Kvinnesak er viktig også i dag

Innlegg på trykk i Aftenposten lørdag 8. mars 2008

Feministene på 1970-tallet er ikke tilkjent mye ære. Det bør de. 70-tallsfeministene kjempet fram like store samfunnsmessige endringer som pionerene i arbeiderbevegelsen.

Mange forbinder kvinnekamp og likestilling kun med ekstreme kvinnesakskvinner som brant bh-ene sine offentlig. Det er derfor på tide at vi tar et oppgjør med disse mytene og gir kvinnepionerene den samme heltestatusen som har blitt Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen til del. Få har hørt om at Gerhardsen gikk mot dans på Arbeiderpartiets møter. Han mente det tok fokuset vekk fra sosialismen.

Men det er ikke som en anti-dans politiker eller som organisator av militærstreiken på Trandum i 1924 vi husker Gerhardsen: Han er Landsfaderen, statsmannen, grunnleggeren av den norske velferdsstaten. Liksom Tranmæl og Gerhardsen bør kvinnesakskvinnene få helterollen når vi skriver det moderne velferdssamfunnets historie. De kjempet fram store velferdsreformer som sikret kvinner muligheten til å delta i arbeidslivet på lik linje med menn. De fikk på plass barnehager og ordninger med skolefritidsordning slik at det ble mulig å kombinere yrkesdeltakelse med familieliv og omsorg for små barn. Det var kvinnesakskvinnene fra 1970-tallet som kjempet fram retten til selvbestemt abort, de satte kravet om likelønn på dagsorden, og de presset fram kravet om en mer rettferdig representasjon i politikken. I 1979 kom likestillingsloven med lovpålagte krav om lik lønn for arbeid av lik verdi, lik rett til utdanning og forbud mot seksuell trakassering.  Når historien skrives og vi i dag markerer den internasjonale kvinnedagen, er det i helterollen vi finner kvinnesakskvinnene fra 1970-tallet.

Markeringen av den internasjonale kvinnedagen kom i gang tidlig i forrige århundre, men det var først med heltene i den moderne kvinnebevegelsen at bredere lag av kvinnene kom med. I 1970-årene gikk små og store demonstrasjonstog over hele Norge, noen med en håndfull deltakere, andre med flere tusen. Store grupper kvinner – og noen menn – gikk i demonstrasjonstog med paroler som likelønn, mot kvinneundertrykking og vold og rett til barnehageplass.

De siste årene synes likestillingskampen å ha stått litt i stampe. Det kan vi ikke leve med. Sist måned la Anne Enger fram likelønnskommisjonens innstilling Kjønn og lønn: Kvinners kapitalinntekt utgjør kun 28 prosent av menns. Kvinner tjener i snitt kun 85 prosent av menn. Det norske arbeidslivet er ett av de mest kjønnsdelte i hele OECD-området. En undersøkelse foretatt ved Universitetet i Oslo viser at jenter velger mer tradisjonelt i dag enn for tjue år siden.

Likestillingspolitikken må derfor ha et enda større fokus også innen arbeidslivet. Loven om minst 40 prosent representasjon av begge kjønn i ASA-styrene er et positivt bidrag når det gjelder likestilling i det private næringsliv. I 2003 var kvinneandelen i norske ASA-styrer sju (7) prosent. Nå er kvinneandelen 39 prosent. Jeg er overbevist om at vi aldri ville fått en slik rask utvikling uten den radikale endringen av allmennaksjeloven som regjeringen satte i kraft 1. januar 2006. Denne loven har da også vakt stor internasjonal oppsikt, ikke minst fordi den stimulerte til økt mangfold og mer demokrati i styrerommene. Kvotering for meg handler om at kvinner får de samme muligheter som menn hele tiden har gitt seg selv. Slik sikrer vi dyktige kvinner posisjoner menn tidligere har kvotert seg selv inn i.

Ett annet virkemiddel i likestillingsarbeidet er ordningen med foreldrepenger. At far fikk egne rettigheter, er utvilsomt en suksess. Før Jens Stoltenberg fikk på plass en egen ”fedrekvote” var det bare 10 prosent av fedrene som var hjemme med små barn. Nå er 90 prosent av alle fedre hjemme. Vi har i dag en bred debatt om ordningen med foreldrepenger. Jeg mener vi bør ha en moderat form for deling som kommer barn og begge foreldre til gode. Slik kan vi sikre kvinner sterkere tilknytning til arbeidsmarkedet, og menn større ansvar for omsorgen for egne barn. Men dette må ikke føre til at kvinner kun kan ta maksimalt seks måneders permisjon. Mange kvinner har behov for ro etter fødsel, både til egen restitusjon og for å amme og ta seg av barnet. Dette skal de ha muligheten til. Samtidig må far være mer hjemme. Det er for tidlig å konkludere nå, men vi har uten tvil en spennende debatt foran oss.

Mannspanelet har tatt utfordringen med ikke bare å sette fedres rettigheter på dagsorden. De har også vært modige ved å ta opp menns vold mot kvinner. Vold i nære relasjoner er et stort problem som mange kvinner lider under. Regjeringen har intensivert arbeidet mot denne volden, og i desember la seks statsråder fram en handlingsplan med sju målsettinger. Én målsetting er at ofrene skal sikres hjelp og beskyttelse, en annen er at vold i nære relasjoner skal forebygges gjennom holdningsendringer. Mannsrolleutvalgets debatter om menns ansvar er et viktig bidrag. De færreste menn slår kvinner. Alle menn kan arbeide aktivt mot vold mot kvinner, for i et likestilt samfunn kan vi ikke akseptere undertrykking og vold mot kvinner.

Her hjemme opplever mange minoritetskvinner dobbel diskriminering, både som kvinner og som en minoritet i storsamfunnet. Særlig et situasjonen vanskelig for kvinner med en ikke-vestlig bakgrunn. Det er viktig at vi som samfunn ikke lukker øynene, men er solidariske og gjør alt som er mulig for å bekjempe tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og annen æresrelatert vold. Kvinner med minoritetsbakgrunn er en ressurs og må sikres større muligheter i både arbeidsliv og politikk. Den likestillingskampen handler, i likhet med vår, om tilknytning til arbeidslivet og innpass i fora der beslutninger tas. Og bare slik kan også disse kvinnene bli økonomisk uavhengige. I dag tar mange jenter med minoritetsbakgrunn høyere utdanning og det er all grunn til å se lyst på framtiden.

På en dag som denne setter vi kvinner og likestilling i fokus. Det er viktig, ikke bare av historiske årsaker, men også fordi det faktisk er et stykke igjen til full likestilling. Men både menn og kvinner vinner på et likestilt samfunn. Derfor må vi slåss sammen for å få det til.