Misvisende om samværsretten

Innlegg på trykk i Aftenposten 30.10.2007

Ole Texmo anfører i en kronikk i Aftenposten 22. oktober at samværsretten har stått svakt og er ytterligere svekket. Han hevder at Norge nylig ble dømt av menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for brudd på artikkel 8 om retten til familieliv.

Slik jeg forstår ham, er han sterkt kritisk til endringer i barneloven fra 2006 som presiserer at barn ikke skal utsettes for overgrep, og at samvær ikke skal tilkjennes dersom dette ikke er til barnets beste. Texmo tar opp mange tema som kunne kommenteres. Jeg skal her begrense meg til å korrigere hovedbudskapet om en svak og ytterligere svekket samværsrett.

Det er et grunnleggende utgangspunkt, nedfelt i barneloven, at den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet har rett til samvær. Det er også, og har vært det i lengre tid, et viktig politisk mål å oppmuntre og legge til rette for at fedre og mødre kan være likeverdige omsorgspersoner for barna sine. Ikke noe tyder på at samvær ikke blir tilkjent uten særlig grunngiving.

Som Texmo påpeker, forekommer det både manglende oppfølging av samværsretten og usakelig samværsnekt av bostedsforelderen. Begge situasjoner er vanskelige. Ved lovreguleringen har vi søkt å fremme samværet i størst mulig grad, men samtidig å unngå situasjoner som kan ha skadevirkninger for barna. Regjeringen har forøvrig oppnevnt et offentlig utvalg som skal gjennomgå barneloven. Utvalget skal bla. se på om barnets beste kan ivaretas bedre gjennom å legge til rette for en mer lik fordeling av ansvar og omsorg mellom foreldrene.

De saker Texmo trekker fram handler om uhyre vanskelige forhold, hvor det er spørsmål om barn utsettes for overgrep. Alvoret i de skadevirkninger barnet kan bli påført må gis tilstrekkelig oppmerksomhet og vekt. Her finnes det ikke enkle svar. Det må foretas grundige avveininger mellom å ivareta samværet der det er til beste for barnet, og å beskytte barn mot overgrep når det er behov for det.

I normaltilfellene er samværsretten en selvfølge, rettslig og politisk. SSB’s undersøkelser om samvær og bidrag 2002 og 2004 viser også at de aller fleste samværsforeldre har kontakt med barnet sitt - og en svak, men jevn økning i samværet. For ordens skyld vil jeg også presisere at menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg ikke fant at barneloven er i strid med artikkel 8 om retten til familieliv. Domstolen kritiserte derimot lagmannsretten for behandlingen av spørsmålet om mistanke om seksuelle overgrep i den aktuelle saken.