Barn + by = sant

Sjekkes mot framføring

Takk for invitasjonen til å åpne konferansen. Barndommen er den viktige begynnelsen på livet og gode leke- og utfoldelsesmuligheter er den beste forberedelse til aktiv deltakelse senere i livet. Det er derfor en stor glede for meg å åpne den nordiske konferansen; Barn + by = sant. Jeg liker navnet på konferansen.

Barn i by er for mange en selvmotsigelse. Vi tror gjerne at alle barn bor på landet, men slik er det jo ikke. Til alle tider har det vokst opp barn i byene. Men med de store flyttebølgene inn til byene har det blitt økt fokus på barn i byer. Jeg kjenner noen som flytta til byen da de var barn. I starten tok de av seg skoene nede i oppgangen. De skjønte ikke helt hvordan det var å bo i blokk. Litt som mormor når hun kom på besøk til de åtte ungene mens de enda bodde i byen.

Urbanisering 1900-tallet
De siste 150 år, fra industrialiseringa for alvor skjøt fart i Norge, og fram til i dag har vi sett en stadig urbanisering.
 I 1900 bodde vel 35 prosent av befolkningen i byer og tettsteder. Andelen av befolkningen i tettbygde strøk hadde økt til henholdsvis 52 prosent og 70 prosent i 1950 og 1980. I dag bor åtte (8) av ti (10) norske barn i byer og tettsteder.

Mange mener at det beste for ungene er at de vokser opp på landet. Derfor ser vi at mange foreldre flytter ut av indre bydeler med én gang de får barn, og spesielt når de skal ha barna i barnehage eller skole.

Derfor spør jeg: Idealet om den gode barndom – kan den også tilhøre byen?
Denne konferansen skal ikke si noe om hvor dårlig det er å vokse opp på landet. For det er også fint. Men jeg syns fokuset til denne konferansen riktig og viktig i og med at flest norske barn vokser opp i by. Derfor må vi som myndigheter også sørge for at Barn + by = sant.

Barn + by = sant kan realiseres gjennom å sikre oppvekstvilkårene og oppvekstmiljøet i byene på best mulig måte. Byen skal også være for barna.

Den tyske sosiologen Georg Simmel snakket allerede i 1902, i sin bok ”Storbyen og åndslivet” om utfordringene ved livet i byen. Men han snakket også om urban dannelse. Med utgangspunkt i Berlin skriver han med bekymring hvordan storbyens trafikk og tempo skjerper byfolks oppmerksomhet.

I Norge har vi en kort urban tradisjon sammenlignet med andre land i Europa. Mange har sterke meninger om at det er verre for barn å vokse opp i en by enn på landet. Byene framstilles som en asfaltjungel med høye hus, stor trafikk, støy og forurensing. Gatene er fulle av ukjente og travle mennesker. Barna vokser opp i utrygge miljø.

Men alle som selv har vokst opp i by vet hvor fint det kan være. Det vet Lillebjørn Nielsen som i sin vise ”Stilleste gutt på sovesal 1” synger om en gutt som sendes på feriekoloni på landet, men lengter hjem til byen hele sommeren.

At det slettes ikke er så verst i storbyen bekrefter også Anne Cath Vestly i sine bøker fra drabantbyene på Østkanten. Det samme gjør Lars Saabye Christensen i sine bøker om de fire vestkant-guttene Kim, Sebastian, Ola og Gunnar.

Riktig nok er det flere biler i byen, det er mer trafikk og færre friarealer. Men det viktig å huske at byen også har mange positive kvaliteter og områder med gode oppvekstmiljø. Byen er mangfoldig, i stadig utvikling og mulighetene for enkeltindividet til å utvikle seg er mange.
Barn i by får mange inntrykk og opplevelser. Jeg tenker særlig på mangfoldet av aktiviteter, og mangfoldet av mennesker og kulturinntrykk.

Utfordringer med barn i by:
Men vi har også klare utfordringer i arbeidet med å sikre et godt oppvekstmiljø for barn i by. De neste dagenes innledere vil ta opp viktige diskusjoner om disse utfordringene. Mer enn halvparten av norske barn vokser opp i byer. Når vi tar med tettsteder, bor nå mer enn 80 prosent av barna i byer og tettsteder. Boligområder med knapphet på uteområder og begrensede muligheter for lek kan gjøre det til en utfordring å sikre barndommens kår i byene. For i byene ligger ikke de store områdene med uberørt natur rett nedi gata.

Barn må få større innflytelse over utviklingen av sitt eget nærmiljø. Når barn er aktive deltakere i utvikling av nærmiljøet, tror jeg at vi kvalitetssikrer de gode oppvekstmiljøene på en bedre måte. Dette krever at både foreldre, frivillige organisasjoner og fagfolk stiller opp sammen med barna. Vi politikere må legge til rette for at barn og unges interesser får gjennomslag. Vi trenger å utvikle gode verktøy i dette arbeidet.

Fra 1989 har den statlige innsatsen vært konsentrert gjennom bestemmelsene i den norske plan- og bygningsloven.  Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen  er laget med utgangspunkt i plan- og bygningsloven. De skal sikre at barns og unges synspunkter kommer fram når vedtak som angår barn skal fattes. Retningslinjene presiserer at det i nærmiljøet skal finnes arealer hvor barn kan utfolde seg og skape sitt eget lekemiljø.

Dette forutsetter blant annet at arealene:
– er store nok og egner seg for lek og opphold
– gir muligheter for ulike typer lek på ulike årstider
– kan brukes av ulike aldersgrupper, og gir muligheter for samhandling mellom barn, unge og voksne.

Kommunene skal sikre at dette ivaretas og klargjøre hvor i kommunen ansvaret med å følge opp retningslinjene skal ligge.
Ofte er det andre hensyn enn barns interesser som vinner frem når det oppstår konflikter. Dette er en utfordring for oss som arbeider for at barns behov og interesser i planleggingen skal ivaretas.

Jeg vil oppfordre planleggere, arkitekter og kommuneansatte til å bruke barn, ungdom og deres organisasjoner som høringsinstans.

Artikkel 12 i FNs barnekonvensjon fastslår at barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det og at barnets mening skal tillegges vekt. Dette innebærer at barn og unge skal få anledning til å bli hørt i all rettslig og administrativ saksbehandling som gjelder dem selv.

Det finnes en rekke metoder for innhenting av barns synspunkter. Jeg vil nevne noen.

De fleste her har kanskje hørt om barnetråkkregistreringen? Via barnetråkkregistrering kan barna si noe om hvor det er farlig på skoleveien og hvor og når de leker. Barna kan via framtidsverksteder si noe om hva de ikke liker, hva de setter pris på, hvilke tanker de har om nærmiljøet og hva de ønsker seg. Når vi innhenter synspunkter fra barn er det viktig å gi dem god tilbakemelding på når, hvordan og hvorvidt deres forslag kan bli fulgt opp. Hvis ikke, så får barna rett i sin forestilling om at det er vi voksne som bestemmer alt allikevel. Og det er jo ikke verken sant eller meningen. Dermed bygger vi også gode demokrater.

Regjeringen har i sin nasjonale strategi for barn og unges miljø og helse (2007 – 2016) ”Barnas Framtid” satt som mål at det ved boliger, barnehager og skoler skal være:
• god tilgang til trygge og inkluderende møteplasser
• godt tilgjengelig kultur- og fritidsmiljø
• trygg ferdsel, lek og annen aktivitet i grøntområder og fri natur

Barn bør få muligheter til å drive med aktiviteter på egne premisser og forme sin egen kultur. Noen områder av byen er viktigere enn andre. Veien til skolen, veien til barnehagen, veien til møteplassen, der de andre leker, veien til biblioteket, butikken og til idrettsplassen.
For at vi skal finne ut hva som må gjøres for at barn skal få det bedre i byene, må vi spørre dem selv. Og vi må gi dem mulighet for å drive med aktiviteter på egen hånd ute i nærmiljøet. Det barn etterlyser, er voksne som de kan ha som veiledere og støttespillere. Vi må være der for dem, men ikke alltid sammen med dem.

Barn og ungdom er en viktig ressurs i arbeidet med å sikre den gode barndommen i byene. De kan gi oss verdifull informasjon om hvordan det er å vokse opp i byen. Det er de som vet hvor det er trygt og utrygt å oppholde seg. De vet hvor det er spennende og utfordrende. De har også ideer til hva som kan forbedres hvis de bare blir spurt.

Jeg vil derfor slå fast – én gang for alle – at idealet om den gode barndom tilhører også byen. Fellesskapet og mangfoldet, mulighetene og opplevelsene må løftes fram.

Dette avhenger av
- at vi samarbeider om å sikre oppvekstvilkårene og oppvekstmiljøet i byene på en best mulig måte
- At vi setter barnas behov høyt.
- At vi etterlever FNs barnekonvensjon sine intensjoner.
- At vi har et ansvar for å sikre alle barn den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel

For meg og for alle som arbeider med barn handler dette blant annet om å sikre den gode barndommens kår i byene – å gjøre byen åpen, tilgjengelig og inkluderende for alle.

Lykke til med to spennede konferansedager!