Vi trenger FNs barnekonvensjon også i verdens rikeste land

Innlegg på trykk i Dagsavisen

I dag fyller FNs barnekonvensjon 18 år. Regjeringen tar barnekonvensjonen på alvor. Vi har derfor engasjert en juridisk ekspert som skal vurdere om dagens lovverk trenger presiseringer for bedre å være i tråd med barnekonvensjonens mål og verdier.

For første gang skal vi holde en Stortingets spørretime for barn og unge. Statsministeren og flere statsråder stiller til verbal holmgang med ungdom fra ulike miljøer. Målet er at ungdommen selv skal komme til orde. Og ganske sikkert vil regjeringsmedlemmene bli stilt til veggs av ungdommen.

Barnas spørretime arrangeres som ledd i feiringen av Barnekonvensjon. Allerede i 1981, som det første land i verden, opprettet Norge et eget ombud for barn. Norge ratifiserte FNs barnekonvensjon i 1991, bare to år etter at den var vedtatt i FNs generalforsamling. I 2003 ble den gjort til norsk lov. FNs barnekonvensjon dekker tre, viktige områder: Barn har rett til beskyttelse, livsopphold og til å delta i samfunnet. Den sittende regjering tar FNs barnekonvensjon på alvor. I Soria Moria-erklæringen slår regjeringen fast at den vil sikre og styrke barns rettigheter og aktivt følge opp anbefalingene fra FNs ekspertkomité for barn. 

I Norge har vi en omfattende barnerettslig lovgivning. Mange av rettighetene er dekket i norske særlover: Retten til utdanning i opplæringsloven, retten til omsorg i barnevernloven, retten til vern mot vold i straffeloven, retten til helse i helselovgivningen, og retten til å bli hørt er nedfelt i flere aktuelle lover. Plikten til å vurdere barnets beste er også direkte nedfelt i flere aktuelle lover, som barneloven, barnevernloven og i den nye utlendingsloven.

Vi har behov for overvåkingsmekanismer som sikrer en helhetlig oppfølging av lovverket, og som sikrer at vi ikke stirrer oss blinde på enkeltområder. Regjeringen har derfor vedtatt å styrke overvåkings- og pådriveransvaret i Barne- og likestillingsdepartementet. Vi ønsker også å tilrettelegge for økt dialog mellom myndighetene og ungdommen, og barneministeren vil opprette et dialogforum med ungdomsrepresentanter.

Som voksne er vi nødt til å lytte til ungdommen, vi må høre hva de har å si. Vi må være interessert i de unges hverdag, de problemene de har og det livet de lever. Vi må alle aksle rollen som ansvarlig voksenperson. Vi starter i dag med Barnas spørretime i Stortingets lagtingssal. Barn må også lære om sine rettigheter, og vi må utdanne voksne – og særlig alle beslutningstagere – slik at vi også følger intensjonene i konvensjonen. Kunnskap og informasjon om barnekonvensjonen må spres.

Kommunene har en nøkkelrolle i realiseringen av FNs barnekonvensjon. De fleste av rettighetene i konvensjonen beror på kommunale tiltak og prioriteringer. Dette gjelder for eksempel retten til helse- og utdanningstilbud, barneomsorgstjenester og spesielle beskyttelsestiltak. Kommunene har også et ansvar når det gjelder generelle rettigheter som ikke-diskriminering, barnets beste, og retten til deltakelse og innflytelse.

Kommunene har gjennom flere år utviklet modeller og arbeidsmåter for barn og ungdoms deltakelse. Omkring 340 av landets 431 kommuner har et barne- og ungdomsråd, barn og unges kommunestyre eller liknende organer. I mange fylker er det opprettet ungdommens fylkesting, og noen fylker har fylkeselevråd. Regjeringen er imponert over hva mange kommuner har fått til. Men det er fortsatt store variasjoner kommunene imellom. Alle kommuner må kjenne til barnekonvensjonen, og de må bruke den aktivt. Barn og unge må gis økonomisk prioritet, og kommunalt ansatte og politikere må lytte til barn og unges synspunkter og ta dem på alvor.

Norge var tidlig ute med å ratifisere FNs barnekonvensjon og implementere den i vårt eget lovverk. Da må barnekonvensjonen også være en viktig premissleverandør for alt arbeid rettet mot barn og unge. Vi ønsker ikke en sovende lov, men en vital lov som etterleves over det ganske land. I dag feirer vi Barnekonvensjonens 18-års dag. La oss ta den på alvor, og sørge for at barn og unges rettigheter sikres over det ganske land. Barn skal delta i samfunnet, samtidig som de sikres beskyttelse, livsopphold, helse og utdanning. Barna er vår viktigste ressurs, og de skal vokse opp som trygge, aktive og gangs borgere i samfunnet.