Ung, stolt og homo

Innlegg i Gaysir

For ikke mange dagene siden ble jeg kontaktet av en kvinne jeg kjente litt fra før. Hennes sønn hadde akkurat fortalt henne at han var homo. Hun, en oppegående, kunnskapsrik kvinne var selvsagt helt klar på at sønnen hadde hennes fulle støtte. Som mor var hun bekymret for om sønnen ville få et mer komplisert liv enn han hadde fått som hetero, men fokuset hennes var hva hun kunne gjøre for å støtte han i hans valg om å komme ut som homo.

Møtet gjorde meg glad – og litt melankolsk. Glad fordi jeg møtte en mor som så klart og tydelig var glad i og stolt av sønnen sin. Hun var fri for fordommer og tok kontakt med meg for å sjekke ut at hun møtte sønnen sin på en best mulig måte. Men møtet gjorde meg også melankolsk fordi min egen historie alltid ligger som et bakteppe i livet mitt – og fordi jeg ble minnet på om at hver dag tar en ung gutt eller jente et valg om å fortelle om seg selv til foreldre, søsken, venner og kolleger. For de fleste går det bra – for noen betyr det runder med diskusjoner og i verste fall avbrutte relasjoner. God homopolitikk handler om å gjøre disse ”komme ut” historiene best mulig for flest mulig. Da må heteroene ha kunnskap om hva homofili er. Da må kulturen, idretten, kirken, synagogene og moskeene møte homofile og lesbiske og ikke bare føre teoretiske og religiøse diskusjoner tuftet på synsing og uten forankring i levende mennesker og deres livserfaringer. All homopolitikk må derfor handle om synlighet.

Det motsatte av synlighet er fortielse og i verste fall løgn. Dersom du lar være å snakke om hvem du er, hvem du elsker, hvor du har vært i helga, hvorfor du er lei deg når du har kjærlighetssorg – da får du lett et amputert og ensomt liv selv om du beveger deg blant venner, familie og kolleger. Denne ensomheten må vi bekjempe. Ikke fordi vi skal ta valgene for enkeltmennesker. Alle må selv bestemme med hvem og når man ønsker å snakke om egne følelser og eget liv.  Men vi må ta innover oss grunnene til at mange fortsatt kvier seg for å fortelle om seg selv, selv i miljøer og familier der de vet de vil få støtte.

Jeg tror det handler om at mange av oss fortsatt sliter litt med en bitte liten skamfølelse over å ha en ”annerledes” seksualitet. Denne skamfølelsen er ikke politisk korrekt og det er ikke mye plass til den i homobevegelsens slagord og homomarsjer. Men det er ikke rart at den fortsatt ligger der som en liten klump i manges liv. For fortsatt vokser mange opp i et samfunn der det tas for gitt at folk er heteroer inntil det motsatte er bevisst. Vi gir hele tiden folk tilbakemeldinger som om de er heteroer. For en hetero er det flott – for en homo er det i beste fall utilfredsstillende. Så må det sies at det er blitt mye bedre. Filmer og media flommer over av historier og bilder om det homoseksuelle liv. Og ikke alt er bare tragisk. Vi suger det til oss og det løfter oss opp. Vi føler oss som en del av et fellesskap og får bekreftet at våre følelser er like vakre og verdifulle som alle andres.

Vi har økt bevilgningene til homotiltak i årets budsjett. En rekke organisasjoner har søkt om penger og i løpet av april vil alle få svar. Vi sa da vi lyste ut pengene at vår målsetting var å bidra til åpenhet om homofili, trygghet for homofile og lesbiske og å motarbeide diskriminering på grunnlag av seksuell orientering. Vi vil prioritere tiltak som skal bedre levekårene for unge homofile og lesbiske utenfor de store byene, homofile og lesbiske i flerkulturelle miljø, homofile i idretten og homofile/lesbiske i arbeidslivet.

Mange har søkt og det er en rekke gode søknader som nå ligger til behandling. Søknadene representerer et fargerikt fellesskap. Søknadene kommer fra hele landet og mange av ildsjelene bak er bare halvparten så gamle som meg. Det gjør meg glad og optimistisk. Søknadene gjenspeiler en vilje i homomiljøene til å inkludere flere og jeg håper at vi gjennom disse pengene kan lege enda flere møtesteder der folk får en positiv bekreftelse på eget liv. Hver gang vi får en slik bekreftelse smelter litt mer av skamfølelsen.

Vi går en spennende vår i møte. I løpet av mai legger Regjeringen frem et høringsnotat om felles ekteskapslov og til høsten fremmer vi selve lovforslaget. Den Rød/grønne regjeringen gjør det den lovte. Jeg har godt håp om at vi skal få et flertall for forslaget. Jeg opplever et Venstre som er konstruktive i den dialogen vi har hatt så langt. Jeg opplever mange positive Høyre representanter jeg er sikker på vil gi sitt bidrag til en god lov. Og vi vet at Senterpartiet er fristilt og at flere der har uttalt seg positivt.

En felles ekteskapslov er også en del av den homopolitikken som har synlighet og rettferdighet som viktige bærebjelker. Den vil antagelig bidra til at enda flere ungdommer kan si: Jeg er ung, stolt og homo.

Ha en fantastisk vår og sommer.