Norge skal være det mest inkluderende land i verden

Tale ved Funksjonshemmedes fellesorganisasjons (FFO) kongress,
Clarion Hotel Oslo Lufthavn, Gardermoen

Kjære alle sammen, Regjeringen har satt opp en ambisiøs plan for arbeidet for deltakelse og likestilling. Målet er et samfunn hvor alle kan delta aktivt – ut fra forskjellige forutsetninger, men på like vilkår.

Regjeringens visjon er at Norge skal være det mest inkluderende land i verden. Norge skal bli et enda bedre land å bo i. Derfor må vi gi et løft til arbeidet mot diskriminering og for likestilling. Norge skal være et inkluderende samfunn, ikke bare for flertallet, men også for mindretallene: Personer med minoritetsbakgrunn, folk med en annen tro, som har annen livsform, eller som har nedsatt funksjonsevne. Alle skal med!

Dette er spørsmål både om rettferdighet, hva slags samfunn vi ønsker oss og om verdsetting av folks kompetanse, evner og forutsetninger.

Et helt sentralt element i regjeringens politikk for mennesker med nedsatt funksjonsevne er arbeidet mot diskriminering og for like muligheter. Den direkte diskrimineringen skyldes ikke minst, tror jeg, en mental barriere: Du ser bare funksjonsnedsettelsen, ikke mennesket og mulighetene. I tillegg har vi et samfunn fullt av hindringer. Et samfunn som ikke tar høyde for at vi mennesker har forskjellige forutsetninger. Vi må få et samfunn som også inkluderer mennesker litt utenfor A4-formen.

Vi er 2 år etter Soria Moria nå, og jeg føler at det er viktig å gi en status for noen av de sentrale arbeidsprosessene som er startet opp. Siden det er første gang jeg møter dere, vil jeg gjerne presentere mitt politiske budskap. Hva er mine hjertesaker, hva er jeg opptatt av?

Ny minister
Det faktum at jeg er den første synlige ministeren med innvandrerbakgrunn, gjorde utnevnelsen av meg spesiell. Jeg er ydmyk og glad over å være med på å skrive historie på dette punktet.

Jeg tar med mine egne erfaringer av å være i minoritet inn i mitt arbeid som minister. Og jeg ser min bakgrunn som en styrke i forhold til mitt ansvar for regjeringens arbeid mot diskriminering på samtlige grunnlag.

Jeg håper også at jeg vinner deres respekt og tillitt og at vi kan gå inn i et konstruktivt og positivt samarbeid.

Nytt departement
Som Barne- og likestillingsminister har jeg nå overtatt ansvaret for å koordinere hele politikkområdet som dekker likestillings- og diskrimineringsområdet. Dette gjelder også arbeidet med den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og den nye handlingsplanen for tilgjengelighet. Jeg har også ansvar for revideringen av strategiplanen for familier med barn med nedsatt funksjonsevne.
Allerede den første mandag på jobb hadde jeg den store gleden av å få åpne innspillsmøtet for den nye handlingsplanen for tilgjengelighet.

Det er også stort engasjement i departementet rundt de nye politikkområdene vi har overtatt.

Nye perspektiver
Denne endringen i departementsstrukturen er positiv. Vi skal gi politikkområdet et løft på både kort og lang sikt. Grunnen til å flytte oppgaver fra AID til BLD er å få samlet alt arbeid mot diskriminering under en statsråd. Slik kan vi dra nytte av likestillingstankegangen som har preget Norges arbeid for likestilling mellom kjønnene i de siste 40 årene.

Omorganiseringen gjør det mulig for oss å se de store sammenhengene. Vi må opp i fugleperspektiv, tenke helhetlig og sektorovergripende. Vi må bruke erfaringer og kunnskap på tvers av flere politikkområder.
Jeg er opptatt av at det ene diskrimineringsgrunnlaget ikke skal skygge for det andre, men at de heller skal kunne tre i karakter i kraft av hverandre.

Med omorganiseringen ønsker også regjeringen å gi et klart signal om å prioritere arbeidet for et likestilt samfunn. Samlingen av innsatsen på diskrimineringsområdet betyr noe i seg selv. Den reflekterer en endring i tenkningen omkring forskjellsbehandling og diskriminering generelt – men særlig på området for personer med nedsatt funksjonsevne.

Vi har sett at perspektivet på området har endret seg kraftig i de siste årene. En milepæl var fremleggelsen av NOU 2001:22 Fra bruker til borger, hvor bruker-/sykdomsperspektivet ble erstattet med et borger-/samfunnsperspektiv. Dette var et avgjørende skifte, og et avgjørende løft for arbeidet for økt deltakelse. Selv om vi ser eksempler på ”tilbakeslag” på forskjellige områder, så kan vi konstatere at dette fokuset på deltakelse har fått gjennomslag. Dette påvirker hvordan vi tenker og hvordan vi organiserer arbeidet vårt.

At koordineringsansvaret for politikken på området først ble lagt til Arbeids- og inkluderingsdepartementet er et uttrykk for dette. 

Men ved nå å løfte diskrimineringsperspektivet slik vi gjør med den nye organiseringen, tar vi enda ett skritt videre for å sette fokus på likestilling og på likeverd. Jeg håper også at dette kan bidra til å endre den måten samfunnet ser på personer med nedsatt funksjonsevne på.

Vårt utgangspunkt er at det skal være plass til alle: Alle må med! Med et slikt syn i bunn, blir det avgjørende hvordan samfunnet møter personer med nedsatt funksjonsevne. Og husk – samfunnet er oss alle sammen. Alle beslutningstagere, lokalt og nasjonalt, må sørge for å legge til rette for likeverdig samhandling, en likestilt dialog. Hvordan gjør vi det?

For det første er et rettslig vern et godt og nødvendig virkemiddel for å nå dette målet. At vi nå får en lov på plass, som dere har kjempet for i lang tid, er et uttrykk for det skifte jeg snakker om.

Et annet virkemiddel er universell utforming. Denne måten å tenke på  har fått et stort gjennomslag i de siste årene og skal gjennomsyre vår tenking på tilgjengelighetsområdet. Syse-utvalget foreslår universell utforming inn i en ny tilgjengelighets- og diskrimineringslov som rettslig standard. Det er noe av det vi ser på i vårt arbeid med lovforslaget.

Diskrimineringsarbeidet
Hvordan ser jeg så på antidiskrimineringsarbeid? Alt arbeid mot diskriminering uansett grunnlag handler grunnleggende sett om å jobbe for rettferdighet i samfunnet. Dette er det bærende elementet. Men arbeidet mot forskjellsbehandling også handler om lønnsomhet for AS Norge. For vi vet at det lønner seg for samfunnet å ha plass til alle.

Endelig må jeg understreke at anti-diskrimineringsarbeid er et positivt arbeid. Strategien om universell utforming er et flott uttrykk for dette. Strategien tvinger oss å løfte blikket fra ”tilretteleggingsproblemene” til likestilte løsninger for alle.  Fokus skal ikke ligge på enkeltgrupper eller kjennetegn, men på hvordan vi alle sammen lever våre liv og hvordan vi ser på hverandre.

Utfordringene
Jeg har ansvaret for et område hvor det er igangsatt mange spennende og gode arbeidsprosesser. Jeg gleder meg over å få være en aktiv del av disse prosessene og til å være med på å forme dem. Jeg vet også at det skjer mye positivt ute i samfunnet, og at det finnes en rekke gode eksempler på at vi er på riktig vei. Dette ikke minst ute i kommunene, hvor det mange steder jobbes aktivt med å øke bevisstheten omkring universell utforming hos alle kommuneansatte, fra ingeniøren ved tegnebordet i bygningsteknisk etat til de som skal gjøre jobben med å legge fliser og asfaltere.

Problemet i dagens Norge er at det er for få av disse gode eksemplene. Dette ser vi rundt omkring i samfunnet og dette har vi også dokumentasjon på – ikke minst i rapporten ”Full deltakelse for alle? Utviklingstrekk 2001-2006”. En rapport fra Sosial- og helsedirektoratet og Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne.

Denne rapporten tegner et bilde av et Norge hvor hindringer og barrierer for deltakelse fremdeles er en del av hverdagen for en stor del av befolkningen. Hvor ikke alle er likestilt. Hvor diskriminering er et faktum. Dette er ikke godt nok.

Vi vil gjerne forstå og omtale vårt samfunn som både moderne og i front, men vi har i dag en situasjon:
1. hvor forskjellig plattformshøyde på stasjonene utestenger mange fra å bruke landets mange togforbindelser
2. hvor daglige beslutninger i planprosesser gjør at mange ikke kan velge hvor de skal bo
3. hvor personer med nedsatt funksjonsevne sliter med å komme ut i jobb til tross for gode kvalifikasjoner
4. hvor det tar altfor lang tid å få de hjelpemidlene man trenger
5. og hvor familier med barn med nedsatt funksjonsevne blir tilbudt en rekke gode tjenester, men hvor det mangler koordinering og sammenheng i tilbudet.

Og listen kan dessverre gjøres lengre…

Uttalte mål og visjoner hjelper lite i seg selv. Som politikere er vi nødt til ta selvkritikk når vi får dokumentasjon som nevnte rapport på bordet. Vi er nødt til å tre i karakter når vi hører at de gode intensjonene ikke kommer til uttrykk i praksis.
Samtidig vil regjeringen mer! Vi vil arbeide for at de ”uttalte målene” blir til mer enn ord på papir. Vi vil at Soria Moria blir omsatt til hverdagsvirkelighet!

Hvordan løse problemene/utfordringene
Mange mennesker deltar i dag ikke på viktige samfunnsarenaer. Hvorfor er det slik? Hvorfor lar vi tiltrengt arbeidskraft stå ubrukt?   Hvordan ser vi på de utfordringene som vi står overfor?

Regjeringens politikk på området for personer med nedsatt funksjonsevne bygger på tre grunnleggende prinsipper:
1. Samfunnsmessig likestilling
2. Universell utforming
3. Brukermedvirkning

Vi ønsker at personer med nedsatt funksjonsevne skal ha levekår og livskvalitet på linje med den øvrige befolkningen.

Det handler om prinsipiell likestilling og sikring av demokrati og velferd for hele befolkningen. Det handler om rettferdighet. Og det handler om lønnsomhet.

Det er også noen avgjørende premisser en bør ta utgangspunkt i når en skal finne de gode løsningene på dette området, uansett om det gjelder ombygning av stasjoner eller tilrettelegging for deltakelse i arbeidslivet:

For det første at utfordringene på dette området er av den typen, som vi må møte med mange forskjellige tiltak, på flere plan. Ett enkeltinitiativ her og der er ikke nok. Vi er rett og slett nødt til å utfordre oss selv med å tenke mange tanker samtidig. Vi må tenke helhetlig, og forandre de grunnleggende strukturene i samfunnet.

For det andre: Skal vi lykkes, er det avgjørende at vi forstår at målgruppen - ”personer med nedsatt funksjonsevne” - er en mangfoldig gruppe med mangfoldige behov. De har kun til felles at de har krav på kreative og effektive tiltak som kan løse deres hverdagsproblemer. Personer med nedsatt funksjonsevne er kvinner og menn. Jenter og gutter.

For det tredje: at må vi arbeide sammen hvis vi skal lykkes. Politikere, fagpersoner og organisasjoner har alle forskjellige, men avgjørende kunnskaps- og erfaringsgrunnlag. Dette må brukes i alle deler av prosessen.
 
Sist, men ikke minst – vi trenger ”løsninger for alle” – ikke særskilte løsninger for noen. Vi må se at gode løsninger for noen, gir et bedre samfunn for alle. Felles for de som lykkes – for eksempel ute i kommunene – er at de tar denne type premisser alvorlig.

Hva gjør regjeringen?
Til nå har denne talen handlet om politiske mål og om hva regjeringen ser på oppgavene på området. Men hva er det så vi gjør? Hvilke prosesser er det vi tenker skal løfte ord til handling? Og hva er status for regjeringens arbeid to (2) år etter Soria Moria?

Regjeringen har fra starten av ønsket stor aktivitet på området og har iverksatt flere store arbeidsprosesser. Jeg vil gjerne bruke resten av tiden på å løfte frem noen av disse tiltakene, både pågående og planlagte.

1. Styrket lovverk
En av de mest sentrale prosessene er uten tvil oppfølgningen av Syse-utvalget og arbeidet med den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
Det har vært og er et komplisert og omfattende arbeid som stiller store krav til samarbeid mellom departementer, fagmiljøer og organisasjoner. Dette arbeidet har vært i gang over tid og man jobber nå på spreng for å få frem et godt lovforslag. Parallelt med dette arbeider Kommunal- og regionaldepartementet – også de på spreng! – med en revidering av plan- og bygningsloven, fordi kravene til universell utforming av bygg skal følges opp der. Målet er at både ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov og revidert plan- og bygningslov skal være på plass fra 1. januar 2009.

Krav om universell utforming for nye transportmidler vil bli tatt inn i sektorregelverket, mens det er lagt opp til at kravene om IKT vil ligge i den nye loven. I høst gjennomførte departementene to tilleggshøringer til Syse-utvalgets utredninger; én om tidsfrister for krav av universell utforming av IKT og én om aktivitets- og rapporteringsplikt. Disse to høringene er et uttrykk for at regjeringen ønsker å gå lenger enn Syse-utvalget. Vi vil få på plass en lov som kan fungere både som vern og hevarm, en lov som gjør en reell forskjell.

2. Handlingsplan for økt tilgjengelighet
Arbeidet med tilgjengelighet krever også konkret innsats med etterprøvbare målsettinger. Vi har derfor, som dere sikkert er kjent med, igangsatt arbeidet med ny handlingsplan for økt tilgjengelighet. Parallelliteten til lovarbeidet er naturlig og nødvendig.

Målet med den nye planen er å fjerne hindringer i samfunnet og forebygge at nye hindringer skapes. Å ha med begge disse leddene er en ambisiøst, men helt nødvendig premiss for vårt arbeid. Den nye handlingsplanen vil erstatte gjeldende handlingsplan. Det er viktig å ha med oss erfaringene fra denne når vi arbeider med den nye planen. En evaluering er igangsatt og de første resultatene kommer i løpet av høsten. Det legges opp til at de sentrale innsatsområdene i den nye planen skal være bygg, IKT, transport, uteområder/planlegging og arbeid.

Innsatsområdet arbeid vil fungere som en rød tråd gjennom planen.   Vi tar sikte på fremleggelse høsten 2008 - sammen med statsbudsjettet for 2009. Fremleggelsestidspunktet er viktig. Målet er at planen skal bygge opp under iverksettelsen av den nye loven. 

I forbindelse med handlingsplanarbeidet har regjeringen også startet et arbeid med nasjonale indikatorer for tilgjengelighet. Hensikten er å få frem indikatorer som kan måle graden av tilgjengelighet innen forskjellige samfunnsområder og si noe om effekten av innsatsene på disse områdene over tid.

Utviklingsarbeidet legger et grunnlag for muligheten til å følge opp effektene av de nye lovbestemmelsene og av tiltakene i den nye handlingsplanen. Deltasenteret har fått i oppdrag å koordinere selve utviklingsarbeidet.

3. Hjelpemiddelarbeidet
Så over til hjelpemiddelarbeidet. Hjelpemidler og tilrettelegging er viktig for å sikre personer med nedsatt funksjonsevne aktiv deltakelse i arbeidsliv og dagligliv. Regjeringen bruker store ressurser på dette området. Likevel står vi overfor utfordringer på flere enkeltområder. Dette har vi også fått kritikk for, ikke minst fra organisasjonene.

Vi prøver nå å ta et helhetlig grep og få satt i gang tiltak både på kort og lenger sikt som kan bedre situasjonen. På kort sikt jobber vi med å gjøre ordningen med garantibeviset for tilrettelegging på arbeidsplassen bedre kjent. Det arbeides også fortløpende på enkeltområder innen hjelpemiddelfeltet for å bedre tilbudet. Her vil jeg nevne det pågående arbeidet i NAV på bilområdet og at det vil bli nedsatt en arbeidsgruppe også på tolkeområdet.

Et tiltak på noe lenger sikt er arbeidet med en ny utredning. Regjeringen vil nedsette et offentlig utvalg som skal foreta en gjennomgang av hele hjelpemiddelområdet. Utvalget skal foreta en bred gjennomgang av forvaltning, organisering og finansiering. Målet er effektive og varige kvalitetsforbedringer overfor brukerne av hjelpemidler.

4. Unge uføre
Et annet område som jeg vet at dere er opptatt av, er situasjonen for unge uføre. Det har med bakgrunn i årets trygdeoppgjør vært kontakt mellom AID og organisasjonene om tiltak som kan bedre minstepensjonister og unge uføres levekår. Partene er enige om at det er behov for innhenting av mer kunnskap om utvikling av levekår og inntekt for disse gruppene, og organisasjonene har gitt innspill om forhold som bør belyses nærmere.

AID har på denne bakgrunn tatt initiativ til en kartlegging av de nevnte gruppenes levekår og inntekt. 

5. Deltakelse i arbeidslivet
Avslutningsvis har jeg lyst til å si noe om deltakelse i arbeidslivet fordi dette er et område som har spesiell prioritet i regjeringen. Vi vet at yrkesdeltakelsen blant personer med nedsatt funksjonsevne er lavere enn i den øvrige befolkningen og at de samlede levekårene er dårligere. Dette er noe som vi er veldig opptatt av å gjøre noe med. Det er flere grunner til dette.

For det første er arbeidslivet er en viktig arena for inkludering og deltakelse for den enkelte. Muligheten til å delta i arbeidslivet og forsørge seg selv er avgjørende for levekår, livskvalitet og et selvstendig liv.

For det andre så vet vi at mangfold gir både bedre arbeidsplasser og et bedre arbeidsliv.

For det tredje er vi i en situasjon hvor det er mangel på arbeidskraft. Det er, som jeg var inne på tidligere, ulønnsomt for arbeidslivet og for Norge å la kvalifisert arbeidskraft stå utenfor. 

Hvordan får vi dette til?
Her tenker vi tiltak i flere spor. Et viktig spor er utdanning og kvalifisering. Dette er sterke virkemidler for å få personer i arbeid og det satses mye på skolegangstiltak innenfor attføring i Norge.

Et annet viktig spor er kunnskap om hva som skal til for å lette overgangen mellom utdanning og arbeid for unge med nedsatt funksjonsevne. Dette er et område det satses på. AID deltar blant annet i en OECD-studie på dette området for å kunne høste av andre lands erfaringer på området.

Et tredje viktig spor er arbeidsgiverne. For vi ser at vi er nødt til å jobbe med tiltak rettet direkte mot arbeidsgiverne for å lykkes på området. Eksempel på slike tiltak er varige lønnstilskudd, innsatser for å gjøre hjelpemidler lett tilgjengelige for arbeidsgiverne og en generell intensivering av arbeidet gjennom IA-avtalen.  

Og sist, men ikke minst, så har vi tiltakene i arbeids- og velferdsforvaltningen. Vi jobber for at NAV-reformen skal gi bedre koordinering og individuell tilpasning, noe som vi ser vil styrke og utvikle etatens arbeid. Arbeids- og velferdsetaten har også igangsatt tiltak for å bedre kunnskapen om ulike funksjonsnedsettelser og hvordan de skal kunne yte bedre service til personer med nedsatt funksjonsevne. Dette skal være til hjelp både overfor den enkelte arbeidssøker og overfor arbeidsgivere.

Avslutningsvis vil jeg si noen ord til dere i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)– som en helt sentral samarbeidspartner for oss i regjeringen. Det er en glede å få lov til å jobbe sammen med dere – men også en utfordring. Dere står på kravene!

En av årsakene til at vi setter pris på samarbeidet er dere klarer å jobbe både bredt og profesjonelt: Dere er med hvor ting skjer, dere deltar i debatten og dere står på for medlemmene deres. Fortsett med det, og vær direkte, vær poengterte og vær kritiske!

For vi politikere er avhengig av å lytte til dere som er eksperter: Dere har gjort erfaringene. Dere besitter kunnskapen. Vi har tro på at det nytter å tenke sammen, tro på at de konkrete produkter som kommer ut av felles arbeid – blir både bedre og mer treffsikre hvis vi har snakket sammen underveis.

Jeg er veldig opptatt av tidlig å komme i kontakt med organisasjonene på departementets områder for å lære de å kjenne og få startet et samarbeid. Og jeg håper og tror at dette kan være det første av mange møter mellom oss.

Lykke til med kongressen!

Takk for oppmerksomheten!