Politikk for likestilling av personer med nedsatt funksjonsevne

Sjekkes mot framføring

Takk for invitasjonen. Jeg har lenge sett fram til å møte det nye Staten råd for likestilling av funksjonshemmede. Dette gir meg muligheter til både å informere dere om hva regjeringen jobber med, men også for å ønske dere lykke til i et viktig arbeid.

Et anstendig samfunn ydmyker ikke sine borgere. Et anstendig samfunn behandler sine borgere med respekt.
Slik uttrykte statsminister José Luis Zapatero seg for tre år siden da Spania innførte felles ekteskapslov. Da han ble spurt hvorfor han innførte noe flertallet i befolkningen var i mot, svarte han:
– Jo, for meg er det viktigste i et demokrati ikke å gjøre det flertallet av folket ønsker til enhver tid. Det viktigste og mest grunnleggende som må på plass i et demokrati er at ingen av innbyggerne blir diskriminert.

Sist uke var historisk. Da hadde jeg gleden av å legge fram for Stortinget to nye lover. Den ene var Felles ekteskapslov, som likestiller homofile med heterofile på ekteskapsområdet. Den andre var Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som skal sikre at personer med nedsatt funksjonsevne ikke blir diskriminert.

Og jeg har lyst til å gjenta Zapatero:
Et anstendig samfunn behandler sine borgere med respekt.

Det viktigste og mest grunnleggende som må på plass i et demokrati er at ingen av innbyggerne blir diskriminert.

Nå er selvsagt Felles ekteskapslov og Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven i innhold helt forskjellig. Men i prinsipp handler begge lover om det samme: Å behandle alle sine innbyggere med respekt. Ingen innbyggere, og jeg gjentar ingen, skal bli eller føle seg diskriminert.

Det nye Staten råd for likestilling av funksjonshemmede
Å oppnevne det nye Staten råd for likestilling av funksjonshemmede var en av mine første oppgaver som barne- og likestillingsminister.

Regjeringen overførte i fjor høst ansvaret for å koordinere arbeidet for personer med nedsatt funksjonsevne fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet til Barne- og likestillingsdepartementet.

Statens råd for likestilling av funksjonshemmede ble oppnevnt i statsråd den 28. april i år. Da foretok vi mindre endringer i rådets reglement. Blant annet er navnet endret til Statens råd for likestilling av funksjonshemmede.

Dette gjenspeiler at oppmerksomheten de senere år har gått fra velferdsordninger til antidiskriminering og likestilling.

Rådets oppgaver
Statens råd for likestilling av funksjonshemmede er et rådgivende organ for offentlige instanser og institusjoner.

Rådet skal:
• Drøfte spørsmål av betydning for likestilling av funksjonshemmede med representanter for offentlige instanser,

• uttale seg om spørsmål det blir forelagt,

• innhente informasjon om behov, problemer og løsningsmåter lokalt og regionalt og sentralt

• komme med initiativ og tilrådinger ovenfor offentlige instanser og institusjoner, og

• drive utadrettet informasjon

Statens Råd for likestilling av funksjonshemmede skal  legge opp en plan for sin virksomhet i oppnevningsperioden som er på 4 år. I planen skal Rådet angi større saker som planlegges drøftet mellom departementene og rådet.

Dette innebærer at Rådet har svært viktige funksjoner og jeg har store forventninger til arbeidet deres. Rådet er bredt sammensatt og representerer en faglig bredde som jeg håper vi kan få stor glede av.
 

Likestilling, diskriminering, universell utforming og sosial bærekraft.
Likestilling og ikke-diskriminering er grunnleggende verdier i vårt samfunn. Norge undertegnet i fjor FN-konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Vi arbeider nå med å ratifisere konvensjonen. I tillegg styrker vi rettsvernet til personer med nedsatt funksjonsevne. Videre vil jeg gjerne understreke at likestilling mellom menn og kvinner også gjelder innen dette politikkområdet. Når det gjelder rettsvernet til personer med nedsatt funksjonsevne, kommer jeg nærmere tilbake til dette. 

Universell utforming er en vesentlig del av den nye Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven jeg la fram og som Stortinget drøftet sist tirsdag. Loven skal ivareta behovene til personer med nedsatt funksjonsevne.

Det gjelder funksjonsnedsettelser i forhold til blant annet: 
1. bevegelse,
2. syn,
3. hørsel og
4. forståelse (kognitive funksjonsnedsettelser).

Det vil være tilfeller hvor universell utforming ikke kan dekke alles behov. Da må vi bruke andre virkemidler.    

På samme måte som likestilling og ikke-diskriminering berører mange samfunnsområder og livssituasjoner, vil universell utforming være aktuell overalt hvor vi ferdes:

Universell utforming berører oss:
• under utdanning,
• i arbeidslivet,
• i fritiden,
• som forbrukere,
• som samfunnsindivider, 

For noen vil det være helt avgjørende at omgivelsene er universelt utformet for at de skal kunne delta i samfunnslivet. For oss alle sammen vil det være en fordel. Det er åpenbart at den demografiske utviklingen, med stadig flere eldre, tilsier at dette er et fornuftig fokus. Risikoen for å få en nedsatt funksjonsevne øker med økende alder.

Det er viktig å ha et nyansert og reflektert syn på kostnader ved universell utforming.

Analyser viser at universell utforming kommer til å koste. Bare innen byggsektoren og transportsektoren kan det komme opp mot flere titalls milliarder kroner. Det sier seg selv at det ikke blir gratis å gjøre  eksisterende bygninger, veier og transportmidler universelt utformet.

Når det gjelder kostnader ved nye anlegg, viser de samme analysene at kostnadene er små, nærmest ubetydelige. Vi har interessante eksempler på nybygging av hurtigbåter med universell utforming i Rogaland. Dette ble gjennomført uten ekstrakostnader. Forutsetningen er at disse hensynene ivaretas fra starten i planarbeidet.

Vi skal ikke undervurdere kostnadene ved å gjøre eksisterende omgivelser universelt utformet, men vi skal heller ikke overvurdere dem. Små, viktige barrierer kan fjernes uten store kostnader. Større endringer kan gjørers kostnadseffektivt gjennom skikkelig og systematisk planlegging.

Tall viser at vi benytter årlig mellom 60-70 milliarder kroner til oppusning og vedlikehold av bygninger i privat og offentlig sektor. Vi ønsker at disse midlene i større grad skal bidra til å fremme universell utforming.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (DT-loven)
Ot.prp.nr.44 (2007-2008) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) fyller et tomrom i norsk diskrimineringslovgivning.

Loven gir et rettslig vern mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne på alle samfunnsområder. Hittil har diskrimineringsvernet for personer med nedsatt funksjonsevne kun omfattet arbeidslivet.

Lovforslaget følger opp Syseutvalgets utredning NOU 2005: 8 Likeverdighet og tilgjengelighet. På noen områder går vi imidlertid lengre enn det utvalget forslo. Personer med nedsatt funksjonsevne skal være likestilt og bli behandlet likeverdig.

Loven inneholder to (2) hoveddeler: Én diskrimineringsdel etter mønster av likestillingsloven (kjønn) og diskrimineringsloven (etnisitet, religion mv.). I tillegg inneholder loven også én del som omhandler tilgjengelighet. Vi skal heller ikke glemme at loven setter krav om både en aktivitets- og rapporteringsplikt.

Diskrimineringsdelen har et forbud mot direkte og indirekte diskriminering, forbud mot trakassering, forbud mot instruks om å diskriminere. Instruks mot diskriminering er at ingen kan instruere eller pålegge andre å diskriminere tredjepersoner. 

Universell utforming
Mulighet til deltakelse for alle avhenger av at samfunnet vårt er tilgjengelig. Å skape et universelt utformet samfunn er avgjørende for at personer med nedsatt funksjonsevne skal kunne delta.

Med universell utforming menes uforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig.

Vi ønsker å komme bort fra en tankegang hvor individet blir definert som problemet, og hvor spesielle tiltak for personer med nedsatt funksjonsevne blir løsningen. Alle må ses på som en ressurs.

Med å fokusere på universell utforming av det fysiske miljø innebærer får vi en likeverdig form for tilgjengelighet. Med andre ord: universell utforming blir det alminnelige, det blir standard.

For eksempel en hovedinngang kan brukes av flest mulig. Dette gjelder ikke bare personer med nedsatt funksjonsevne, men også for eksempel familier med barn i barnevogn og eldre.

Plikten til universell utforming i Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (DTL) er et minstekrav. Plikten blir en rettslig standard. Dette er i tråd med Syseutvalgets forslag. En rettslig standard er et begrep som tillegges rettslige konsekvenser, men der innholdet fastlegges på bakgrunn av normer. Ett eksempel vil være det som kalles ”god forretningsskikk”. Innholdet beror altså på moralske normer og på teknisk utvikling.

Gjennom å bruke begrepet universell utforming på denne måten, vil de normene som styrer innholdet kunne utvikles over tid i tråd med samfunnsutviklingen. Dermed blir plikten dynamisk og levende.     
 
Det foreslås at plikt til universell utforming skal gjelde for offentlige og private virksomheter rettet mot allmennheten. Brudd på plikten er å anse som diskriminering.

Bare dersom denne plikten medfører en uforholdsmessig byrde vil det gjøres unntak.

For det første: Når man vurderer uforholdsmessig byrde, skal det legges vekt på nødvendige kostnader ved tilretteleggingen.

Dernest: Virksomhetens ressurser må vurderes i forhold  til effekten det å bygge ned de funksjonshemmende barrierene har på bedriftens virksomhet.

For det tredje: Det blir også viktig å vurdere om virksomhetens alminnelige funksjon er av offentlig art, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn. Da kan nemlig unntak gjøres.

Plikt til universell utforming vil komme i annet lovverk etter hvert. Det vil ikke være diskriminering hvis krav om universell utforming i lov og forskrift er oppfylt.

Plikt til rimelig individuell tilrettelegging.
På områdene arbeidsliv, skole og utdanning, barnehager og kommunale tjenestetilbud innfører vi en plikt til rimelig individuell tilrettelegging. Denne plikten tar høyde for at det på noen samfunnsområder er svært viktig å sikre deltakelse, og der plikten til universell utforming kommer til kort. Også her gjelder det en uforholdsmessighetsvurdering.

Frister
Et flertall av Syse-utvalget foreslo tidsfrister for krav om universell utforming av nye og eksisterende bygninger og anlegg.

I den nye loven ligger det en generell plikt til universell utforming. Krav til nye bygninger tas inn i plan- og bygningsloven og i skjerpede krav i teknisk forskrift.
For  bestående bygninger går regjeringen inn for en gradvis og prioritert tilnærming.
Vi legger opp til at det blir egne tidsfrister knyttet til nærmere angitte bygningskategorier.

Det innføres også tidsfrister for universell utforming av IKT i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Fristen settes til 1. juli 2011 for ny IKT, og fra 1. januar 2021 for eksisterende IKT. Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) skal håndheve kravene.

For nye transportmidler til bruk for allmennheten, skal det bli innført krav om universell utforming i sektorregelverket for transportmidler. Disse kravene skal være på plass fra 1. januar 2009. Det samme kravet vil bli satt til oppgradering av jernbanemateriell.

Aktivitetsplikt
Regjeringen har i loven stilt krav om aktivitets- og rapporteringsplikt fordi vi krever handling. Plikten gjelder for offentlige myndigheter, arbeidsgivere og arbeidslivets organisasjoner.
Forslaget svarer til aktivitets- og rapporteringsplikten i likestillingsloven og er en styrking av forslaget. Forslaget skal blant annet bidra til å øke rekrutteringen av personer med nedsatt funksjonsevne.

Aktivitetsplikt betyr en plikt til å arbeide målrettet, planmessig og aktivt med å iverksette tiltak for å oppnå likestilling og hindre diskriminering. Rapporteringsplikt er en plikt til å rapportere om de tiltakene som virksomheten vil iverksette.
 
For at det ikke skal settes for omfattende krav til små bedrifter, gjelder plikten bare for bedrifter med mer enn femti ansatte.

Virksomhetene har også fått en særlig plikt til å arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming. Denne aktivitetsplikten innebærer at virksomhetene må kartlegge status, planlegge og iverksette forbedringstiltak.

Loven skal håndheves av Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Fra før håndhever disse organene diskrimineringsvernet for andre grunnlag, som kjønn, etnisitet og religion, samt diskrimineringsvernet knyttet til nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet.  

Med Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven er det grunn til å hevde at vi begynner en ny fase. Vi har fortsatt mange utfordringer, men har nå fått et viktig verktøy å jobbe videre med.

Ny handlingsplan for økt tilgjengelighet og universell utforming
I Soria Moria-erklæringen slås det fast at regjeringen vil utarbeide en ny tverrsektoriell handlingsplan for tilgjengelighet. Dette skal gjelde transport, bygg, informasjon og andre viktige samfunnsområder.

En ny handlingsplan, som avløser gjeldende handlingsplan, vil bli lagt fram ved årsskiftet 2008/2009. Det er Barne- og likestillingsdepartementet som nå har overtatt ansvaret for å utvikle og følge opp den nye handlingsplanen. Knut Christophersen (BLD) vil redegjøre nærmere for denne planen litt senere i dag.

Samlet lov mot diskriminering ”Graver-utvalget”
Diskrimineringslovutvalget ble oppnevnt i statsråd 1. juni 2007. Utvalget skal utrede en samlet lov mot diskriminering.

Diskrimineringsvernet er i dag spredt på flere lover, og diskrimineringsvernet er ulikt for de ulike diskrimineringsgrunnlagene. I dag er det forbud mot diskriminering på grunn av kjønn, etnisitet og funksjonsevne på alle samfunnsområder.

I tillegg har vi et forbud mot diskriminering i arbeidslivet på grunn av:
1. alder,
2. seksuell orientering,
3. politisk syn,
4. medlemskap i arbeidstakerorganisasjon,
5. eller at man er ansatt midlertidig eller på deltid. 

Utvalget skal vurdere om det skal innføres diskrimineringsvern på nye grunnlag.

I tillegg skal utvalget vurdere ratifikasjon og inkorporering av Den europeiske menneskerettskonvensjon tilleggsprotokoll nr. 12. Dette gjelder diskriminering og innføring av en grunnlovsbestemmelse om vern mot diskriminering.

Familier med barn med nedsatt funksjonsevne
Soria Moria–erklæringen slår fast at regjeringen vil gjennomgå den vedtatte strategiplanen for familier med barn med nedsatt funksjonsevne. Målet er å sikre nødvendig avlastning og bistand til familier med barn med store funksjonshemminger.

Regjeringen prioriterer denne gruppen, og flere tiltak er på gang i flere departement.

Helse- og omsorgsdepartementet arbeider med oppfølgingen av Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utarbeide utkast til en handlingsplan for habilitering og rehabilitering av barn og unge med nedsatt funksjonsevne. Arbeidet skal skje i nært samarbeid med brukerorganisasjonene.

Kunnskapsdepartementet har satt ned et utvalg som skal se nærmere på spesialundervisningen og det statlige spesialpedagogiske støttesystemet. Utvalget skal neste år legge fram konkrete forslag til bedre organisering og effektiv ressursbruk for en framtidig helhetlig tiltakskjede for barn, unge og voksne med behov for spesialpedagogisk støtte.

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Konvensjonen ble vedtatt av FNs hovedforsamling 13. desember 2006. Norge undertegnet sammen med 80 andre land og EU 30.mars 2007. Nå skal konvensjonen ratifiseres og inkorporeres i norsk lov. Slik sikrer vi at Norge ikke handler i strid med konvensjonens formål.

24 land har allerede ratifisert konvensjonen.

De sivile og politiske rettigheter skal være oppfylt når man ratifiserer. Det betyr etter norsk vurdering at nasjonal lovgivning skal inneholde disse rettighetene. I tillegg må lovgivningen i stor grad være gjennomført i praksis.

Vi har hele tiden vært klar over at vergemålslovgivningen må bringes i samsvar med konvensjonen før Norge ratifiserer.
Dette er viktig fordi den ikke er i samsvar sivile og politiske rettigheter i artikkel 12. Justisdepartementet jobber med en proposisjon om ny vergemålslov som tidligst vil komme våren 2009.

Det er foreløpig ikke tatt endelig stilling til om ratifisering av konvensjonen krever endringer i lovgivningen forøvrig. Spørsmålet om hvor strenge krav konvensjonen stiller til virkeliggjøring av rettighetene. I hvilken grad norske forhold oppfyller disse kravene må vurderes nærmere.

Her er det ulike tilnærminger både nordisk og internasjonalt. Vi har nå innledet en prosess med de andre berørte departementene for å klarlegge mer presist hvilke forpliktelser vi påtar oss ved å ratifisere. Vi legger vekt på at vi skal ta de forpliktelsene som konvensjonen vil pålegge oss alvorlig og bestrebe oss på å kunne oppfylle dem.
Vi tar sikte på å legge fram en proposisjon til Stortinget om ratifisering av  FN konvensjonen i løpet av høsten 2009.

FN konvensjonen og den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven vil bli et nytt og svært viktig rammeverk for det videre arbeide med å bedre situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne.

Retningslinjer for departementene i forhold til kontakt med Statens råd for likestilling av funksjonshemmede

Departementene har ulik praksis med hensyn til når i beslutningsprosessen rådet inviteres med på diskusjoner. 
Derfor får rådet innsyn i interne dokumenter som er under utarbeiding.

Som dere er kjent med, arbeider et statssekretærutvalg med den samlede politikken for personer med nedsatt funksjonsevne. Der bestemte de at koordineringsgruppen for statssekretærutvalget skulle innhente informasjon om dagens praksis. I tillegg skulle utvalget utarbeide et utkast til felles retningslinjer for kontakt mellom departementene og rådet. Rådet inviteres til å komme med synspunkter og delta i en dialog. 

I forslag til veiledende retningslinjer for departementene understrekes det at rådet skal være en ressurs for departementene i deres arbeid med å oppfylle målene i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne. 

Rådet skal være en høringsinstans i saker som er av betydning for personer med nedsatt funksjonsevne. Videre skal departementene gi en tidsplan over større saker som planlegges eller pågår hvor det er ønskelig at rådet trekkes inn. Oversikten skal komme i starten av hver rådsperiode og oppdateres minst en gang årlig.  

Det er et mål at rådet trekkes inn så tidlig som mulig i saker som er av betydning for personer med nedsatt funksjonsevne. Slik blir rådet en ressurs for departementene.

Dette kan gjøres ved å få forslag til målformuleringer og drøfte mer avgrensende problemstillinger i en tidlig fase av arbeidet.
Det er ikke lagt opp til at rådet skal inn i spørsmål knyttet til det årlige statsbudsjettet. Rådet kan imidlertid trekkes inn i forslag til prioritering av tiltak eller rekkefølge av tiltak.

Departementene skal videre vurdere initiativ og tilrådninger fra Rådet som er tatt på eget initiativ.
Det gjennomføres minst et årlig møte mellom SSU og rådet. Utover dette bør hvert departementet avklare behovet for eventuelle årlige bilaterale møter med rådet. 

Forslaget er nå sendt til rådet til uttalelse. Jeg er spent på å høre hvilke tilbakemeldinger dere har om saken.

Et paradigmeskifte.

Dagens utvikling kan kalles et paradigmeskifte. Det er ikke lenge siden politikken for personer med nedsatt funksjonsevne var definert primært som sosial- eller velferdspolitikk. Nå er politikken tydelig innenfor en rekke departementers arbeid, og likestillings- og ikke-diskrimineringsperspektivene gir sterke føringer.

Dette paradigmeskiftet har påvirket hvordan man ser på personer med nedsatt funksjonsevne. Vi har beveget oss fra spesielle tiltak for personer med nedsatt funksjonsevne til universelle løsninger som ikke er diskriminerende.

Til glede for personer med nedsatt funksjonsevne. Til glede for eldre. Til glede for oss alle!