Likestilling og anti-diskriminering – fjernt og uoppnåelig?

Sjekkes mot fremførelse

Oslo Arbeiderparti 20. november

God aften. Først vil jeg starte med å takke for invitasjonen til dette møtet. Etter fire uker som statsråd er det utfordrende å komme ”hjem”. Temaet jeg skal snakke om i dag er kanskje det som bør gå mest inn i ryggmargen på sosialdemokrater. Hvordan skape det samfunnet hvor alle får like muligheter? Som slagordet vårt under valgkampen i høst sier: ”Alle skal med!”

Jeg har lært meg at ”alle skal med” må sies å være selve grunntanken til sosialdemokratiet og det Norske Arbeiderpartiet.

Det Norske arbeiderpartiet har sett arbeiderne.

Det Norske arbeiderpartiet har sett kvinner.

Det Norske arbeiderpartiet må nå se minoriteter og de med nedsatt funksjonsevner.

Et utgangspunkt for dette kunne være å snakke om arbeidet mot utjevning av sosiale forkjeller, omfordeling av ressurser eller bekjempelse av fattigdom. Disse dimensjoner legges selvsagt også til grunn for innsatsen for å skape et likestilt samfunn. Jeg holder disse imidlertid utenfor dette innlegget. Et likestilt samfunn; Hva handler det egentlig om?

Så enkelt at vi vil ha et samfunn hvor alle har lyst og mulighet til å delta.

• Et samfunn hvor du som kvinne tjener like mye som en mann i arbeid av lik verdi
• Et samfunn hvor du faktisk får jobb selv om du heter Ali
• Et samfunn hvor du kan gå på kino eller en konsert selv om du sitter i rullestol
• Et samfunn hvor du ikke får slengt nedsettende bemerkninger etter deg fordi du er homofil eller går med hodeplagg

Hvor starter vi?

Spørsmålet er dårlig stilt. Vi starter ikke, vi fortsetter arbeidet.
Med statsrådsskiftet 18.oktober valgte regjeringen å løfte hele arbeidet for likebehandling og mot forskjellsbehandling inn i likestillingspolitikken. Det var ingen tilfeldighet.

Arbeidet mot alle former for diskriminering og mot rasisme har blitt flyttet til mitt departement nettopp for å kunne samordne hele likestillingspolitikken og ikke minst virkemiddelapparatet.
Vi vet at vi fremdeles har en vei å gå før vi har full likestilling mellom menn og kvinner. Likevel har denne kampen lært oss mye om hva som virker. Nå er det viktig at vi bruker det vi har lært til å videreutvikle Norge anno 2007. 

Det betyr at vi må:

• vekk fra klientifisering og sykdomsterminologi og over i likebehandling
•  ut av sosialpolitikken og over i likestillingspolitikken
• tørre å snakke om makt og deltakelse

Hvorfor ønsker vi oss likestilling?

Det er flere viktige grunner til å aktivt bekjempe alle former for forskjellsbehandling. La meg nevne spesielt tre grunner:

1. Rettferdighet
2. Kapital
3. Demokrati

1. Rettferdighet

Til grunn for alt anti-diskrimineringsarbeid ligger selvfølgelig en rettferdighetstanke. Det at du ikke på bakgrunn av ditt kjønn, din religion, din seksuelle legning, din hudfarge eller din funksjonsevne skal bli diskriminert.
Setninger som ligger i ryggraden vår er; ”Enkeltmenneskers personlige mulighet til å utvikle seg”; ”Individets rett til å delta på lik linje med resten av befolkningen” eller ”Folks rett til å leve slik de selv ønsker”.

Disse er også basisen for frie demokratiske samfunn.

Men det er også i høyeste grad et spørsmål om menneskesyn. Om vårt menneskesyn.
Hvordan kan vi bestemme at 8,9% av befolkningen ikke bør få jobb fordi de spiser en annen mat?

Hvordan kan vi bestemme at opp til 18% av befolkningen ikke kan ha tilgang på alle tjenester fordi de har en eller annen funksjonshemming?

2. Kapital

Da snakker jeg ikke om økonomiske verdier, men om menneskelige ressurser. Norge er et lite land med mange muligheter. Vi har simpelthen ikke råd til å sette til side de ressursene som finnes blant kvinner, innvandrere eller mennesker med nedsatt funksjonsevne.

I en globalisert verden hvor kunnskap er så høyt etterspurt vil Norge konkurrere med mange nasjoner om arbeidskraft. Da snakker jeg ikke bare om de migranter som kommer til oss. Jeg snakker også om de som vi har utdannet i Oslo, Bergen eller Trondheim, men som ikke orker å bo her fordi det er for fiendtlig.

Investering i bruk av all tilgjengelig menneskelige ressurser er ikke bare klokt men også lønnsomt.

Det handler ikke bare om å bygge ny kompetanse hos enkelte grupper. Mye av kompetansen finnes der i dag. Jeg snakker om å utvide horisonten vår når det gjelder det markedet vi faktisk leter i. Alternativet er enda større trykk på våre velferdsordninger.

La meg ta tre eksempler:

Egentlig er det tre myter om manglende kompetanse

• Den første myten - Kvinner er ikke kompetente!

Regjeringen har sanksjonert loven om ASA-styrer. Nå skal disse styrene ha minst 40% av det underrepresenterte kjønn. I denne debatten har deler av næringslivet påstått at dette ville redusere kompetansen i styrene.

Jeg sier nei. Dette er ikke riktig. Kvinner har kompetanse. De har vært i flertall på Universitetene siden midten av 80-tallet. Også i de typiske næringslivsfagene. De er der - de blir bare ikke sett!

Etter at loven trådte i kraft har mange jobbet hardt for å lete bedre, bygge nettverk, utvikle kompetansen i styrearbeid hos kvinner som hadde lyst. Resultatene taler for seg. Siden januar -06 har antall kvinner gått fra ca. 17% til i dag hvor vi er oppe i ca 33% to mnd før vi skal være i mål. (2003 var det kun ca 7% kvinner  i styrene)
Flere tilbakemeldinger viser at en ny holdning til mangfold er på vei inn i næringslivet. Nå snakker man faktisk om mangfold som en ressurs. Ikke kun når det gjelder kvinner, men også når det gjelder folk med minoritetsbakgrunn eller ulike erfaringer fra andre deler av samfunnet.

• Den andre myten – Innvandrere er ikke kvalifisert!

Innvandrere er underrepresentert i sentrale deler av norsk arbeidsliv. Er dette fordi minoritetsbefolkningen i Norge har lavere kompetanse enn etniske nordmenn?
Jeg sier nei. Dette er ikke riktig. Mange med minoritetsbakgrunn har kompetanse, utdanning og språk Norge sårt trenger. De er der – men mange blir valgt bort før de i det hele tatt har kommet innenfor døren.

Fra 2004 til 2006 hadde staten et prosjekt hvor en skulle sørge for at minst en av søkerne med minoritetsbakgrunn ble innkalt til jobbintervju. 3000 ble innkalt.
Hva skjedde? Jo, i løpet av de 2 årene viste det seg at hele 760 ganger var den med minoritetsbakgrunn best kvalifisert og fikk jobben. Dette var resultatet ved at vi faktisk sørget for at de kom innenfor døren! Resten var opp til søkeren. De hadde kompetanse. Har vi råd til å velge den bort?
Nei. Regjeringen går nå enda mer offensivt frem og utvikler et forsøk med moderat kvotering i sentralforvaltningen.

• Den tredje myten – Funksjonshemmede er ikke egnet!

Mange med nedsatt funksjonsevne er erklært uføre. Mange har kanskje aldri vært i arbeid.

Er dette fordi de ikke har utdanning eller har så lav funksjonsevne at de ikke kan arbeide.

Jeg sier nei. Dette er ikke riktig. Mange med nedsatt funksjonsevne innehar kompetanse samfunnet trenger. De er der – men kommer kanskje ikke over dørstokken og inn på arbeidsplassen.

Det at noen har nedsatt funksjonsevne betyr ikke nødvendigvis at de ikke kan ta utdanning eller arbeide. Det betyr kanskje at utdanningssystemet eller arbeidslivet faktisk ikke er tilrettelagt for alle.

Vi må snu tankegangen. Det er altså ikke menneskene som ikke er utformet riktig. Det er samfunnet som ikke er utformet med tanke på hele befolkningen.
Regjeringen legger opp til et omfattende arbeid for økt tilgjengelighet. Mange mener at dette vil bli for dyrt. At vi ikke har råd til å tilrettelegge for alle. Jeg spør: Har vi råd til å la være?

3. Demokrati

Demokrati betyr folkestyre.

Likeledes betyr et demokratisk styresett at befolkningen har mulighet til å påvirke samfunnet på alle områder.

Får vi dette til i praksis i Norge?

Mange grupper er dårlig representert på viktige samfunnsarenaer som for eksempel i arbeidslivet, i mediene, i politikken, i akademia, i næringslivet og i kulturlivet. Får vi da det Norge som alle ønsker seg?
I vårt velferdssamfunn må vi huske på at innvandrere eller personer med nedsatt funksjonsevner er ikke bare konsumenter av velferd, de er også produsenter av velferd, ikke bare pasienter på sykehus men også sykepleier, leger eller renholdspersonal; ikke bare forbrukere men også dyktige foretningsmenn som bidrar til mer krydder i hverdagen og er dyktige entreprenører.

Hvordan?
Hvis vi legger det jeg så langt har sagt til grunn, hvordan kommer vi da dit vi ønsker oss?
Ja, vi må fortsatt arbeide for likestilling.
Vi må revitalisere arbeidet mot diskriminering.
Vi må forplikte oss til å skape et samfunn som er tilgjengelig for alle.

1. Likestillingsarbeidet må fortsette
Jeg er som kvinne, arbeiderpartipolitiker, og Barne- og likestillingsminister spesielt opptatt av likebehandling og rettferdighet.
Vi må fortsatt arbeide vi for at kvinner og menn skal ha samme rettigheter, plikter og muligheter på alle samfunnsområder. La meg velge noen:
• Det gjelder i arbeidslivet og økonomien.
• Det gjelder omsorg for barn og arbeid i hjemmet.
• Det gjelder bekjempelse av vold i nære relasjoner

Innenfor disse områdene må vi huske på å løfte minoritetsperspektiv og hensynet til personer med nedsatt funksjonsevner.

Likelønn
Kvinners økende deltakelse i arbeidslivet har vært et viktig skritt for likestilling mellom kvinner og menn. I 1970 hadde 45 prosent av norske kvinner ingen egen inntekt. I dag er nesten åtte av ti kvinner mellom 26-66 år aktive i arbeidsstyrken.
Mange vil si at vi er på rett vei når det gjelder likestilling i arbeidslivet, fordi stadig flere kvinner tar høyere utdanning og stadig flere kvinner kommer ut i jobb. Men det gjenstår to problemer.

Det første er at kvinner og menn rett og slett tjener så ulikt.
Tar vi hensyn til arbeidstid og beregner lønn per årsverk eller timelønn, tjener kvinner i gjennomsnitt omkring 15 prosent mindre enn menn. Lønnsgapet er større i privat enn i offentlig sektor.

Lønnsforskjellene skyldes i stor grad det kjønnsdelte arbeidsmarkedet: Menn og kvinner befinner seg i ulike bransjer og yrker. Kvinnedominerte yrker er rett og slett dårligere betalt enn yrker dominert av menn.
Derfor har regjeringen en ned en likelønnskommisjon ledet av Anne Enger.
Mandatet deres er å belyse de faktorer som kunne ha betydning for ulikelønn mellom kvinner og menn. Og ikke minst komme med forslag, både til myndigheter og til partene i arbeidslivet, for å redusere dette gapet. Kommisjonen leverer sin rapport i mars.

Det andre er at vi vet lite om minoritetskvinners lønnsutvikling. Jeg vil bidra til at vi får mer kunnskap om dette slik at vi har et bedre grunnlag for vårt videre arbeid. 

Menn og likestilling
Den tiden da pappa kom hjem fra jobb og la seg på sofaen med avisen over ansiktet, er definitivt forbi. Nå vil fedre være mer sammen med barna og ønsker seg kortere arbeidstid.

En viktig utfordring er omfordeling av makt og omsorg mellom kvinner og menn, noe som for menn innebærer at de må bli mindre styrt av arbeid og mer styrt av familie.

Tar menn mer ansvar hjemme vil det gi rom for at kvinner kan delta mer i arbeidslivet.

Tar menn mer ansvar for barna og mer foreldrepermisjon vil det ikke lengre være slik at det ses på som en spesiell ulempe å ansette kvinner som har eller skal ha barn.

Vi skal neste sommer legge fram en Stortingsmeldingen om menn, mannsroller i et likestillingsperspektiv. Her også vil jeg trekke frem dimensjoner relatert til menn med minoritetsbakgrunn.

I Soria Moria slår vi fast at fedrepermisjonen skal utvides til 10 uker og at fedre skal ha selvstendig opptjeningsrett. Det finnes også flere modeller for å øke menns uttak av foreldrepermisjon. For eksempel en tredeling slik man har på Island.
I vårt eget partiprogram tar vi til orde for 12 mnd permisjon hvor det reserveres 3 mnd til mor og 3 mnd til far. Resten kan deles.

I Sverige har man nå innført en bonus med høyere utbetaling av foreldrepenger dersom mor og far deler mer.
Dette er en viktig og komplisert debatt vi som parti må ta fremover.

3. Vold i nære relasjoner
Likestilling handler også om å ha rett til å ikke bli utsatt for vold og overgrep. La meg gjøre det klinkende klart først som sist: Ingenting kan unnskylde vold og undertrykking av barn og kvinner – ikke religion, ikke ”kultur”, ikke etnisk bakgrunn, ikke kjønn. Undertrykkende mekanismer kan forklares, men de må aldri forsvares.

Tilbudet overfor voldsutøvere skal gjøres landsomfattende.  Og regjeringen er i gang med arbeidet for å lovfeste krisetilbudet til kvinner og barn.

Vi vet at 56% av kvinnene som i dag oppholder seg på krisesentre rundt om i landet har minoritetsbakgrunn. I Oslo er tallet så høyt som 90%.
Vi skal styrke arbeidet mot kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. Vi trenger et hjelpeapparat som har kunnskap og vilje til å se barna og ungdommene i minoritetsfamilier. Regjeringen legger opp til omfattende tiltak på begge disse områdene.

Vi har allerede lagt frem en handlingsplan mot tvangsgifte. Bare i 2008 skal vi bruke minst 70 millioner kroner på dette arbeidet.
Alle videregående skoler med mer en 20% andel minoritetselever skal få egne rådgiver som skal jobbe med denne problemstillingen. Om kort tid ansettes det egne integreringsattacheer ved 8 ambassader i land hvor tvangsgifte er en problematikk.

I tillegg vil vi også satse ytterligere på trygge boliger for disse ungdommene.

Når det gjelder kjønnslemlestelse holder regjeringen på med sluttarbeidet for en ny handlingsplan. Denne vil bli lansert i februar. Jeg vil gjerne ha innspill direkte fra dere på dette arbeidet.

Hjelpeapparatet, barnevern, familievern, helsevesen og politi må få økt kunnskap og ikke minst utvikle bedre samarbeid for å forebygge, oppdage eller stanse disse overgrepene. Kompetansen må utvikles lokalt. Prioritering må også skje lokalt. Samarbeidet på tvers av tjenestene og kommunene må styrkes. Ikke minst her i Oslo, hvor mer enn 1/3 av minoritetsbefolkningen bor har dere og vi gode muligheter.

Samtidig vet vi at de utsatte minoritetsmiljøene selv må ta et oppgjør med denne ukulturen. Vi vil derfor både styrke de frivillige organisasjonenes arbeid og tiltak i regi av de utsatte miljøene gjennom handlingsplanen
Rasisme og anti-diskriminerings arbeidet må revitaliseres
Aslak Sira Myhre sa tidligere i år i Tjenestemannsbladet at ”anti-rasisme er en kamp og ikke et seminar”. Jeg er veldig enig med ham i det. Det er ingen tvil om at rasisme må bekjempes. Rasisme og diskriminering visner ikke bort av seg selv. Spørsmålet er hvordan.

1. Tredje handlingsplan mot rasisme
Regjeringen vil legge frem den 3 handlingsplanen mot rasisme og diskriminering neste høst, sammen med budsjettet for 2009.
Prosessen med denne planen har bare så vidt begynt og vi vil tilrettelegge for at mange kan spille inn.

Jeg har imidlertid fått innspill fra organisasjoner og enkelte mennesker forteller følgende:

Rasisme og diskriminering er en realitet i Norge. Fordommer, rasisme og diskriminering må bekjempes strukturelt. Arbeidet må ikke favne for bredt, men enkelte områder må prioriteres. Tiltakene må bli treffsikre. Resultatene må kunne måles.  Fokuset må rettes mot majoritetssamfunn. Rasisme og diskriminering må bekjempes der folk bor, i lokalsamfunn. Langsiktig og kontinuerlig innsats er nødvendig. Økonomiske ressurser må settes av.
OAP representere det aller største fylkeslaget i partiet. I tillegg har denne byen mange av de store utfordringene på området. Dere har også mange medlemmer med minoritetsbakgrunn. Vi inviterer OAP til å komme med innspill.

2. Offentlig diskriminering
Offentlige instanser, dvs utdanningsinstitusjoner, sykehus, NAV-kontorer, eller kommunale kontorer står i en særstilling. Offentlige institusjoner må være tydelige på slike verdinormer. De skal ha befolkningens tillit. Offentlige institusjoner skal ikke ha toleranse for forskjellsbehandling, overhodet!

Det er alltid vanskelig å konkretisere hva som bør gjøres på dette følsomme området. Nei det er ikke lett. La meg være konkret.
Offentlig institusjoners bør tydelig vise er at de er bevisst utviklingen av vårt flerkulturelle samfunn. Gjennom nettsider, bildebruk, verdivalg, eller vedtatte handlingsplaner.

Offentlig institusjoner kan spørre seg: Hvordan ser brukerne at vi er inkluderende? Oppstår det forskjellsbehandling? Når? Hvordan håndteres det hvis det oppstår? Hvordan ser arbeidsstokken ut?
 
Etter mange års arbeid har Norge fått på plass et nytt lovverk mot diskriminering og et eget ombud. Hendelser de siste månedene samt andre kjente og ukjente viser at vi må intensivere arbeidet med å øke toleranse, unngå ”feil assosiasjoner” og bekjempe diskriminering i alle ledd i forvaltningen.

Regjeringen har bedt alle departementer med underliggende etater om skriftlig å redegjøre for hva som gjøres for å bekjempe diskriminering innen statlig sektor, og ev. forekomst av etnisk diskriminering /opplevd forskjellsbehandling utøvd av statlige myndigheter.

Jeg vil oversende det innsamlede materialet til Likestillings- og diskrimineringsombudet. Ombudet vil utarbeide en samlet oversikt over materialet og andre foreliggende rapporter som omhandler opplevd diskriminering innen 15. januar 2008.  

LDO skal deretter, på selvstendig grunnlag, vurdere om det er behov for ytterligere undersøkelser/kartlegginger av etnisk diskriminering i statlig sektor.

Skape et samfunn som er tilgjengelig for alle
I dag har jeg, kjørt bil, gått i trapper, vært på TV-studioer, sett på TVen, brukt min PC.

Tilsynelatende ting som alle driver med til daglig uten å tenke særlig over det.
Vel, hvis du er bevegelseshemmet, synshemmet eller hørselshemmet ville alle disse dagligdagse tingene være en utfordring.

Ikke fordi du ikke er i stand til å gjennomføre mange av disse aktivitetene, men fordi samfunnet ikke er tegnet opp slik at det er tilgjengelighet for alle.

Regjeringen er i gang med et omfattende arbeid for å gjøre samfunnet mer tilgjengelig for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Vi skal bla legge fram en ny lov våren 2008, samt en handlingsplan for økt tilgjengelighet.

Egentlig handler dette om at personer med nedsatt funksjonsevne så langt det er mulig skal få delta i samfunnet på linje med oss andre. Det som er selvfølgelig for oss, er ikke i dag selvfølgelig for alle.
Siden 1946 har vi hatt internasjonale konvensjoner som skulle ha sikret alle like rettigheter.

Men vi må erkjenne at det er egentlig våre forsømmelser som gjør det nødvendig med et eget lovverk og egne handlingsplaner for å sikre deres rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Våre forsømmelser skyldes nok vi har hatt en slags forestilling om at mennesker med nedsatt funksjonsevne allikevel ikke er omfattet av de universelle menneskerettighetene. ”Du kan liksom ikke vente å få samme tilgjengelighet i samfunnet som oss, når du ikke er helt som oss.”

Oppmerksomheten må flyttes fra den enkelte person til de fysiske, sosiale og mentale barrierer som gjør at noen i praksis ikke får full deltakelse.
 
Vi arbeider ut fra to tilnærmingsmåter samtidig. Den første å bygge ned fysiske, sosiale og mentale barrierer. Den andre å se på tekniske hjelpemidler og medisinsk behandling som kan være avgjørende for at folk skal kunne klare seg i dagliglivet.
Men her også vil vi trenge oppfølging fra lokalpolitikere. Vi må styrke plan- og bygningsloven. Målet er å unngå at det fremdeles settes opp bygninger som ikke tilrettelegger for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Vi må også sikre at kommunene effektuerer sanksjoner.

Bjarne Håkon Hanssen har sagt av vi må få slutt på galskapen – det er jeg enig i. Vi kan ikke bokstavlig talt bygge morgendagens samfunn uten å tilrettelegge for alle!

Til slutt-
Så er likestilling og antidiskriminering fjernt og uoppnåelig?

Svaret er Nei. Men det krever hardt arbeid.

Mennesker har fordommer. Det betyr at vi må utvikle et samfunn som er rustet til kontinuerlig å bekjempe disse fordommene, særlig når de kommer til uttrykk gjennom utelukkelse, negativ behandling, fravær av muligheter til å delta.
Avslutningsvis ønsker jeg å dele en bekymring med dere:

Vi lever i en tid hvor vi er blitt vant til å akseptere skjellsord og nedlatende uttrykk. Nedlatende ord og uttrykk er en forsøpling av vårt samfunn. Å snakke stygt om en Somalier er å snakke stygt om et menneske. Å snakke nedlatende om en person med nedsatt funksjonsevner er å snakke stygt om et menneske. Å snakke nedlatende om en som er homofil, er å snakke nedlatende om et menneske.
Det kan være ganske tøft ta imot slike slengbemerkninger. Regelverket er ikke heller tuftet på å håndtere slikt.

Vi i arbeiderpartiet har et spesielt ansvar. Vi kan ikke snu oss til siden og peke på de andre som burde ha gjort noe. Vi har et valg. Å arbeide mer aktivt mot alle former for diskriminering. På denne måten vil vi fremme likestilling.
Veien fremover kan ikke meisles ut av regjeringen alene. Her må partiorganisasjonen være med å legge stein for stein. Jeg inviterer dere til å komme med innspill.

Takk for meg !