Vi må ha en god og offensiv homopolitikk

Mangfold og trygghet - En skeiv erfaringskonferanse
Hotel Royal Christiania, Oslo, 13. september 2007

 

Kjære alle sammen! Hjertelig velkommen til en viktig konferanse. Especially welcome to our foreign guests, Susan Cochran from UCLA, USA , Bruno Selun from IGLYO (International Gay, Lesbian, Bisexual and Transgender Youth Organization), Hans Ytterberg, HomO-ombud in Sweden  - and Ann-Christine Johnsson from Folkhälsoinstitutet in Sweden. 

Dere skal bli behørig presentert senere.

Jeg våknet til en grell nyhet! Hovedfunn i ny undrsøkelse viser at 5 % av lesbiske/bifile tenåringsjenter og 20% av homofile/bifile tenåringsgutter oppgir at de har blitt utsatt for daglig mobbing det siste året i Oslo. DAGLIG MOBBING.
20 % av de lesbiske og 40% av de homofile har vært utsatt for vold som krevde legebehanling!

Vi skal få høre mer om disse funnene senere av Bera Moseng, men tallenes tale lyser!! Det er ingen tid å miste. Vi må våkne!

Denne Regjeringen har nedfelt i sin politiske plattform at den skal arbeide for å sikre homofiles og lesbiskes rettigheter, støtte homofile og lesbiske i å leve åpent, og aktivt motarbeide diskriminering av homofile og lesbiske. Vi ønsker et likestilt samfunn! Som politikere kan vi legge viktige føringer for arbeidet, men bredde og tyngde i arbeidet krever at hele forvaltningen, næringslivet og frivillig sektor tar de nødvendige grep på sine områder.
Vi skal nå sammen ta fatt på arbeidet med å meisle ut strategier for å løse de alvorlige utfordringene som fortsatt finnes i vårt samfunn. Dette skal munne ut i en ny tiltaksplan, som skal gi kraft og retning for innsatsen overfor lesbiske, homofile, bi- og transkjønnende i årene som kommer.

Utviklingen står heldigvis ikke stille –  heller ikke når vi ser på homofiles rettigheter og holdninger til homofile. Det har skjedd en svært gledelig - og ganske dramatisk - endring i nordmenns holdninger de siste tiårene. I flere uavhengige undersøkelser viser det seg nå at over 60 prosent av befolkningen er enig i at ekteskapsloven skal omfatte alle, uavhengig av seksuell orientering. På begynnelsen av 90-tallet mente mindre enn 10 prosent av befolkningen det samme!

De norske biskopene uttalte i 1954 de mye siterte ordene at ”homofili er en fare av verdensdimensjoner”. Den norske kirkes lærenemd er nå delt omtrent på midten når det gjelder synet på homofilt samliv.

Jeg er optimistisk og er sikker på at vi til neste år har en felles ekteskapslov i Norge. Kjærlighet skal ikke graderes.

I 2001 fikk jeg gleden av å legge frem den første homomeldingen. Den inneholdt tiltak på en lang rekke samfunnsområder. Tiltakene avspeilte en viktig erkjennelse - at det måtte gjøres en innsats på alle sektorene i samfunnet om vi skulle lykkes med å bedre homofile og lesbiskes levekår. Jeg tror at jeg med en viss rett kan si i dag - at det var ganske viktig at denne meldingen kom.

Jeg er tilfreds med at de aller fleste av tiltakene fra stortingsmeldingen i dag enten er gjennomført, eller er blitt igangsatt etter at vi overtok regjeringsmakten for to år siden. Jeg har allerede nevnt arbeidet med felles ekteskapslov og jeg vil også framheve arbeidet vi nå er i gang med for å se på hvordan vi kan få en felles diskrimineringslov som omfatter alle diskriminerings-grunnlag! Her vet jeg at mange, blant annet LLH og Menneskerettighetsalliansen har vært en viktig pådriver. All ære til dem.

Et annet viktig tiltak i Stortingsmeldingen fra 2001 var at unntaksbestemmelsen i arbeidsmiljøloven - som gir trossamfunn rett til å diskriminere homofile og lesbiske – skulle tas opp til ny vurdering. En utredning av dette er nå i gang og vil bli lagt frem allerede i 2008.

De frivillige organisasjoner og interesseorganisasjonene er viktige for arbeidet, noe også meldingen påpekte. Når vi i 2007 har fått til en økning i tilskuddene til organisasjoner som kjemper for lesbiske og homofiles rettigheter og livskvalitet - ser vi også en stor oppblomstring av aktiviteter og at vi favner nye målgrupper. Det gjør godt å se hvordan offentlige tilskudd og stor frivillige innsats gir enkeltmennesker ny selvtillit og økt verdighet. 

Det er inspirerende å se hvordan arbeidet nå gror også i distriktene og at ungdomsarbeidet gjennom ”Skeiv ungdom” vokser.

Det er gledelig at noen lesbiske og homofile med innvandrerbakgrunn begynner å stå fram, oppreist og med stolthet.

Og så idretten. Den var en vanskelig nøtt å knekke. Men med prosjektet ”Med idretten mot homohets” er vi i gang. Vi vet hvor viktig idretten er som arena for både lek - og læring for barn og unge,. Vi vet at mange homofile og lesbiske vokser opp i et idrettsmiljø og at det som sies der treffer ungdom rett i hjertet. Vi har lenge vært enige om at rasisme er uakseptabelt i idretten.
Da bør det være en selvfølge at gutta på forballbanen lar være å rope homo til hverandre.  Jeg er glad for at Norges Idrettsforbund nå tar dette på alvor.

Selv om det er gjort – og gjøres – mye bra, gjenstår ennå mye før vi er i mål.

I skolen er mange av de formelle føringene på plass. Det er gjort viktige endringer i  læreplaner og læremidler. Men det er ikke nok. Vi må gripe fatte i selve skolemiljøet! Vi kan ikke i 2007 være oss bekjent av at de to mest brukte skjellsordene i skolegårdene er hore og homo. Myndigheter, skolen, foreldrene og samfunnet har en nødvendig og tung jobb å gjøre. Lærerne må slå ned på homo som skjellsord. De må undervise om homofili på en måte som gjør at unge homofile og lesbiske i skolen føler at de blir snakket til og ikke om.

Og hvordan er det i arbeidslivet? Inkluderer målet om et mangfoldig og inkluderende arbeidsliv homofile og lesbiske? Organisasjonene i arbeidslivet har tatt tak i dette. Og på mange arbeidsplasser jobber det åpne homofile og lesbiske uten at det er problematisk. Men vi vet at det fortsatt skjer diskriminering, selv om dette er av de områdene hvor vi trenger mer kunnskap.

Sosial- og helsedirektoratet har jobbet systematisk over lang tid for å støtte arbeidet mot spredningen av HIV og AIDS blant menn som har sex med menn. Det har også de senere årene, via prosjektet ”Rosa kompetanse”, blitt gjort en solid innsats i forhold til å styrke kompetansen i helsevesenet. Vi trenger også varige strukturer som gjør at homofile og lesbiske pasienter blir sett av helsetjenesten. Da er det faktisk relevant å spørre om en pasient er homofil eller lesbisk i mange sammenhenger. Brekker du en fot er det neppe relevant, men er du inne til en GU, eller fordi du er deprimert eller med stressymptomer kan  dette være et meget relevant spørsmål. Leger og annet helsepersonell må slutte å ta det for gitt at pasientene deres er heteroseksuelle. Og det er helsepersonellets ansvar å spørre – fordi mange pasienter kvier seg for å sette ord på egen seksualitet.  

Bera Moseng vil legge frem sin undersøkelse om hatkriminalitet senere.  Vi må aldri akseptere hatkriminalitet. Vold er ille uansett – men vold fordi du føler annerledes bryter deg ned som menneske. Hatkriminalitet er et underkommunisert problem i Norge. Det har Regjeringen tatt tak i. Dette skal vi bekjempe.

Jeg har tidligere sagt at jeg ønsker at mange av statsrådene er homoministre. Og det må vi vel si at vi har lykkes med. Erik Solheim er opptatt av homofili i bistandspolitikken, Jonas Gahr Støre er opptatt av om land respekterer homofiles menneskerettigheter. Øystein Djupedal har tatt viktige initiativ over skole og Utdanningsdirektorat, Knut Storberget har jobbet meget seriøst og ordentlig med hatkriminalitet og Trond Giske er aktiv i debatten om homofili og kirka så vel som homofili og idretten. For å nevne noen. Det er jeg stolt av. Jeg har derfor tatt initiativet til å vekke til live den samarbeidsgruppa vi hadde på tvers av departementene sist jeg var statsråd. Vi må få alle departementene med på laget. Og jeg har lyst til å benytte denne anledningen til å skryte av embedsverket i BLD som fra dag en jobbet seriøst og tungt med å få på plass en god og fremtidsrettet homopolitikk.

Vi trenger mer kunnskap. Derfor står homoforskning sentralt for oss. Mye er gjort, men vi vil sikre at generelle levekårsundersøkelser som SSBs årlige gjennomgang inkluderer homoseksualitet som variabel, at folks holdninger til homofili følges jevnlig og at vi når får på plass en ny levekårsundersøkelse som kan si litt mer om hvor langt vi er kommet siden NOVA undersøkelsen slo ned som en bombe blant oss alle for åtte eller ni år siden . Sentrale tema her vil blant annet være arbeidsliv og etniske minoriteter.
Da jeg var statsråd sist var jeg opptatt av at homofiles historie burde skrives. Et av resultatene av det kommer nå snart som bok. Prosjektet Homoseksualitetens vilkår og ytringsformer i Norge 1920 til 1980,vil snart være tilgjengelig i bokform. Der vil vi blant annet få vite mer om relasjoner og samlivsformer til homo- og bifile kvinner og menn på den norske landsbygda i perioden 1920-1980 og om hvordan den første homofile organisasjonen i Norge, Forbundet av 1948, ble dannet på 1950-tallet.

Denne viktige erfaringskonferansen representerer en milepæl i det homopolitiske arbeidet! Vi skal nå tråkke enda hardere på gassen for å få opp farten på arbeidet  og vi skal kjøre i riktig retning. Vi må ha tilstrekkelig kraft i arbeidet – og trenger deres kunnskap  og innsats! Derfor er dere invitert hit. For det er ikke er bare dagens hovedinnlederne som skal få lov til å gjøre en innsats – i morgen skal dere alle sammen delta i utmeislingen av arbeidet. Da ber jeg dere om å si klart i fra hva dere mener bør gjøres – og hvordan vi kan oppnå enda bedre resultater.

Et par energiske dager ligger foran oss og jeg oppfordrer dere til være åpne og dele kunnskap, diskutere utfordringer og klekke ut de riktig gode tiltaksforslagene.
Jeg gleder meg til å se hva dere kommer fram til i oppsummeringen som kommer etter konferansen og jeg er sikker på at vi får et godt grunnlag for den nye tiltaksplanen.

Jeg ønsker meg et samfunn der alle kan leie hverandre på gaten. Jeg ønsker meg et samfunn der ungdom tør si til hverandre at jeg tror jeg er homo. Jeg ønsker meg et samfunn der nabokjærringa stolt sier over gjerdet at dattera mi har blitt sammen med et grepa kvinnfolk.

For å få det til må vi ha en god og offensiv homopolitikk som ikke bare aksepterer homoseksualiteten, men som løfter frem at vi lever i et mangfoldig samfunn som sier ja til kjærligheten og seksualiteten. For å sitere Ingebrikt Steen Jensen: Det viktigste er ikke hvem vi elsker, men at vi elsker.

Lykke til!