Samlivsbrudd og barn

Innlegg på trykk i Dagsavisen 01.03.2007 

 

I Dagsavisen 16. februar skriver Ingvil Smines om ”Mødrenes adferd etter samlivsbrudd”. Hun debatterer bidragsordningen gjennom sine og samboerens erfaringer. Det gir meg en anledning til å oppklare noen aspekter knyttet til bidragsordningen.

Det finnes både mødre og fedre som ikke samarbeider om barna etter et brudd. Det offentlige bidrar i dag til konfliktløsning med både lovregulert mekling og veiledning. Hvis den ene part ikke vil, er det likevel begrenset hva det offentlige kan gjøre. Derfor finnes det stadig barn som ikke har kontakt med den forelderen som ikke lenger tilhører husholdningen - enten fordi denne forelderen ikke tar/ønsker kontakt, eller fordi bostedsforelderen motsetter seg slik kontakt. Departementet arbeider kontinuerlig og på bred front for at dette skal ramme færrest mulig barn.

Noen oppfatter bidrag som en inntektsfordeling mellom foreldre. Det er feil. Bidrag er barnets penger og skal gå til underhold av barnet, på samme måte som reglene skal og må fremme muligheter til å ha lik kontakt med barnet - for begge foreldre. Mitt ståsted er full likestilling mellom mor og far, og at et barn trenger begge foreldre.

Samværsfedre og økonomi

Det vanligste er fremdeles at barn bor fast hos mor og har samvær med far etter samlivsbrudd. Den ferske stortingsmeldingen om evaluering av bidragsreformen viser likevel at det er en viss utvikling mot mer likestilte foreldre også i bidragsfamiliene, der begge parter bidrar med både omsorg og forsørgelse.
 
Det viktigste med bidragsreglene er å sikre barna best mulig underhold i begge familier. Det regulerer ikke ”pengepremier” eller belønninger til fedre – eller mødre for den saks skyld - for å ta seg av egne barn, slik en ofte kan få inntrykk av i avisdebattene. Samværsfradraget skal være tilpasset de økonomiske realitetene i familier der samvær er en viktig del av organiseringen i dagliglivet. Logikken er det motsatte av ”belønning”, hvor pengene antas å styre handlingene: Fradraget skal gjøre det mulig for flere å velge gode løsninger for barna, mest mulig uavhengig av økonomiske forhold.

Mange barnefamilier i dagens Norge har en såpass god økonomi at et samlivsbrudd ikke betyr langvarig økonomisk krise for noen av partene. Bidragsreformen har også medført en viktig debatt som understreker begge foreldres ansvar og rolle som foreldre, også etter et samlivsbrudd.

For kort tid siden hadde vi bidragsregler som ensidig tok utgangspunkt i at far skulle opprettholde sine forsørgelsesforpliktelser når familien ble delt. Dagens unge foreldre er mer likestilte i sine foreldreroller enn foreldre bare et tiår tilbake. Vår utfordring som politikere er å tilpasse lovgivningen til disse familiene. Men det aller beste er selvfølgelig - som de fleste gjør – at partene lager sine egne private avtaler.