Fars lever er sterkere enn barns mentale helse

Sjekkes mot framføring

Kjære Landsforeningen for barnevernbarn!
I dag feirer vi deres dag, og jeg er glad for å være her. Takk for invitasjonen alle sammen

Barnevernet – introduksjon (historisk)
Barnevernet har en lang historie i Norge. Og like lang som historien, nesten like mange ulike syn har vi hatt på denne offentlige tjenesten.
Noen barn fikk barndommen ødelagt av et barnevern som grep utilbørlig inn. Noen endte på kjærlighetsløse barnehjem, andre kom til fosterhjem og på forsorg hvor hardt arbeid og få gleder preget hverdagen.
Gradvis har dette skremmebildet av barnevernet endret seg fram mot vår tid. Men selv i dag kan vi fremdeles høre voksne si til barna ”Nå må du være snill, ellers så kommer barnevernet og tar deg”.
Jeg er glad for at det er engasjement og interessere rundt barnevernet. Pressen og mediene er fulle av oppslag om barnevern i disse dager. Slik var det også for 10-15 år siden.

På 1990-tallet gikk en samlet norsk presse til angrep på barnevernet. I avis etter avis, i nyhetsinnslag etter nyhetsinnslag, haglet kritikken mot barnevernet som forgrep seg på barn og spesielt foreldrene.
Tabloidavisene var fulle av sosialpornografi hvor ”det slemme” barnevernet tok ungene til de ”snille” foreldrene. I liten grad kunne barnevernet forsvare seg. I år etter år haglet beskyldningene om overgrep på foreldrenes rettigheter, barn som led og som gråtende ble halt ut av sin biologiske familie.
Vi leste – til øye ble stort og vått – om småbarn som aldri fikk se foreldrene sine igjen.

Dette er ingen forsvarstale for et dårlig barnevern. For det kan være at barnevernet da, som nå, fattet feil vedtak. Heller ikke i dag er barnevernet godt nok, men da, liksom nå, gjorde og gjør de fleste barnevernsarbeidere en god og anstendig jobb.
På 1990-tallet hørte vi bare én liten, men likevel tydelig stemme som i noen grad tok barnevernet i forsvar. Landsforeningen for barnevernsbarn.
Dere stod opp og forsvarte barnevernet. Liksom i dag representerte dere et nyttig korrektiv til tabloidavisenes unyanserte historier. For barnevernet skjulte seg bak taushetsplikten.

Men dere talte, og fortalte at:
• noen ganger var det til barnets beste at barnevernet overtok omsorgen
• Noen ganger var det til barnets beste å komme vekk fra en psykisk syk far eller en mor med store rusproblemer
• Noen ganger var det til barnets beste å komme til et fosterhjem hvor det var trygge rammer, faste grenser og overskudd og kjærlighet også til ”Minsten”
Dette skal dere være stolte av.

Også i dag gir dere mange barn en stemme. Fremdeles insisterer på at vi må se barnevernsbarna, vi må lytte til deres erfaringer og bruke disse når politikken skal lages. Nettopp fordi dere har opplevd mange av de vanskelige situasjonene som fører til sårbarhet og utsatthet. Dere vet hvor skoen trykker.

Landsforeningen av barnevernsbarn
Disse felles erfaringene fra barnevernet var grobunn for stiftelsen av Landforeningen i 1997. Flere av ungdommene som var med på å stifte organisasjonen var allerede aktive talspersoner for barnevernet for 10 år siden. Alle med lang erfaring fra barnevernet.
Dere var pionerer - modige nok til å stå fram og fortelle om det å vokse opp under offentlig omsorg. På godt og vondt. Det har jeg respekt for. Og disse felles erfaringene ble brukt til å etablere Landsforeningen.

I dag er Landsforeningen godt etablert som organisasjon med formål å ivareta barnevernsbarnas interesser. Vi har en landsforening med selvtillit. Dere har vokst, blitt mange og sterke. Men kanskje er dere fortsatt litt sårbare? For vi vet at opplevelsene dere fikk i barndom og oppvekst kan sitte lenge i. Jubilanten har vokst, men ikke fra sine viktigste saker.

Mange mener noe om barnevernet. Ja faktisk er det i dag et enormt fokus på dette området. Vi ser i mediene at både fagfolk, menigmann, barnevernsbarna og politikere diskuterer heftig. Det er bra.

Vi politikere er eksperter i å snakke tall og statistikker. Men det er først når enkelmennesket bak tallene tas fram i lyset av vi når ut med budskapet. Tall og statistikker rører ingen. Historiene til enkelmennesker som dere gjør. Så takk til alle dere som har stått fram med erfaringer og såre historier for å minne oss på hvem barnevernet skal hjelpe. Det har dere klart! Det er modig gjort!

Ettervern:
Landsforeningen har fra første stund vært opptatt av å bedre barnevernsbarnas rettigheter. Helst gjennom endringer i lov og praksis i barnevernet. Dere har utvist engasjement og kommet med innspill på mange viktige politiske saker i barnevernet. Rett til ettervern er en disse sakene. Dere har vært og er ivrige forkjempere for et bedre ettervern. Dere har blant annet laget brosjyren ”Klar for å bo alene” – en hjelp for ungdom i barnevernet.

I dag er både politikere og fagfelt enig om at et godt ettervern er særdeles viktig. I vår fikk vi resultater fra en undersøkelse som bekrefter dette. NOVA undersøkelsen forteller oss at barn som har vært i barnevernet sliter med en rekke problemer som voksne. Men undersøkelsen viser at mange også klarer seg godt som voksne! Spørsmålet da er hvorfor noen klarer seg bedre enn andre. Bildet er komplekst. Men ettervern er en faktor som slår positivt inn. 50 prosent av de som får etterverntiltak klarer seg bedre enn de som ikke får ettervern.

Vi jobber nå med å styrke ettervernet ytterligere. Vi ønsker å endre loven slik at barnevernet får et klart ansvar også for ungdom mellom 18 og 23 år.
Det betyr at – og er det to (2) viktige forslag.

Forslag om at:
1. Barnevernet må alltid begrunne hvorfor et igangsatt tiltak ikke skal fortsette etter at ungdommen har fylt 18 år.
2. Barnevernet må også begrunne hvorfor det gis avslag på søknad om ettervern.

Vi tror at disse endringene vil bidra til at barnevernet tar gode barnevernfaglig beslutninger. Med ungdommens beste i fokus.
Dette forslaget sendes om kort tid ut på høring!

De fleste av oss vil kvie oss for å kaste oss utfor et høyt stup uten sikkerhetsnett. I livet er det gjerne familien vår, foreldre og søsken, som utgjør dette sikkerhetsnettet. Det er dem vi går til når vi har trøbbel på skolen. Det er storesøster eller bestevenninde vi betror oss til når vi har kjærlighetssorg.
Dersom ekteskapet knirker, eller vi blir syke trår alltid familien støttende til. Dette nettverket er ekstra viktig når voksenlivet på alvor skal prøves ut.

Mange barn i barnevernet mangler dette nettverket. De opplever det motsatte – brudd og ustabile relasjoner.

Jeg tror at voksne som bryr seg over tid er livsviktig også for barn i barnevernet. Derfor er vi opptatt av at ungdom med ettervernstilbud skal få sin egen saksbehandler. En saksbehandler med et spesielt ansvar for oppfølging og som ungdommen kan kontakte etter behov.

En voksen som bryr seg, og som er der. En saksbehandler kan ikke erstatte foreldre. Men en faglig god saksbehandler, med hjertevarme og raushet – og dem er det faktisk mange av i norsk barnevern – de kan utgjøre en forskjell for en utrygg 18-åring som skal stå på egne ben.

Jeg var ikke så høy i hatten selv, jeg, da jeg flytta hjemmefra for første gang!

Jeg vet at dette stiller barnevernet ovenfor en del utfordringer. For – hvordan sikre kontinuitet og oppfølging overfor den enkelte ungdom i en travel hverdag? Men dette kan bety en forskjell for mange barnevernsbarn og vi må prøve å få dette til.

Rundt 18- årsalderen tar vi alle mange valg som er avgjørende for livet vårt. Når du fyller 18, er det mange barnevernsbarn som ikke vil ha noe mer å gjøre med barnevernet – de vil klare seg selv. Det er bra! Men noen ganger trår man feil og angrer. Det skal også barnevernets ungdom få lov til.
I forslaget til ny lov sier vi at barnevernet likevel må presisere at 18-åringen gjerne kan komme tilbake til barneverntjenesten for å diskutere hjelpetiltak seinere.

Jeg vil be barneverntjenesten ta kontakt med ungdom som mottar ettervernstiltak når de fyller 19 år for en evaluering. Ungdom som har takket nei til ettervern, skal også kontaktes når de fyller 19 år for å høre om de nå likevel ønsker å motta tiltak. På denne måten vil vi forsikre oss om at barnevernet ikke ”glipper” på å gi hjelp. Dermed får alle en ny sjanse! Alle har dermed et sikkerhetsnett.
Vi må få mer kunnskap om hva som er godt ettervernsarbeid

Derfor har vi satt i gang et forskningsprosjekt om tiltak i overgangen fra barn til voksen for barn som har mottatt/mottar tiltak fra barnevernet.
Prosjektet har to (2) formål:
1. Prosjektet skal få fram forskningsbasert kunnskap. Da får vi et grunnlag til å forbedre og systematisere arbeidet vårt med og kunnskapen om ettervernet for unge voksne som er på vei ut av barnevernet.

2. Vi vil også se på hva som blir de sentrale utfordringene på ettervernsområdet i årene som kommer. Dette er forskning som vil bety bedre hjelp til mange av de som også som ungdom vil ha hjelp fra barnevernet.

Lovverk og mer kunnskap om hva som er et godt ettervern skal gi ungdom i barnevernet bedre hjelp til å takle den vanskelige overgangen til et voksenliv.

 

Bedre samarbeid: Flatø-utvalget 

Det er kritisk når barn ikke får god nok hjelp for at det offentlige glipper. Og det skjer (for ofte). Dette svekker tilliten til det offentlige hjelpeapparatet og reduserer legitimiteten på sikt.

Regjeringen skal framover sette fokus på samarbeid. Bedre samarbeid mellom offentlige tjenester skal føre til en enklere hverdag for de som har behov for hjelp fra flere sektorer.

Mange barn og unge i barnevernet har sammensatte behov som forutsetter nettopp hjelp fra flere tjenester. Enklere sagt enn gjort.” Det er et paradoks når så mange yrkesgrupper kan samarbeide om å ta opp oljen fra Nordsjøen og vi ikke klarer å samarbeide om å hjelpe barna våre!”

Hva skyldes det at vi ikke får dette til på en god nok måte?

Forklaringene er sammensatte.
1. Vi har ulike faglige, profesjonelle og kulturelle tilnærminger,
2. Vi har kanskje for mange organisatoriske sperrer?
3. Vi må se om det er lov og regelverk som er til hinder for godt samarbeid.

Jeg mener at vi er helt nødt til få til en bedre samordning av tjenester for de mest utsatte barna. Derfor har vi nedsatt et utvalg (Flatø-utvalget). Utvalget skal vurdere muligheten for et mer systematisk og forpliktende samarbeid mellom kommunale og statlige tjenester som gir hjelp til utsatte barn og deres foreldre. Arbeidet skal være ferdig mot slutten av 2009, og skal munne ut i en NOU.

Jeg forventer at dette arbeidet skal føre oss et skritt nærmere målet om bedre samarbeid til beste for de barn og unge som trenger det.

De usynlige barna
Barn som lever med rusmisbrukende foreldre og/eller psykiske syke foreldre

Når mor eller far enten er psykisk syke eller misbruker rusmidler, rammer det også familien, spesielt barna. Dette er en sårbar gruppe barn som har vært forsømt lenge. Dette vet dere!

Barn gjør alt for å dekke foreldrene sine – deres lojalitet er nærmest grenseløs. De fleste barn går gjennom ild og vann for å skjule at far drikker eller at mor har en psykisk sykdom.

Dessverre, kan en si, er fars lever sterkere enn barnets psykiske helse.

Derfor er det viktig at vi oppdager barna som vi kaller ”de usynlige barna”. Og vi må tørre å se etter tegn på problemer. Vi må tørre å stille de vanskelige og såre spørsmålene. Både til foreldre og barn.

Rus og psykisk sykdom er fremdeles tabu i vårt samfunn. Men heldigvis ser vi en økende åpenhet både i fagmiljøene og hos folk flest. Fastlegen kan forhøre seg om bruk av alkohol og andre rusmidler. Psykisk sykdom kan være tema i både barnehage og skole. For alle kjenner vi en ”Sinnadame”. Vi har alle en person som drikker litt for mye i vårt nærmiljø.

Og hvis vi voksne vil, ser vi de barna som rammes av foreldrenes misbruk eller sykdom.

• Vi ser at de kommer uten matpakke på skolen.
• Vi ser at de kommer dårlig kledd midt på vinteren. Læreren kjefter på en utilpass tenåring, men spør kanskje ikke hva som skjer hjemme?
• Vi undrer oss over at barnet ikke deltar på fritidsaktiviteter eller skoleturer,
• men hvorfor spør vi ikke hvorfor foreldrene aldri stiller på foreldremøter eller på fotballkamp?

Noen ganger er det kanskje nødvendig å spørre to ganger, eller insistere på å få et svar – et ordentlig svar.

For barnas skyld må vi snakke om det. For barnas skyld må vi spørre. For barna må få lov til å være barn. De skal slippe å ta ansvaret som egentlig ligger hos de voksne. Eller som et barn uttrykker det:

Den du støtter deg til støtter seg til deg. Mamma satte sine behov foran mine. Er redd for søsteren min. Ønsker egentlig å flytte i fosterhjem. Men hvem skal da passe på søsknene? Vi skulle vært tatt bort hjemmefra.

Barn av foreldre med rusproblemer og psykisk sykdom er en sårbar gruppe. De fortjener at vi gjør alt vi kan for å se og hjelpe dem og foreldrene så tidlig som mulig.

Vi mennesker har to ører og én munn. Det forteller oss at vi skal lytte mer enn vi snakker selv. Derfor må vi lytte til barna, lytte til det de forteller.

For som et av barna som hadde gått alene i årevis, sier: Det er som den sorte klumpen blir mindre når jeg forteller hvordan det egentlig står til hjemme hos oss.

En tøff barndom kan gi større risiko for sykdom, psykiske lidelser, rusmisbruk og selvmord i voksen alder.

Et barn som vokste opp i et hjem med rus fortalte til behandleren  sin at ”Jeg satt og venta på at barndommen min skulle gå over”. Slik skal ikke barn måtte ha det.

• Jeg er glad for årets TV-aksjon setter fokus på dette området og gir særlig de som sliter med rus og barna deres et ansikt og en stemme.

Hva gjøres?

• Prosjekt: 26 kommuner skal utvikle sine tjenester slik at de når disse barna bedre.

• Målsettingen er å følge barna hele veien fra graviditet hos mor til skolealder. Og i løpet av skoletiden skal det utvikles alderstilpassede tilbud.

• Prosjektet gir oss mer kunnskap om hva som er god hjelp til målgruppen og stimulerer kommunene til å prøve ut modeller for langsiktig oppfølging av barn av psykisk syke og rusmiddelavhengige foreldre. Prosjektet varer til 2014 og resultatene for barna evalueres av forskere.

• Fagteamene knyttet til det statlig regionale barnevernet vil bistå og veilede kommunene under prosjektet. 

• Fagteamene (i hver region) er styrket med én stilling, i alt fem stillinger. 

• Nasjonal koordinator i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er ansatt. Koordinatorens oppgave er å koordinere den nasjonale barnevernsatsingen på barn av psykisk syke og rusmiddel misbrukende foreldre

• Regjeringen mener dette er et nasjonalt løft for en gruppe som er vanskelig å se og å nå. Vi har store forventninger til at vårt samarbeid på nasjonalt plan kan bidra til ringvirkninger og bedre regionalt og lokalt samarbeid.

 

Barnets beste versus det biologiske prinsipp

I Norge står foreldrenes rettigheter sterkt. I norsk lov og rettspraksis – og i vår kultur – er de fleste enige om at det har en egenverdi for barna å vokse opp hos sine biologiske foreldre. Biologisk far og mor ses i utgangspunktet som de som er best til å ivareta omsorgen for egne barn.

Noen barn vokser opp hos foreldre med for eksempel store rusproblemer. Andre barn har foreldre som sliter med alvorlig psykisk sykdom. Disse foreldrene kan knapt nok ta ordentlig vare på seg selv.

Er de da i stand til å ivareta barnets beste på skikkelig vis? Kan en far med en alvorlig psykisk sykdom sørge for stabilitet, trygghet og faste rammer for Vesla? Kan en ruset mor tilby et kjærlig fang og noen trøstens ord til ”Småtten” når det eneste hun tenker på er det neste ”skuddet”?

Derfor må barnevernet i enda større grad enn i dag følge opp ikke bare barnet, men også foreldrene.
Som sagt: Utgangspunktet er og skal fortsatt være at barn skal vokse opp med sine foreldre.

I de tilfellene der det knytter seg alvorlig bekymring til enkelte barns livssituasjon, er det imidlertid barnevernsarbeidernes jobb å vurdere hvorvidt omsorgsovertakelse er det rette tiltaket.

Når de har vurdert at for eksempel en fosterhjemsplassering er nødvendig for å gi barnet god nok omsorg, kan vi ikke ha en situasjon der det biologiske prinsipp står så sterkt at det får barnevernsarbeidere til å la være å fremme spørsmålet for fylkesnemnda. Fylkesnemnda tar avgjørelsen om omsorgsovertakelse.

Barnets beste må være styrende både for barnevernets vurdering og for fylkesnemndas behandling av disse barnas livssituasjon.

For å styrke barnas rettigheter, mener jeg det er nødvendig å endre barnevernloven.

Jeg foreslår derfor en endring som sier at barnevernet systematisk skal evaluere om hjelpetiltakene virker slik de skal.

Kanskje skal andre hjelpetiltak prøves? Kanskje er ikke hjelpetiltak nok til å gi barnet god nok omsorg i hjemmet? Hvis det er tilfelle, må omsorgstiltak vurderes.
Barn har ikke tid til å vente for lenge! Å vokse opp med sviktende omsorg er skadelig for barn!

Jeg tror at barnevernloven ikke i tilstrekkelig grad ivaretar barneperspektivet. Jeg foreslår derfor at loven endres. Og jeg synes det er viktig å huske at barnevernloven er til for å verne barna, ikke foreldrene.

Barnevernloven skal ivareta barnets beste, den skal ha et barneperspektiv. Barnet skal bare flytte hjem til biologisk foreldre når det ikke er reell tvil om at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg.

Kanskje må vi våge å stille spørsmålet om det ikke er til barnets beste at fosterforeldre får omsorgen i disse tilfellene? Og kanskje bør vi stillet oss det spørsmålet tidligere enn vi gjør i dag?

Når barnevernet har overtatt omsorgen for barnet, skal barneverntjenesten følge barnets og foreldrenes utvikling nøye.

De skal fortløpende vurdere om barnet kan flytte hjem igjen. Tilbakeføring kan først skje når det er sannsynlig at foreldrene kan gi barnet god nok omsorg. 

Selv om foreldrene kan gi god nok omsorg kan det være tilfeller hvor barnet likevel ikke skal flytte hjem igjen.
Barnet kan ha fått en så god tilknytning til de nye menneskene og miljøet at det kan føre til alvorlige problemer for barnet om det flytter. Dette står i barnevernloven i dag, og vil fortsatt gjelde.

Når foreldrene over tid ikke klarer å gi barnet god nok omsorg, er det svært viktig å sikre at barnet får en god og stabil omsorgssituasjon. 

Jeg tar derfor på alvor de bekymringene som har kommet fra fagmiljøene om at adopsjon som tiltak i barnevernet brukes for lite. Forskning viser at adopsjon gir tryggere og mer forutsigbare oppvekstrammer enn langvarige fosterhjemsplassering. 

Barns uvisshet om varigheten av fosterhemsplasseringen kan ha stor betydning for deres utvikling.

Flere fagmiljøer her i landet har signalisert en sterk bekymring for at adopsjon er et så lite benyttet tiltak innenfor barnevernet. Enkelte har hevdet at adopsjon bør brukes i større grad i saker hvor barn har vært lenge i fosterhjem, hvor målsetningen er langvarig plassering, og hvor kontakten med foreldrene har blitt redusert over tid.

Andre har under henvisning til undersøkelser som viser at det går bedre med adoptivbarn enn fosterbarn, gitt uttrykk for at det bør vurderes bruk av adopsjon som barneverntiltak for de helt små barna.

Det bør derfor i større grad enn i dag legges til rette for at barn som trenger det får nyte godt av adopsjon som barneverntiltak. Jeg vurderer derfor en justering av praksis etter § 4-20 (lovendring ikke nødvendig), og at det utarbeides retningslinjer til kommunene til bruk ved deres vurdering av barnets beste i disse sakene.

Men, adopsjon mot foreldrenes vilje er et svært inngripende tiltak. Det skal bare kunne skje dersom foreldrene varig ikke kan gi god nok omsorg. Eller barnet har fått slik tilknytning til menneskene og det nye miljøet at det kan føre til alvorlige problemer for barnet å bli flyttet.

Adopsjon kan bare skje når det er til barnets beste. Stabilitet og forutsigbarhet er svært viktig for barn! Jeg vil derfor at praksis i kommunene endres noe, slik at flere saker om adopsjon blir prøvet.

Utredning om ”åpen adopsjon”

Adopsjon innebærer etter gjeldene adopsjonslov at alle rettslige bånd brytes mellom foreldre og barn. Adopsjon avskjærer dermed all forbindelse mellom foreldrene og barnet. Jeg stiller spørsmålet om det alltid bør være slik.

Jeg vil derfor se nærmere på om det bør være mulig for et barn som er adoptert, å opprettholde samvær og kontakt med sine biologiske foreldre. Jeg ser dette som forlengelse av spørsmålet om bruk av adopsjon som barneverntiltak.

Slik åpen adopsjon kan innebære at barnet både kan få den tryggheten og stabiliteten ved å bli adoptert, samtidig som barnet kan ha fordel av å ha noe kontakt og kjennskap til sine biologiske foreldre.

En slik samværsrett for barnet, reiser imidlertid flere problemstillinger som må utredes nærmere. En slik utredning vil jeg starte.  

Kunnskap og kompetanse i barnevernet
På en rekke områder har vi også behov for mer kunnskap og forbedret praksis, både i statlig og kommunalt barnevern. Regjeringen satt i gang en langsiktig satsning på å styrke kompetansen i barnevernet.

Også i 2009 budsjettet setter vi av midler til kunnskaps- og kompetanseheving i barnevernet. Vi ser også at framtidens barnevernsarbeidere må få en utdanning med relevant innhold og et høyt faglig nivå. Gjennom ulike studier vet vi at tilbudet ved høgskolene og universitetene som utdanner barnevernpedagoger og sosionomer er veldig forskjellig. Noen steder trengs det fokus på å bruke ny kunnskap i undervisningen.

Noen av undervisningsstedene ser faktisk ut til ikke å undervise i omsorgssvikt og barns utvikling!

Derfor har jeg nå oppnevnt et ekspertutvalg som jeg har tiltro til. Her er det fagfolk som vil gi barnevern et løft med nye perspektiver. Ekspertutvalget ledes av professor i spesialpedagogikk, Edvard Befring.

Vi må ha et barnevern med ansatte som har kunnskap om hva som er rett hjelp til akkurat dette barnet. Vi må sørge for at fremtidens barnevernsansatte får undervisning som bygger opp om dette målet.  Derfor er det viktig å investere i ansattes kompetanse på alle nivå – både i stat og kommune.

Avrunding

I dette jubileumsseminar tar Landsforeningen opp en rekke viktige utfordringer. Det kan være meldeplikten og bekymringen som kom for sent. Hvorfor var det ingen som brydde seg? Hvorfor så ingen at jeg hadde det vondt?
”Jeg gikk og venta på at barndommen min skulle gå over”, fortalte en ungdom til saksbehandleren sin. Slik kan vi ikke ha det. Barna må ha hjelp.

Vi vet i dag at hvis barnvernet og andre hjelpeinstanser ikke gjør jobben sin, kan dette få dramatiske konsekvenser for den enkelte. Den hjelp barna får kan være avgjørende for resten av livet. Barnevernets hovedoppgave er å gi riktig hjelp til rett tid.

I dag får stadig flere barn hjelp fra barnevernet. En vekst i barnevernet er ikke nødvendigvis negativt. Større årvåkenhet om barns situasjon fra mange hold kan ha ført til at flere barn som har det vanskelig oppdages i dag. Dermed øker antall meldinger til barnevernet. Det er vanskelig å gi én forklaring på veksten i antall meldinger.

Noen forklaringer kan være:
1. Det er større årvåkenhet rundt barn og barns behov for hjelp.
2. Samfunnsutviklingen kan tyde på at flere familier sliter og dermed søker hjelp fra barnevernet. Folk har svakere nettverk.
3. Offentlige instanser, særlig politi og skole, er blitt bedre til å melde sine bekymringer om barn. Barnehagene derimot melder svært lite, noe som vi nå i samarbeid med Kunnskapsdepartementet gjør noe med.
4. Terskelen for selv å melde fra er lavere enn noen gang før. (Hver fjerde melding til barnevernet kommer fra foreldrene selv).

Vi vil at barnevernet skal oppfattes som lavterskel tilbud for familier og barn som sliter. En økning av antall henvendelser kan være en god indikasjon på at vi er på vei mot dette målet. Det er oppmuntrende.

Men vi har også utfordringer knyttet til kommunenes oppfølging av bekymringsmeldinger. Gjennom fylkesmannens tilsyn vet vi at bekymringsmeldinger som burde vært fulgt opp, blir henlagt (Undersøkelsesprosjektet - Oslo og Akershus + Fredrikstad og Drammen).

Dette er alvorlig. Vi må være opptatt av om begrunnelser for henleggelser holder mål. Vi vet at det er mange barn vi ikke når og ikke ser.

Må vi ha en systematisk gjennomgang i alle fylker for å få mer dokumentasjon på omfanget. Vi må også se på hvordan barnevernet i praksis arbeider med dette?

I samarbeid med Fylkesmennene setter vi nå ned en gruppe som skal se på hvordan vi kan gå videre med dette viktige arbeidet for både tilsynet og kommunene.

Helt til slutt: Gaveoverrekkelse
Dette er 10 årsdagen til en svært viktig organisasjon. Historiene deres er selvsagt forskjellige. Men dere representerer stemmene og ansiktene til de mange som får og har fått hjelp fra barnevernet. Det er en viktig og krevende rolle. Den rollen fyller dere på en god måte.

Dere er opptatt av å få oss alle til å bry oss litt mer, ikke gå forbi og tenke at det er ikke vårt problem. Barnevernsbarna har rett til framtidsutsikter, rett til å ha ambisjoner på egne vegne. Vi må sørge for at vi gir dem disse mulighetene. Jeg vet at jeg har dere med meg i dette arbeidet framover.

Til slutt vil jeg gi dere en gave. Dette er et trykk av kunstneren E. Ribe. Jeg synes dette illustrerer et viktig budskap:

Vi må snu oss i barnets retning, sammen fange opp barnet og forhindre at det faller utenfor stupet! Slik at barnet som har kommet litt skeivt ut også for hånd om framtida si.

Takk for meg.