Åpning av temamøte "Husholdningenes økologiske fotavtrykk 1987-2007"

Sjekkes mot framføring

Oslo, Regjeringskvartalet, 26.03.2008

Regjeringen har satt ambisiøse mål når det gjelder reduksjon i utslippene av klimagasser.  Foreløpig har debatten om hvordan vi skal oppnå målene vært mest orientert mot produksjonssfæren. Det er viktig og også rette fokus mot de som produksjonen er til for, det vil si forbrukerne.

Mitt inntrykk er at forbrukerne i stadig større grad opptatt av hvordan de valgene man tar hver dag faktisk har en sammenheng med klimautfordringene. Folk vil gjerne bidra gjennom riktige valg. Men det er ikke lett å sortere all informasjonen – den er stor og til dels motstridende.

Her har vi som politikere et ansvar – gjennom å kartlegge forbruket og komme med anbefalinger. Og arbeidet er i gang.

BLD og MD ga i fjor i oppdrag til Vestlandsforskning å kartlegge det økologiske fotavtrykket fra norske husholdninger, og blant annet å se på hvordan dette har utviklet seg over de seineste 20 årene. Bakgrunnen var samarbeidet om kapitlet om ”Forbruk og miljø” i stortingemeldingen fra mai i fjor om ”Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand” (”RM”).

Fotavtrykket er, slik jeg oppfatter det, et uttrykk for størrelsen av det landarealet som et gitt forbruk legger beslag på, dersom ressursene skal kunne fornyes. På den måten får vi altså en metode for å tallfeste og sammenligne miljøbelastningen fra ulike kilder, og ulike typer forbruk. Tallene som framkommer må selvfølgelig tolkes med fornuft og varsomhet, da dette er kompliserte regnestykker, men vi tror det kan være et godt grep for å anskueliggjøre noe som ellers er vanskelig å måle.

Vi har valgt å se på utviklingen siden 1987, som var det året da Brundtland-kommisjonen la frem rapporten "Vår felles framtid", og målet om en bærekraftig utvikling ble lansert. Vi vet at forbruket har økt betydelig siden den gang, og at det har endret seg. Men er det slik at alt peker i negativ retning?  Dette ville vi gjerne vite mer om.

Debatten om miljø- og klimaspørsmål, og om koblingen mellom dagliglivet og miljøet, er meget aktuell, både på bakgrunn av Soria Moria-erklæringen, og det såkalte "klimaforliket" med opposisjonen på Stortinget, om gjennomføringen av Norges forpliktelser under Kyotoavtalen.

Aftenposten omtalte for noen uker siden regjeringens klimapolitikk gjennom et tosiders oppslag med innfallsvinkelen at "utslippskrav får ingen konsekvenser for folk flest" og "forbruksveksten fortsetter som før".    

Som ansvarlig for forbrukerpolitikken er jeg innstilt på å reise en debatt om nødvendige endringer også i forbruket. Jeg vil gjerne vite: Hva må til, helt konkret, av endringer i dagliglive, for å redusere miljø- og klimabelastningen fra forbruket i Norge til et bærekraftig nivå?

Jeg vet at folk flest gjerne vil bidra til å endre forbruksvaner i mer bærekraftig retning. Jeg stiller likevel spørsmål om vi også må bruke pisk for å skape varige endringer som virkelig vil monne? Svaret på hvilke virkemidler vi kan ta i bruk – det være seg pisk eller gulrot - eller begge deler – kan og bør komme senere.

Det viktige nå er at vi får en skikkelig debatt og en grundig gjennomgang av hva vi kan gjøre som enkeltpersoner og som fellesskap for å redusere miljø- og klimabelastningen fra forbruket vårt i Norge.

Miljø- og klimaspørsmålet er utfordringer som går på tvers av landegrensene. Det er her hos oss – i de rike landene – at belastningen på miljøet er størst. Vi har lenge visst at i-landene står for brorparten av energiforbruket i verden. Ser vi på produksjonen av husholdningsavfall tyder mye på at bildet er det samme. Riktignok er dette vanskelig å tallfeste, men noe vet vi:

- Fra 1995 til 2006 oppgir SSB at at husholdningsavfallet i Norge økte med 63 prosent. (BNP økte 37 prosent).

- Husholdningene står for den nest største andelen av avfallet med 22 prosent, inkludert vrakede personbiler.

- 37 prosent av avfallet kommer fra industrien.

Når de gjelder husholdningsavfall, har vi ikke gode, sammenlignbare tall mellom rike og fattige land. Nordmenn belaster – ikke overraskende – mindre enn den jevne amerikaner, men mer enn folk i EU.
Sammenlikner vi Norges økologiske fotavtrykk med Indias, belaster vi i snitt miljøet 7-9 ganger mer enn den jevne inder.
Nordmenn er nok ikke like sparsommelige med ressursene som indere. Vår overflod må kunne sies å medføre sløsing særlig om vi sammenlikner oss med forbrukere i den 3. verden. Vi ikke bare kaster mer totalt, men en større andel av forbruket vårt ender på søplehaugen sammenliknet med i u-land. Så det er god grunn til å regne med at husholdsavfallet her hjemme er et tosifret antall ganger større enn i de fleste u-landene.

Men det skjer også positive forandringer med økt fokus på klima- og miljøspørsmål. I 2006 økte gjenvinningen av avfall kraftig, med hele 70 prosent!

Panelet får anledning til å kommentere det som blir lagt fram i dag -- Men spørsmålet kan ikke besvares innefor én times debatt. Antagelig er det, ut fra omfang og viktighet, mer egnet for en full offentlig utredning. Så det kan jo være et tilleggsspørsmål fra meg til panelet: Trenger vi nå en utredning om endringer i forbruket, ut fra hensynet til miljø og klima?  Vi har (allerede) Lavutslippsutvalgets rapport, som hadde hovedfokus på produksjonssiden i samfunnet. Har vi også behov for en nærmere analyse av hva etterspørselssiden kan bidra med for å redusere miljøbelastningen?

Dette temamøtet har som formål å belyse hvordan vårt daglige forbruk belaster miljøet og naturgrunnlaget. Etter at forskerne har presentert sitt materiale, er det lagt opp til en diskusjon av de overordnede politiske utfordringene knyttet til forbruk og miljø. 

Jeg er spent på det forskerne nå skal legge frem -- Og dersom jeg må forlate møtet før debatten er avsluttet, så har jeg bedt embetsverket som er her om å gi meg en grundig oppsummering når vi skal diskutere hvordan vi arbeider videre med disse spørsmålene.

Jeg ønsker lykke til med debatten!