Mannspanelet - frihet til å tenke høyt og nytt

Innledning til Mannspanelet
Auditoriet, Forsvarsdepartementet, Glaciesgt. 1, Oslo.

Sjekkes mot fremførelse

Kjære alle sammen. Menn utgjør litt under halvdelen av Norges befolkning. I følge SSB er 2 325 788 personer kategorisert som menn av en samlet befolkning på 4 681 134 (per 1. januar 2007)

Menn som gruppe er derfor ingen minoritet som har behov for særlig beskyttelse. Men, det er flere enn kun én måte å være mann på. Vi kvinner har hatt mange synspunkter på hvordan mannsrollen skal utformes de siste 30-40 årene. Det er derfor nå på tide at menn selv fyller de ulike mannsrollene med innhold. Menn har lenge hatt og har fortsatt samfunnsmakten. Det gjelder i forhold til lønn, eiendom, utdanning, politikk, posisjon i arbeidslivet. Menn har betydelig innflytelse på utvikling av vårt samfunn. Men har menn hatt definisjonsmakten over sin egen kjønnsrolle?

Kvinner kan gi nyttige innspill, men menn bør også mene noe om hva maskulinitet er, og hvordan mannsrollene kan utformes.

Menn bryr seg om mer enn karriere og fotball. Menn har mange forskjellige roller, og ulike mannsroller kan godt la seg kombinere. For menn er mer enn macho voldsutøvere. Det er ikke bare kvinner som kan produsere omsorg og ta seg av hjemmesfæren: Menn kan godt både tilby leksehjelp, sette over potetene og ta logistiske utfordringer samtidig. Menn jobber i industrien eller i landbruket, og har samtidig omsorgsoppgaver som fedre, ektemenn og sønner. Menn kan være sykepleiere, men også jegere. Vi vet at menn kan vise omsorg, kjærlighet og medmenneskelighet. De kan ha et sterkt engasjement i oppvekstmiljøet. De kan fylle disse arenaer med gode, maskuline verdier. Men tør menn vise sine følelser offentlig? Ja vi ser at det er fullt mulig å vise følelser på fotballbanen. Men ellers?

Vi vet at menn i Norge ønsker å ta et større ansvar for omsorgsoppgavene. Menn ønsker å ta mer ansvar i hjemmet. Menn ønsker å gå på jakt, men også å gå på foreldremøter og ta sin del av foreldrepermisjonen.

Kvinner har ikke monopol på omsorg. Det gode med omsorg er at det er et område som lett kan demokratiseres. Vi får ikke for mye omsorg, det er rom for alle, og vi som samfunn ser ut til å ha et umettelig behov for det.

Mannsrollen er like lite homogen som kvinnerollen. I og med at regjeringen fra den 18. oktober samlet alt diskrimineringsvernet under mitt departement, kommer helhetsperspektivet mer i fokus.

Jeg vil ikke bare være kjønnslikestillingsminister. Heller ikke bare barneminister eller forbrukerminister. Jeg lever godt med rollen som helhetsminister, men mest av alt ønsker jeg å forankre mitt arbeid som statsråd til verdier som rettferdighet og mangfold. Jeg ønsker å være rettferdsminister. Og denne ambisjonen påvirker også deres jobb som medlemmer av mannspanelet. Jeg ønsker et overordnet rettferdighetsperspektiv for BLDs politikkområder.

Når vi i dag fokuserer på personer med forskjellig kjønn, nedsatt funksjonsevne, med en annen etnisk og religiøs bakgrunn, eller ulik seksuell orientering, er det nettopp ut fra et rettferdsperspektiv. Jeg forventer mannspanelet tar disse politikkområdene med seg inn i det videre arbeidet.

Mannspanelet: Med frihet til å tenke høyt – og nytt!
Som mannspanel er dere noe helt nytt i Norge – og fra andre land møter vi stor interesse fra mannspanelet. Dere er gitt stor frihet til å sette dagsorden og skape debatt, noe jeg synes dere har fått til på en utmerket måte.
Som mannspanel – det vil si en gruppe meningsdyktige menn som har synspunkter på menn i relasjon til likestilling, kan dere blant annet gi innspill til stortingsmeldingen Jeg håper dere fortsatt kan skape engasjement og utvide debatten om mannsrollen. Dere har mange strenger å spille på. Bruk dem!

Jeg har lest den første uttalelsen dere kom med for en drøy måned siden om menn og omsorg. Måten dere håndterte dette på er helt i tråd med den funksjonen jeg ønsker dere skal ha – et pågående panel som gir liv og konkret innhold til diskusjonen om menn, mannsroller i relasjon til kjønnslikestilling. Ja, skulle jeg be dere om noe, så måtte det være å intensivere denne funksjonen ytterligere. En debatt om likestilling som inkluderer mange og med høy temperatur, også sett fra menns side, trenger vi i tiden fram mot ferdigstilling av meldingen.

Jeg har fått med meg at dere ønsker å levere et sluttdokument med anbefalinger – det tror jeg er klokt – og jeg imøteser en slik rapport.

Den plassen dere har tatt og fått i media danner grobunn for alle de små og viktige debattene på grasrotplan. Offentlig debatt vil flytte folks holdninger og vi trenger nye innspill for å utvide perspektivene.

Jeg har gjort et tilfeldig, lite nettsøk tidligere i dag. Jeg har funnet at ordet ”mannrolle/mannspanelet” er nevnt cirka 1000 ganger siden august. Det er bra!! Det viser at dere klarer å reise en debatt.
 
Jeg mener at både Mannspanelet og Stortings-meldingen innebærer et løft i kjønnslikestillingsarbeidet. Det er nettopp det å bidra til å få menn mer med på drøftingen av og innholdet i kjønnslikestillingspolitikken framover som er sentralt. Og jo bredere debatt, desto bedre, tenker jeg. Gutter og menn må også ta praktisk ansvar for å skape et likestilt Norge. Likestilling er ikke en ren ”kvinnesak”.

Men en helt nødvendig forutsetning for arbeidet og debatten om menn, maskulinitet i forhold til likestilling er imidlertid at menn har troverdighet i forhold til kvinner og likestilling.

Kjønnsstereotypier
Det er ingen tvil om at det trengs å arbeides med stereotypier i Norge. Det er mange stereotypier også om mannen. Det var uhyre interessant å se hvordan noen, med Venstrelederen Lars Sponheim i spissen, raskt kom på banen og hadde oppfatninger om at dere var noen pingler og ikke ”ekte” mannfolk. Bedre kunne det vel ikke synliggjøres hvor nødvendig det er å drøfte mannsrollens trange kår!

At vi trenger å gjøre noe med stereotypiene, er klart. Spørsmålet er hva vi gjør og hvordan? Jeg vil ikke bare oppfordre til å skape offentlig debatt. Jeg ønsker også at dere drøfter tiltak som kan utvide mannsrollene, styrke menn som omsorgspersoner og skape større aksept for menn som bryter med tradisjonelle kjønnsroller. Å være feminin mann og maskulin kvinne er vanskelig. Vanskeligst er det å være feminin mann.

(Noen) menn som utsatt gruppe
Vi ser nå tegn til at den tradisjonelle maskuliniteten mister fotfeste.  Et fåtall menn tviholder imidlertid på en gammeldags mannsrolle. Det kan vise seg skjebnesvangert i et samfunn i stadig forandring. Fallhøyden kan bli stor, og statistikken forteller nå at det blir det stadig flere gutter og menn som faller utenfor: Menn som ikke ser behovet for utdanning, ikke passer sin helse, ikke tar sin del av ansvaret for barn og familie. I Oslo har vi en stor gruppe av enslige menn i 20-årene som mottakere av sosialhjelp.

Makt
Samtidig er det jo klart at det store flertall av menn klarer seg tilsynelatende utmerket. Noen av dem sitter fortsatt og vokter sine maktbastioner. Omfordeling av makt og posisjoner står sentralt i samfunnets likestillingsprosjekt. Menn må utfordres på å bli mindre arbeidsstyrt og mer familiestyrt. For kvinner gjelder det å få – og ta – muligheten til maktposisjoner som menn tidligere har holdt på selv. Jeg ønsker at kvinner som menn deltar hjemme og i arbeidslivet på like fot.

Bare slik kan vi endre det faktum at vi har ett av Europas og den vestlige verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarked. Bare slik kan vi si at menn og kvinner får samme reelle mulighet til å velge.

Omsorg
Dere er opptatt av menns retter i forhold til omsorg. Dette er retter som kvinner tradisjonelt har hatt og brukt, men hvor likestilling og barnas beste også tilsier at menn kommer mer på banen. Barna har ønske om to foreldres oppmerksomhet. Kvinner må nå slippe mannen til hjemme, gi slipp på sin definisjonsmakt på hva som er riktig og viktig i gjennomføring av hjemmets og familiens oppgaver. Kanskje må menn være innstilt på å tilkjempe seg denne retten. Makt er som kjent ikke noe vi mennesker – det være seg menn eller kvinner – avgir frivillig.

Med ny ekteskapslov kommer en ny dimensjon inn som vil utfordre tradisjonell vanetenkning. Da vil homofile kunne få rett til å bli vurdert som adoptivforeldre, og de siste årene har de også kunnet bli fosterforeldre. Jeg håper denne lovendringen vil stimulere til at menns rolle som omsorgsperson utvides ytterliggere.

I dag ser det ut til at det store flertall, cirka 80 prosent, av både menn og kvinner, særlig gjelder det de yngste, ønsker mer tid hjemme med barn og til familien. Men likevel er det kvinner som holder på – og bruker permisjonsretten. Dette må det gjøres noe med!  I dag tar menn ut cirka 11 prosent av det totalt antall foreldrepengedager. Dere bør stå for en langt høyere andel enn det. Det positive er at 90 % av alle fedre som har rettighetene, tar ut sin lovpålagte kvote! Og omkring 18 prosent av fedrene tar ut mer enn de seks ukene!

Voldelige holdninger og atferd hos menn
Menns voldsbruk og menn som offer for vold er et område dere har tatt opp og diskuterer i dag. Sammenlignet med en del andre land er dette problemet av begrenset omfang i Norge.

De fleste menn i Norge har verken voldelig holdning eller voldelig atferd. Men ett offer er et offer for mye. Både kvinner, barn og menn er offer for menns vold. Johan Galtungs påpekning av at 95 prosent av all vold i verden begås av menn er ikke en påstand om at alle menn begår vold, men at den volden som begås, begås for det meste av menn.

Hva skyldes dette? Vi vet fra forskningen at menn har dårligere kommunikative evner enn kvinner. Vi vet også at dette utvikles helt fra småbarnsårene. Gutter lærer ikke å løse konflikter med kommunikasjon slik jenter gjør. Hva er resultatet av det? Kanskje er det slik at noen menn løser tilspissede konflikter med vold fordi de ikke får til alternativet?

Uten å frata menn ansvar for egne handlinger, er det noe hjelpeløst over personer som ikke kan løse konflikter på noen annen måte enn ved hjelp av knyttneven.

Både barnhage og skole må begynne å tenke nytt rundt gutter og konflikthåndtering.

Vi vet at også kvinner kan være voldelige, vi vet at noen kvinner slår sine barn og sine menn. Men den mest alvorlige og livstruende volden er det menn som står for. Vold i nære relasjoner har vært tabu og er tabuisert. Vold begått av kvinner er ekstra skambelagt, og vi må sørge for at også ofre for vold begått av kvinner får hjelp.

Det er helt sentralt med nulltorelanse mot vold og at all voldsbruk blir fordømt. Men det er voldsbruken – og ikke voldsutøveren som må fordømmes. Voldsutøveren må få hjelp til å mestre sitt sinne og få styrket sin evne til dialog og god kommunikasjon. Da trenger vi behandling av og tilbud til dem som slår eller er aggressive og mangler impulskontroll.

Dette er en svært stor utfordring, og jeg vil så sterkt jeg kan oppfordre panelet til å ha et særlig fokus på hva dere som menn mener vi kan gjøre for å forebygge den alvorlige, såkalte blinde volden og den alvorlige volden som skjer i hjem og familie og som særlig går ut over kvinner og barn.

Blant minoritetsetniske grupper finner vi ofte andre familie- og samlivsmønstre enn i etnisk norske miljøer. Samtidig innser også jeg at andre kulturelle normer overfor kvinner og barn, og synet på mannens plass i familien, kan være med på å legitimere vold – herunder æresrelatert vold – i familien i enkelte minoritetsmiljøer. Dette er uakseptabelt, og jeg oppfordrer dere til å tenke over om det trengs ulike tilnærminger og ulike tiltak overfor ulike etniske grupper, for å kunne få ønsket effekt.

I går la vi frem en handlingsplan om vold i nære relasjoner. Den heter ”Vendepunkt” Vi er helt avhengig av menn og menns engasjement dersom vi skal unngå at tittelen blir noe mer enn et retorisk poeng.

I planen løfter vi frem behovet for behandling av menn som slår, lovfesting av krisesentertilbudet og ikke minst har barneperspektivet fått en større rolle.
 
Jeg vil si til dere at denne planen ikke kan stå alene – den jobben dere gjør og som storingsmeldingen skal drøfte vil være helt sentral.

Til slutt: Jeg har nå gitt uttrykk for noen av mine forventninger – og ønsker – til panelet. Jeg sier dette ikke for å styre panelet på noen måte, men for å gi uttrykk for hva jeg mener er de viktigste innfallsvinklene for å komme videre i kjønnslikestillingsarbeidet i Norge.

Jeg vil at dere skal vite hvor jeg står i likestillingsdiskursen, hva jeg ser som vesentlig. Vær gjerne uenige, finn gjerne andre innfallsvinkler. Men benytt dere av den muligheten dere nå har hva gjelder gjennomslag i media. ”Kjør debatt” – for å si det med Lillelørdag-gutta Harald og Bård.

Så her er mine fire uttalte hovedutfordringer til dere i dag:

1. Skap debatt
2. Skap debatt om mannsrollenes innhold
3. Debatter menn som omsorgspersoner
4. Problematiser og debatter vold og mannsroller

Lykke til videre i arbeidet! Bruk tida både som panel og enkeltvis til fortsatt å skape debatt om menn, maskulinitet og mannsroller.

Takk for meg – så langt! Jeg gleder meg til å følge ordvekslingen og til selv å gripe ordet igjen om jeg føler for det.