Kvinner i fokus

Sjekkes mot fremføring

Innlegg holdt på kvinnekurs i Molde

La meg først få si at jeg er glad for igjen å være i Norges desidert vakreste by!
For meg er det en glede å få dele noen timer med dere. Og jeg håper vi kan ha en god dialog om likestilling – i den praktiske hverdag. Det er fire tema jeg kunne tenke meg å ta opp med dere, det er:

• Likestilling i arbeidslivet (yrkesskader, tilrettelegging for gravide, bruk av deltid)
• Kjønnsrepresentasjon i kommunestyrer og andre styrer
• Jenter, gutter og utdanningsvalg (tradisjonell/utradisjonell)
• Ansvar for familie og omsorg (fordeling av makt og omsorg – utfordring for begge kjønn)

La meg slå fast med en gang at vi har kommet langt i Norge. Vi er i verdenstoppen når det gjelder likestilling. Det tror jeg de fleste av oss er stolt over uansett politisk tilhørighet. Vi ønsker jo å definere oss som et moderne, fremtidsrettet samfunn.

Internasjonalt forbindes Norge faktisk oftere med likestilling enn med olje, gass og fisk. Vårt likestillingsarbeid har faktisk blitt en eksportartikkel. Det ligger lange og tøffe prosesser bak dette – ikke minst takket være radikale kvinner på 70- tallet har menn og kvinner i dag juridisk like muligheter for utdanning og arbeid.
Vi har også skapt velferdsmodeller for familien som har vært kvinnefrigjørende og gjort at begge kjønn kan bidra med sin arbeidskraft. Som for eksempel med fedrepermisjon, sykedager med barn, barnehager. Dette er selve ryggraden i den Norske velferdsmodellen. Den kan jeg garantere dere ikke hadde kommet uten stort innslag av kvinnelige politikere.

Arbeidsliv

Men vi er ikke i mål. Lik lønn for likt arbeid er et viktig prinsipp. Vi ser ofte oppslag om at kvinner i gjennomsnitt tjener 85 % av hva menn tjener. Dette er riktig hvis vi sammenligner alle kvinner og menn i arbeidslivet. Men det er to forhold som da spiller inn; forskjeller i lønn mellom bransjer – og – forskjeller i lønn mellom kvinner og menn innen samme bransje.

Kvinnedominerte yrker er jevnt over lavere lønnet enn mannsdominerte. Samtidig vet vi at ulike yrker og sektorer har ulike former for lønnsdannelse, ulike sosiale ordninger som pensjon, permisjonsordninger og ulike lønnsmekanismer.

Går vi ned til den enkelte bransje er det store variasjoner. Hvis vi tar utgangspunkt i tall fra Teknisk Beregningsutvalg ser vi at kvinner ansatt i finansnæringen tjente 75,2 prosent av en manns lønn i 2005. I stat og kommune tjente kvinnene rundt 90 prosent av en manns lønn. Innen LOs områder tjener kvinner i hovedsak mellom 90 – 97 % av hva menn tjener innenfor de enkelte bransjer.

Det har vært en sakte utvikling mot likelønn, men nå ser vi en stagnasjon. De siste prosentene av lønnsgapet ser ut til å være veldig vanskelig å lukke.

Dette var noe av bakgrunnen for at Regjeringen i fjor nedsatte en Likelønnskommisjon under ledelse av fylkesmann Anne Enger. Utvalget skal se nærmere på årsakene til de lønnsforskjeller vi fortsatt har mellom kvinner og menn. Og – utvalget skal se på strategier og tiltak for å oppnå redusere lønnsgapet mellom kvinner og menn. Jeg må si at jeg er spent på og ser fram til å lese utvalgets innstiling og forslag.  

Mange har pekt på at det ikke nytter å se på lønnsforhandlingssystemet isolert. Kan hende er det nødvendig å ta på alvor at lønnsforskjellene på arbeidsmarkedet henger sammen med arbeidsdelingen i hjemmet. Kan hende er tanken og ansvaret for det som skjer i hjemmet styrende for kvinners valg av utdanning, yrke og bransje?

Vi vet for eksempel at arbeidsdelingen på hjemmebane langt fra er likestilt. Fortsatt er det kvinnene som har hovedansvaret for hjem og barn. Dette fører til at kvinner og menn har ulike profiler på sitt yrkesliv. Og hovedansvar for barn fører ofte med seg ansvar for fravær fra jobb når barna er syke. Det er liten tvil om at mye fravær fra jobb virker straffende på lønna. Og - når det er kvinnene som tar ut hele foreldrepermisjonen, får de lange perioder utenfor arbeidslivet som gir negative utslag i yrkeskarrieren og lønnsutviklingen.

Som grunnleggende premiss mener jeg at likelønn forutsetter likestilling i resten av livet. Vi får ikke likelønn før kvinner og menn deler mest mulig likt på ansvaret på hjemmebane. Men – likelønn handler ikke om at alle skal tjene likt! Vi vil fortsatt ha lønnsforskjeller i Norge. Likelønn handler om at lønnen skal bestemmes på samme måte for kvinner som for menn. Og her har jeg store forhåpninger til utvalgets arbeid.

 
Deltid og turnus

Mange nordmenn arbeider deltid sammenlignet med andre europeiske land. En av ti menn og mer enn fire av ti kvinner jobbet deltid, ifølge arbeidskraftundersøkelsene. 

Det er høyest andel deltidssysselsatte i gruppen kvinner med barn i alderen 3-6 år, 52 prosent. Deretter kommer gruppen kvinner med barn i alderen 7-10 år, 47 prosent. Blant deltidssysselsatte kvinner som betrakter seg som yrkesaktive er det ca. 10 prosent høyere andel som har barn under 16 år enn blant sysselsatte kvinner i alt.

Disse tallene kan tyde på at kvinner med barn bruker deltid som tilpasning til arbeidslivet, og at de ser seg selv som yrkesaktive i denne perioden. Barna til disse kvinnene fordeler seg nokså jevnt, med en topp i aldersgruppen 3-6 år. Blant sysselsatte kvinner som hovedsakelig er hjemmearbeidende er andelen som har barn under 16 år høy, 62 prosent.

Selv om det er flest foreldre som arbeider normalarbeidsuke er det fortsatt store forskjeller blant kvinner og menn når det gjelder deltidsarbeid og overtidsarbeid. Mens bare fem prosent av fedrene arbeider deltid (under 30 timer i uken) og 41 prosent av mødrene gjør det, så er tallene helt motsatte når det gjelder overtidsarbeid. Over en tredjedel av fedrene arbeider mer enn 40 timer pr. uke, mens tilsvarende tall for mødre er 6 prosent.

Blant deltidssysselsatte er det vanligere enn blant andre å ha arbeidstidsordninger som innebærer arbeid utenom bare vanlig dagtid. Fire av ti deltidssysselsatte har en arbeidstidsordning som regelmessig innebar arbeid i helger eller på kveld/natt.
Det er særlig turnusarbeid som bidrar til disse forskjellene, og det er særlig blant deltidssysselsatte kvinner at innslaget av turnusarbeid er stort.

Det bør fortsatt være slik at mulighet til redusert stilling er til stede for dem som ønsker det. Men redusert bruk av deltid er samtidig viktig for å kunne skape forutsigbarhet i den private økonomien og i bransjer der innslaget av deltid i dag er stort.

Dette er bakgrunnen for at bruken av deltid var tema i den kvalitetsavtalen som Regjeringen i fjor inngikk med Kommunenes Sentralforbund. Flere høyskoleutdannede, større tverrfaglig bredde og mindre bruk av deltid. Dette er sentrale mål i avtalen KS og regjeringen har inngått om kvalitetsutvikling i helse- og omsorgssektoren.

Avtalens overordnede mål er å bidra til å bedre kvaliteten på helse- og omsorgstjenesten. Det skal blant annet skje ved å sørge for større tverrfaglig bredde. Andelen høyskoleutdannede skal økes, og det skal legges større vekt på utdanning i helsefagarbeid. Samtidig skal altså partene "legge til rette" for mindre bruk av deltid, for å sikre mer stabilitet for både brukere og ansatte.

 

Yrkesskader

Likestilling handler også om å se på alle samfunnsområder med et kjønnsperspektiv. På noen områder skjer det ulikebehandling av menn, men på mange områder er det behov for å rette opp skjevheter som rammer kvinner. Det handler ikke alltid om diskriminering av kvinner, men noen ganger også om et regelverk som ikke er oppdatert dagens arbeidsmarked. Et slikt område kan være regelverket for yrkesskadeerstating. Dagens bestemmelser om yrkessykdom kan sies å diskriminere kvinner ved at belastningslidelser ikke godkjennes som yrkesskade/-sykdom og ved at de såkalte "listesykdommene" i

Folketrygdloven synes i liten grad tilpasset typiske kvinneyrker. Reglene om yrkesskade i folketrygdloven og lov om yrkesskadeforsikring er slik at belastningslidelser som har utviklet seg over tid til sykdommer i muskel eller skjelettsystemet ikke regnes som yrkessykdom. Det samme gjelder psykiske påkjenninger eller belastninger som over tid har skapt mentale problemer. Slik yrkesskadelovgivningen fungerer i dag, er det best tilpasset skader som kan oppstå på industriarbeidsplasser. Dette gjelder særlig fysisk farlige arbeidsplasser og tilfeller der skaden eller sykdommen kan knyttes direkte til en ulykkeshendelse eller langvarig eksponering, for eksempel for farlige stoffer.

Konsekvensen av disse kravene er at yrkesskadefordelene ser ut til å gi bedre dekning for typisk mannlige arbeidsplasser enn for typisk kvinnelige arbeidsplasser der slitasjeskader oppstår over tid. Dette er vi nødt til å se nærmere på.

 

Utdanningsvalg

Både menn og kvinner tjener på likestilling mellom kjønnene. På verdensbasis er vi i Norden spesielle i den forstand at vi har en meget høy yrkesdeltakelse blant jenter og kvinner. Samtidig har vi i Norden også det mest kjønnsdelte arbeidsmarked. Mange hevder det har sammenheng med at kvinner i dag utfører arbeid som i tidligere tider også var ulønnet omsorgsarbeid. Dette er også med å sette sitt preg på utdanningsvalg. Både jenter, men særlig gutter velger ofte tradisjonelt når de skal velge utdanning.

Jenter oppnår bedre resultater enn gutter i alle fag i videregående skole, med unntak av kroppsøving. På universitetet dominerer jenter utdanninger som medisin, juridikum og journalistikk. Ved siste opptak var det 80 prosent jenter på medisinstudiet. Mens gutter er i flertall på enkelte naturvitenskaplige studier. Ser vi tilbake på videregående skole igjen glimrer jentene med sitt fravær i de tekniske og mekaniske studieretningene. Det er et stort behov for teknisk personale i mange bransjer. Det er et paradoks at vi i områder på Vestlandet med mekanisk industri både kan oppleve stor etterspørsel etter arbeidskraft og ledighet blant kvinner.

Forsvaret kan tjene som eksempel på de utfordringer vi står overfor. Blant teknisk personale i sjøforsvaret er kun tre pst. kvinner. Dette har nok også sammenheng med at forsvaret sliter med et stort kvinneunderskudd. Men det tjener samtidig som bevis på at få jenter fortsatt velger en teknisk utdanning. Vi må fortsatt stimulere jenter til å velge utdanninger innenfor tradisjonelle mannsyrker.

 

Kvinner i styrer

Kvinner utgjør 52 % av befolkningen. De er arbeidstakere, forbrukere, velgere, avislesere, investorer, studenter – likevel vet vi at hovedfokuset i mediene, næringslivet, politikken og arbeidslivet er nettopp menn og deres interesser.
Når vi ikke tar med halve befolkingen i beslutninger da er det er også etter min mening et demokratisk problem. Og jeg tror også at det fører til at det blir tatt ukvalifiserte avgjørelser som ikke er til beste for folk. Skal vi ta kvalifiserte beslutninger på vegne av hele folket må også alle være involvert. På samme måte gjelder også dette i politikken. I år har vi et kommunevalg.

Jeg kan jo begynne med de positive først: Vi har 9 kommunestyrer i Norge med kvinneflertall. De er: Tromsø, Gjerdrum, Jølster, Steigen, Salangen, Dyrøy, Røst, Marker, Skjerstad.
 
Men:  Det betyr at det er mer enn 420 kommunestyrer med mannsflertall!.
Dessuten: Kun 1 av 6 ordførere i Norge er kvinne. 

Det politiske feltet framheves ofte som et område som er kommet langt når det gjelder kvinners deltakelse og likestilling mellom kjønnene. Vi tror fortsatt at Gro ordnet det hele for oss når hun presenterte sin kvinneregjering for 20 år siden. Men da ser vi bort fra at vi har faktisk aldri har hatt 40 % kvinnelige representanter i Stortinget noen gang. Det nærmeste vi har kommet er 39,4%, og det var i 1993.

I et likestilt land som Norge burde vi kunne forvente at like mange kommunestyrer hadde et flertall av kvinner som av menn. Og at antall kvinnelige ordførere var like mange i tallet som sine mannlige kolleger. Men slik er det altså ikke – ennå!

Hvorfor er det viktig med å få flere kvinnelige ordførere, og flere kvinner i kommunestyrer? Det er egentlig et unødvendig spørsmål, men likevel:

Det et grunnleggende demokratisk prinsipp at alle, kvinner som menn, skal ha lik mulighet til å delta i de fora der viktige beslutninger tas og til å øve innflytelse i samfunnet. Dette handler om likeverd og fordeling av makt og innflytelse. Dette handler også om god tilrettelegging for de ulike gruppene samfunnet består av. Den beste tilrettelegging av lokalsamfunnet får vi når alle grupper er representert i kommunestyrene, og for barn- og unge gjennom tiltak som barn- og unges kommunestyrer og liknende tiltak.

Det er ikke bare kjønnsbalansen, men også aldersbalansen er skjev i kommunestyrene. Oversiktene jeg nevnte i sted viser at over halvparten av kommunestyremedlemmer er mellom 40 og 60 år gamle.

Hva kan det få for konsekvens når kjønns- og aldersbalansen er skjev?
Er vi sikre på at menn i alderen 40-60 husker hvor viktig det er med gang- og sykkelveier, når vi vet at de som bruker gang- og sykkelveiene er barn som sykler til skolen eller unge mødre med barnevogner?

Er vi sikre på at menn i alderen 40-60 husker at det er best å lage asfaltere veier på kirkegården når mange som besøker gravene er  gamle damer med stokk eller rullator?

Er vi sikre på at etnisk norske menn i alderen 40-60 forstår at jenter med minoritetsbakgrunn ikke ønsker å bruke unisextoaletter

Er vi sikre på at menn i alderen 40-60 velger næringslivssatsinger som vil gi arbeidsplasser for både kvinner om menn?

Å ha kvinner, minoriteter, ungdommer til stede utgjør en vesensforskjell, og vil gi bedre løsninger til beste for innbyggerne i kommunen.. Vi kvinner har andre interesser, en annen hverdag, andre forpliktesler, og dette tar vi med oss inn i politikken. Jeg tror ikke at det hadde vært en så stor satsing på barnehager hvis ikke det hadde vært kvinner i politikken. Det handler ikke om at menn ikke ville – men at mangel på barnehageplass ikke plaget deres hverdag like mye som kvinnens. Det handler om et det er større sjanser for at mann tar initiativ når man kjenner behovet på kroppen i hverdagen.

Når neste års kommunevalg er over skal vi sette oss ned og se nøye på resultatene. Jeg ønsker ikke å tallfeste noe mål, men hvis vi ikke ser noen tegn til endring, er vi nødt til å vurdere andre type tiltak. Det finnes mange måter å angripe problemstilling på, blant annet gjennom valgloven.

En jevnere kjønnsfordeling er ikke bare et mål for kommunestyrene og Storting. 1.1.06 sanksjonerte vi loven som 40 % kjønnsrepresentasjon i ASA styrer.
Dette er radikalt og har vekket stor interesse internasjonalt.
Mer enn 100 internasjonale mediehenvendelser har kommet etter vi sanksjonerte loven – jeg vet at det også var stor interesse i forrige periode under Bondevik da loven enda var sovende. Verden ser til Norge på dette feltet.

Kolleger spør meg: Hvordan tør dere dette? Er ikke dette å gå litt for langt?  Jeg sier nei – vi ønsker at kvinner og menn skal delta på lik linje i samfunnslivet fordi vi tror at det vil føre til at det tas riktigere og bedre beslutninger for alle. Vi vil ikke sløse bort halve Norges kompetanse - det har vi som nasjon ikke råd til!

Da er det også vår jobb som politikere å ta den utfordringen og bruke makta vår, selv om det i første omgang kan avstedkomme noen syrlige lederartikler her og der.

For å øke kvinneandelen i styrerommene, måtte vi altså bruke politisk makt. Noen synes kvotering er mer eller mindre uspiselig. De innbiller seg at kvotering handler om å slippe middelmådige kvinner foran dyktige menn. Det er helt misforstått. Kvotering handler om å forhindre at middelmådige menn kvoter inn andre middelmådige menn foran dyktige kvinner!

 

Det har alltid vært bråk når vi utfordrer makteliten til å gi plass til kvinner. Når vi skal omfordele makt betyr det at noen også mister makt. Derfor møter vi også hardnakket argumentasjon om at kvinner ikke er kvalifisert, ikke har interesse, at de ikke er dyktige nok, at de ikke har de rette egenskapene osv.

Vi ønsker et mer likestilt samfunn, med både kvinner og menn på alle arenaer. Det handler om å styrke ledelsen i næringslivet og bedriftenes konkurransekraft gjennom økt mangfold og kompetanse. Det er faktisk elendig ressursutnyttelse å bare utnytte halvparten av landets humankapital!

Og derfor sier vi i Soria- Moria erklæringen at: "Regjeringen vil forskjellsbehandle kjønn når det er nødvendig for å skape full likestilling".

Blir vi kvinner mer stresset i en arbeidssituasjon enn menn? Noen sier det.  En forklaring kan ligge i at vi fremdeles har for dårlig fordeling av arbeidsoppgavene i hjemmet. Fremdeles er det slik at kvinner gjør over dobbelt så mye husarbeid som menn – det betyr at når en går hjem etter en arbeidsdag er man fremdeles på jobb Og selv om norske menn har blitt mye bedre til å ta seg av barna er det fremdeles mor som har hovedjobben.

Og her ligger sannsynligvis en av de aller største utfordringene for full likestilling i Norge – Menn vil ikke gi fra seg makt og Kvinner vil ikke gi fra seg omsorg for hus og barn. Denne koden må vi knekke om vi skal klare å få til et samfunn som faktisk tar i bruk begge kjønn kompetanse både profesjonelt og sosialt.

Fordeling av makt har vært hindret av skjulte mekanismer og kulturer i nærings- og samfunnsliv som har stoppet kvinner som vil til topps – de stanger i glasstaket. Dyktige kvinner blir rett og slett ikke sett.

Problemet er ikke har kompetente kvinner, men at de kompetente kvinnene vi har ofte blir ignorert.

 

Menn og omsorg

I boken ”Kan menn?” er det vist til en undersøkelse der bare 13 % av nordiske kvinner i år 2000 var innstilt på å gi mannen mer ansvar for A/S Familien. Det er for meg et paradoks! Hvis vi kvinner vil ha mer makt i samfunnslivet – hvordan skal vi få til det dersom ikke vår mannlige partner slipper til i familien og tar mer ansvar for oppgavene der? Skal vi fortsette å klage på tidsklemma og rope på at menn ikke vil – mens vi samtidig tviholder på styringen av hjem og barn?

Få trodde i 1995 at menn ville bruke pappadelen av foreldrepermisjonen. Motstanden mot reformen var stor, og påstandene om at menn ville bruke permisjonen til elgjakt dukket opp i vårt naboland. Liknende påstander kom også i den norske debatt. Diskriminerende, spør dere meg! Og her ble alle bekymringer gjort til skamme – nær 90 % av menn nytter seg av ordningen. I de andre nordiske land er trenden den samme. Islands ordning er den mest omfattende, der far har minst 12 uker, med mulighet til ytterligere 12 uker. I Norge har far rett til 6 uker, og regjeringen har sagt at en økning av foreldrepermisjonen skal komme far til gode.

At fedre tar mer hånd om sine sped- og småbarn er et svært løfterikt utgangspunkt for en større endring i menns maskulinitetsoppfatning. Jeg sikter spesielt til oppfatningen av vold og voldsbruk. Min påstand er – og da antar jeg at den vil bli vurdert og drøftet under denne dagen – at jo mer far tar ansvar for hjem og barn, jo mindre pris setter han på vold som underholdning og å gi guttungen voldelige leker til jul eller fødselsdag!

At fedre tar mer ansvar for sine barn er altså svært positivt både for dem selv, for deres partner og for barna og den framtidige likestillingsutviklingen.

Dette er det et samfunnsansvar å legge opp til, og da er det nødvendig at vi også utfordrer arbeidslivets parter, både hva gjelder fedres muligheter til å være sammen med sine barn ut over fødselspermisjonen, og at far kan arbeide mindre i den perioden han er småbarnsfar. Det er dessverre slik at det er i barnas seks første leveår at fedre arbeider mest overtid. Hvorfor menn er så arbeidsstyrte er det ikke opp til meg å ta opp her, men det er i alle fall også en arbeidsgiver- og fagforeningsutfordring å få menn til å bruke mer tid på familien.

Det skal være plass til far hjemme, og vi bør ha menn som førskolelærer i barnehagen. Og - det skal være plass til mor i styrerommet eller i kommunal og privat topplederskikt. Ikke for at menn og kvinner skal bli like. Men fordi vi skal kunne velge det vi som personer, kvinne eller mann, finner mest vesentlig og mest interessant. Da må barn og unge lære å velge, og få hjelp til å kunne velge riktig. Dette er et samfunnsansvar, og da er det særlig barnehagen, skolen og utdanningssystemet som må ta dette ansvaret i det offentlige rommet. I dag utdannes vi i Norden, og kanskje særlig i Norge, til Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked, noe som bidrar til å opprettholde gapet mellom menn og kvinners lønn.

 

Måling av likestilling

Tidligere Likestillingssenteret (nå Likestillings- og diskrimineringsombudet, LDO) har gitt ut årlige barometer for likestilling. Barometeret måler temperaturen på likestilling i stat og styring, kommunene, næringslivet, forskning og utdanning, arbeidsliv, likestilling i hjemmet, og kjønn og media.

Barometeret viser at utviklingen de siste årene i hovedsak har stått på stedet hvil. SSBs likestillingsindeks for kommunene viser også stillstand. Gjennomsnittlig skår er 2,5 av maks. 4. Nivået er uendret fra indeksen ble utgitt første gang i 2000.
Konklusjonen er at vi kommer ikke videre uten aktiv, målrettet innsats koblet med kontinuerlig beredskap for likestillingsdimensjonen i alt vi gjør. Ellers tar det for lang tid! Konkrete tiltak for likestilling må ikke bli motarbeidet.

- Det er når likestillinga blir konkret og materiell at den blir kontroversiell.

Ser vi på tallene for Møre og Romsdal fylke ser vi at mange kommuner skårer relativt lavt på likestilling. Min utfordring til dere kan derfor være å arbeide konkret for å oppnå en bedre kjønnsbalanse på arbeidsplasser, i lokalpolitikken, i lokalsamfunnet og på hjemmebane (i hjemmet). Og vær konkret.