhodet!

Offentlige institusjoner, men også organisasjoner og næringsliv, bør tydelig vise er at de er bevisst utviklingen av vårt flerkulturelle samfunn. Gjennom nettsider, bildebruk, verdivalg, og vedtatte handlingsplaner. De kan spørre seg: Hvordan ser brukerne at vi er inkluderende? Oppstår det forskjellsbehandling? Når? Hvordan håndteres det hvis det oppstår? Hvordan ser arbeidsstokken ut? Dette er spørsmål også private bedrifter bør stille seg – det har de ingenting å tape på!
 
Etter mange års arbeid har Norge fått på plass et nytt lovverk mot diskriminering og et eget ombud, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO).

Hendelser de siste månedene viser med all tydelighet at vi må intensivere arbeidet med å øke toleranse, unngå ”feil assosiasjoner” og bekjempe diskriminering i alle ledd av forvaltningen.

Regjeringen har bedt alle departementer med underliggende etater om skriftlig å redegjøre for hva som gjøres for å bekjempe diskriminering innen statlig sektor. Vi vil også se på eventuell forekomst av etnisk diskriminering og opplevd forskjellsbehandling utøvd av statlige myndigheter.

Det samlede materialet er oversendt Likestillings- og diskrimineringsombudet, og Ombudet vil utarbeide en samlet oversikt og andre foreliggende rapporter som omhandler opplevd diskriminering innen 15. januar 2008.  

LDO skal deretter, på selvstendig grunnlag, vurdere om det er behov for ytterligere kartlegginger av etnisk diskriminering i statlig sektor.

Likebehandling og kunnskapssamfunnet
Mennesker har fordommer. Det betyr at vi må utvikle et samfunn som er rustet til kontinuerlig å bekjempe disse fordommene, særlig når de kommer til uttrykk gjennom utelukkelse, negativ behandling, fravær av muligheter til å delta. Min påstand er at fordommer hemmer kunnskap. Og er det noe vi trenger i framtida, så er det nettopp kunnskap – mest mulig hos flest mulig.

Dagens arbeidstakere er opptatt av kunnskap. Dagens arbeidsliv med sine stadige og raske endringer har et umettelig behov for kompetente mennesker. I Norge er det mange – og flere kvinner enn menn – som tar høyere utdanning. Det skal vi være glade for. Jeg tror likevel at det er potensial for å bli enda bedre.

Hvordan kan vi bli flinkere til å tilrettelegge for personer med nedsatt funksjonsevne slik at enda flere kan få den utdanningen de ønsker seg? Hvordan kan vi gjøre mer for å sikre at barn og unge med minoritetsbakgrunn lykkes i utdanningssystemet? Og hvordan kan vi sørge for at både personer med nedsatt funksjonsevne og personer med minoritetsbakgrunn får bruke sin kunnskap i arbeidslivet?

Hvis vi alle ser dette som en viktig utfordring for hver og en av oss, så er vi godt i gang med å få til et rettferdig samfunn, og dermed et samfunn som motarbeider fordommer.

Dette håper jeg dere i Unio vil være med på! Dere er en sterk organisasjon, og dere har en tradisjon for å se etter mulighetene. Hvis dere inkluderer alle grupper i deres tenkning, og ser etter kompetansen, likheten og ressursene den enkelte har, er dere med på det store løftet. Alle skal med! Se etter mulighetene, ikke begrensningene.

Videre- og etterutdanning er populært. Både den enkelte, arbeidsstedet og samfunnet tjener på at kompetanse høynes og utvikles. Derfor er det viktig å være bevisst på at muligheten til å ta videre- eller etterutdanning skal være like, og at ikke enkelte alltid holdes utenfor. Kunnskapssamfunnet åpner for nye muligheter. Når vårt viktigste arbeidsredskap er hjernen, åpner det dører. I dag er det å vite hvordan, know-how, en uvurderlig styrke. Det er en rivende teknisk utvikling, og en stadig økende globalisering og internasjonalisering – vi bor ikke lenger bare i landet Norge, men i landsbyen Verden.

Så kanskje er ikke den neste Einstein eller Marie Curie fra Norge. Statistisk sett vil verdens største vitenskapskvinner i fremtiden komme fra folkerike land som India eller Kina. Men vi her i Norge må tilrettelegge for at alle kan delta. Og i kunnskapssamfunnet er hjernen den viktigste muskelen.

Alle disse utviklingstrekkene gjør det lettere å se at mangfold er nøkkelen. Uten mangfold mister vi muligheten til å opprettholde vårt velstandssamfunn på det nivået vi ønsker.

Om den beste økonomen sitter i rullestol eller er fra Somalia, så skal ikke det spille noen rolle. Virksomheter som vil konkurrere om våre beste hoder må sørge for å legge opp ansettelsesprosesser slik at alle med relevant kompetanse inviteres til intervju. Å utelukke kandidater på grunn av fordommer er ingen smart strategi. Da risikerer man å gå glipp av verdifull kompetanse.

Språk er også essensielt i det internasjonale marked. Husk at urdu, spansk og mandarin er verdensspråk i forhold til norsk! Og kunnskap om kultur, forretningsliv og samfunnsstruktur i andre land kan utgjøre et stort konkurransefortrinn!

Det betyr blant annet at vi må tørre å snakke om makt og deltakelse.
Kunnskap er makt, heter det jo. Det er derfor viktig at alle sikres tilgang til kunnskap. Barn med annen etnisk bakgrunn enn majoriteten og barn med nedsatt funksjonsevne må ha samme mulighet til et like godt læringsmiljø som andre barn. Norge er et lite land med mange muligheter. Vi kan ikke skusle bort de mulighetene som ligger i å gi alle barn og unge en god kunnskapsplattform slik at de kan bli aktive samfunnsdeltakere.

Takk for meg!