Utfordringer i barnevernet

Sjekkes mot framføring

Velkommen til dette presseseminaret. Og takk til Høgskolen i Oslo, avdeling for samfunnsfag, der barnevernsutdanningen hører hjemme. Det er høyst relevant å holde dette seminaret her i huset. Kompetanse i barnevernet er en svært viktig utfordring for fremtiden. Det vil jeg komme tilbake til.

Forskningssjef Terje Ogden og lektor Helga Johasnnesdottir vil også sette søkelyset på dette.

I 2008 får vel 40 000 barn og unge hjelp av barnevernet. De fleste av disse barna får hjelp i sitt eget hjem og nærmiljø, slik at barnevernet kan bidra til bedre oppvekstvilkår.

Barnevernet er barnas og foreldrenes støttespiller. Men vet samfunnet det? Eller er det slik at det som får størst oppmerksomhet er saker med særlig negativ fokus?

Hva skjer hvis barnevernet ikke gjør jobben?
Den ferske undersøkelsen fra NOVA illustrerer at mange barnevernsbarn har sammensatte problemer og må få hjelp fra flere tjenester. Hvis barnvernet og andre hjelpeinstanser ikke gjør jobben sin, kan dette få dramatiske konsekvenser for den enkelte. Den hjelp barna får kan være avgjørende for resten av livet.

Stadig flere barn får hjelp fra barnevernet. Vekst i barnevernet er ikke nødvendigvis negativt. Større årvåkenhet om barns situasjon fra mange hold kan ha ført til at vi oppdager flere barn som har det vanskelig. Dermed øker antall meldinger til barnevernet. Det er vanskelig å gi én forklaring på veksten i antall meldinger, men det kan bla. være:

1. Større årvåkenhet rundt barn og barns behov for hjelp.
2. Samfunnsutviklingen kan medføre at flere familier sliter, har svakere nettverk og derfor søker hjelp fra barnevernet.

3. Offentlige instanser, særlig politi og skole, er blitt bedre til å melde bekymring om barn. Barnehagene derimot melder svært lite. Vi skal nå gjøre noe med det, i samarbeid med Kunnskapsdepartementet.
Nyere forskning viser at det barna ikke husker (de første to leveårene) har størst betydning for barns sosiale og kognitive utvikling.

4. Terskelen for selv å melde fra er lavere enn noen gang. Hver femte melding til barnevernet kommer fra foreldrene selv.

Å gi god omsorg til barn som vokser opp i familier med rus, psykiske lidelser og omsorgssvikt, er en avgjørende test på velferdssamfunnet. Mange synes at antall barn som får hjelp er høyt. Jeg er mer bekymret for de barna som ikke får hjelp, eller som får hjelp for sent.

Vi vil at barnevernet skal oppfattes som lavterskeltilbud for familier og barn som sliter. En økning av antall henvendelser kan være en god indikasjon på at vi er på vei mot dette målet.

Men det er også en rekke områder hvor vi har behov for mer kunnskap og forbedret praksis, både i statlig og kommunalt barnevern.

Noen grunnleggende dilemmaer i barnevernet

Det biologiske prinsipp
Det beste for barnet må alltid være utgangspunktet for å vurdere hjelp og tiltak for barnet. I noen tilfeller vil dette ende med at barnet ikke kan bo hos sin familie, men må få et annet omsorgstilbud.

Det biologiske prinsippet står sterkt i Norge. Det er akseptert som grunnlag for den rettslige reguleringen av forholdet mellom barn og foreldre. Dette understrekes også i Barnekonvensjonen. Det vil si at barn så langt det er mulig skal få vokse opp hos sine foreldre.

Vi vet nå mye om betydningen av tilknytning mellom barn og foreldre de første to leveårene. En manglende tilknytning så tidlig i livet, kan få store konsekvenser for barns evne til senere tilknytning. Tar vi konsekvensen av denne kunnskapen?

Disse årene er samtidig de årene hvor en del unger glipper for oss, fordi vi ikke er oppmerksomme på dem. Det er samtidig de årene hvor vi prøver å bistå de barna vi vet om – kanskje med en omsorgsovertagelse noen år fordi tiltakene i hjemmet ikke hjalp.

Samtidig som vi vet at foreldre som ruser seg får barn,  vet vi også at stadig flere barn fødes av mødre som bruker Metadon. Mange av disse barna fødes med abstinenser og trenger medisinsk behandling for dette.

Disse barna – enten de har foreldre med redusert evne til å gi fullgod omsorg eller de er født med abstinenser – trenger vår oppmerksomhet.

Da vil jeg peke på tre utfordringer:

• For det første trenger vi mer kunnskap om disse barna. Hvor mange er de? Hvordan følges de opp? Hvordan går det med dem etter to år? Jeg vil ta et initiativ til å bedre rapporteringen på dette området.

• For det andre bør vi mer systematisk enn i dag følge opp disse barna og foreldrene dere. Foreldre- og barntiltakene, som feks. Rachel Grepp og Kirkens Bymisjons Nanna Marie, har etter hvert opparbeidet god kompetanse på hvordan man skal jobbe med tilknytning. Denne kunnskapen må spres. Vi vet altså at det å satse på tilknytning barn/foreldre er viktig også om barnet må knytte seg til en annen familie etter hvert.

• For det tredje bør vi tørre å spørre oss om flere barn bør vokse opp utenfor sin biologiske familie fra et tidligere tidspunkt i livet enn i dag.

Jeg ønsker mer kunnskap om disse barna og hvordan vi behandler dem. Jeg har i første omgang bedt om en gjennomgang av norsk og utenlands forskning. På bakgrunn av den gjennomgangen vil jeg vurdere om vi trenger mer forskning og/eller om vi skal endre måten vi hjelper disse barna på.

Da må vi også tørre å vurdere om noen av disse barna skal flyttes ut av hjemmet tidligere enn i dag. Det biologiske prinsipp kan ikke stå så sterkt at barnets beste ikke ivaretas.

I de tilfeller der mors omsorgsevne ikke er god nok, velger barneverntjenesten å overta omsorgen for barnet. Når disse barna blir tilbakeført til foreldrene, etter at de har kvalifisert seg på nytt, må jeg spørre: Følger barnevernet opp disse barna godt nok? Hvordan går det med disse barna? Dette vet vi for lite om. Jeg ønsker derfor å få mer kunnskap om hvordan slike barn følges opp av barnvernet.

Dette er også et viktig kunnskapsinnspill i forhold til regjeringens satsing på barn av psykisk syke og rusmiddelavhengige foreldre. Slike barn må følges tett og systematisk fra vugge til voksen alder.

De ulike offentlige tjenestene må samarbeide, både for å finne disse barna og gi dem den hjelpen de trenger.
26 kommuner er nå i gang med å utvikle og gi denne helhetlige hjelpen.

Adopsjon som barneverntiltak
Jeg er også opptatt av adopsjon som et tiltak i barnevernet. Adopsjon er et kontroversielt område, fordi det innebærer et alvorlig inngrep i både foreldre og barns liv. I dag har vi en streng praksis når det gjelder adopsjon.

Fosterforeldre får kun adoptere når barnet ikke kan tilbakeføres sine biologiske foreldre, og foreldrene varig er ute av stand til å gi omsorg. I noen tilfeller har barnet også fått en så sterk tilknytning til fosterforeldre, at barnet kan ta skade av å bli tilbakeført til sine biologiske foreldre.

Adopsjon i Norge er endelig. Andre land har andre ordninger. Både i USA og i England åpnes det i større grad for at adopsjon kan oppheves. På den annen side har Sverige og Danmark strengere praksis enn Norge.
I Sverige gis det ikke anledning til adopsjon mot foreldrenes vilje.

Jeg vil nå se nærmere på den kunnskap vi har innhentet om adopsjon som tiltak i barnevernet, særlig hvordan dette påvirker barnet. Vi må tørre å stille spørsmål om vi i større grad skal bruke adopsjon som tiltak i barnevernet. Jeg vil derfor vurdere om det er behov for lovendringer på dette området.

Ettervernet må styrkes
NOVA-undersøkelsen forteller oss at barn som har vært i barnevernet sliter med mange problemer som voksne.  Den viser at tidligere barnevernsbarn i mindre grad tar utdanning, har lavere eller ingen inntekt, mottar i større grad sosialhjelp, og flere er arbeidsledige. Dette er en utvikling vi ikke ønsker!

For å nyansere dette bildet må vi understreke at mange også klarer seg godt som voksne! Spørsmålet da er hvorfor noen klarer seg bedre enn andre.

De som får etterverntiltak klarer seg bedre enn de som ikke får ettervern. For tydeliggjøre barnevernet ansvar for ettervernet, vil jeg derfor foreslå en lovendring. Departementet vil sende ut et høringsforslag om endring av barnevernloven, slik at barnevernet må begrunne hvorfor de ikke setter i verk ettervern når barnet fyller 18 år.

En slik speilvending av dagens bestemmelser vil styrke tilbudet til barn som har vært i barnevernet. Det vil bidra til at flere tjenester ser nødvendigheten av å jobbe sammen for å gi ungdommen de beste muligheter for et godt voksenliv.

Dataene antyder også at de som får hjelp tidlig i livet, gjør det bedre som voksne enn de som debuterer sent i barnevernet. Barnevernsbarn som tar utdanning klarer seg også vesentlig bedre.

Barnevernreformen
I 2004 overtok staten ansvaret for de fylkeskommunale oppgaver på barnevernsområdet. Bakgrunnen for at staten påtok seg et større ansvar for barnevernet, var geografisk ulikheter i hjelpetilbudet, varierende kvalitet på institusjonstilbudet, og for lite og dårlig hjelp til kommunene.

Hvem er barnevernsbarnet?
Barnevernets barn bor sammen med sine foreldre, de bor i fosterhjem og i noen tilfeller bor de på institusjon. De aller fleste får hjelpetiltak fra barnevernet. Det kan være alt fra støttekontakt til tettere oppfølging av barn og familie.

Å se barn med ulike behov og gi riktig hjelp, er i første omgang kommunens utfordring. Vi vet en del om hvilke barn som er i risikosonen. Mange av de utsatte barna lever i familier
• med lav inntekt
• med enslige forsørgere
• hvor foreldre har lav eller ingen utdanning
• med mange barn i familien
• med minoritets- eller innvandrerbakgrunn
• med rusmisbrukende eller psykisk syke foreldre
• med voldelige foreldre

Det er disse barna og deres familier som barnevernet og andre hjelpeinstanser møter og skal hjelpe. Regjeringen har iverksatt en langsiktig satsning på å styrke kompetansen i barnevernet for å møte noen av disse fagutfordringene.

Tiltakene omfatter bla. tilbud om etterutdanning, kurs – og konferanser, veiledning og opplæringsmateriell og webbasert kunnskapsformidling. Dette er tilbud som ansatte i både stat og kommune har etterspurt og vil kunne gjøre seg nytte av i sin faglige virksomhet.

 

Barnets stemme – samtale med barn
Barnevernloven understreker at barn har rett til å bli informert og skal høres i saker som angår dem. Barn som er fylt 7 år har fra 2003 rett til informasjon og en ubetinget adgang til å uttale seg, før det tas avgjørelse i en sak som berører dem.

Barnets stemme skal høres og vektlegges i barnevernets utredninger og beslutninger. Barnevernet skal snakke mer med barna. Vi er nå i gang med blant annet å

- utvikle veileder om samtaler med barn som skal følges av en instruerende og motiverende DVD

-  Barnevernets utviklingssenter i Nord Norge lager en nettbasert versjon av sitt materiale ”Barn og beslutninger”.

Gjennom ulike studier vet vi at tilbudet ved høgskolene og universitetene som utdanner barnevernpedagoger og sosionomer er veldig forskjellig.
Noen av undervisningsstedene ser faktisk ut til i liten grad å undervise i omsorgssvikt og barns utvikling!

Det kan føre til at tilnærmingsmåte og vurdering i barneverntjenesten varierer fra sted til sted i landet. Dette utfordrer både rettssikkerhet og kvalitet, som var viktige mål med reformen i barnevernet.

Kunnskap er ”ferskvare” og må oppdateres jevnlig. Det er et stort og økende behov for høy kompetanse for å løse krevende arbeidsoppgaver i barnevernet. Det krever en utdanning som både har et relevant innhold og et høyt faglig nivå.

Derfor har jeg nå oppnevnt et ekspertutvalg som jeg har tiltro til. Her er det fagfolk som vil gi dette samfunnsområdet et løft med nye perspektiver. Ekspertutvalget ledes av professor i spesialpedagogikk, Edvard Befring. De skal levere sin rapport i 2009.

Vi må ha et barnevern med ansatte som har kunnskap om hva som er rett hjelp til akkurat dette barnet. Vi må sørge for at fremtidens barnevernsansatte får undervisning som bygger opp om dette målet.  Derfor er det viktig å investere i ansattes kompetanse på alle nivå – både i stat og kommune.

 

Henleggelser
Ikke alle bekymringsmeldinger til barnevernet fører til tiltak. En henleggelse etter undersøkelse kan bety at barneverntjenesten har gjort jobben sin. Men vi må være sikre på at barnevernet ikke henlegger saker som burde ha vært fulgt opp.

Fylkesmannen har i noen fylker undersøkt meldinger som er henlagt av barnevernet. Funnene gir grunn til uro – mange henlagte saker burde vært fulgt opp med undersøkelser (etter fylkesmannens vurdering). I noen tilfeller alvorlige saker knyttet til vold og overgrep. Vi må stille spørsmålene:

• Når er meldingen så "uskyldig" at den bør henlegges?

• Når er en sak tilstrekkelig opplyst gjennom undersøkelse?

• Når bør tiltak iverksettes? Terskel.

Konsekvensene av å ikke gripe inn når barn er utsatt for omsorgssvikt og overgrep, kan være dramatiske. Jeg vil vurdere om vi må ha en gjennomgang av henlagte saker i flere fylker. Vi må få en bedre dokumentasjon på omfanget av dette og hvordan kommunene dokumenterer sin praksis.

 

Avslutning
80 pst av alle saker i barnevernet er kommunens ansvar. Når barn har behov for hjelp, må vi først søke løsninger i barnets nærmeste familiekrets og nærmiljø. Barnevernet kan ikke stå alene i jobben med å finne de gode løsningene.

De beste løsningene finner oftest sin form i samarbeid med andre instanser som skole, barnehage, psykisk helsevern for barn og unge, frivillige organisasjoner og ikke minst foreldrene selv.  Hvordan vi skal få til bedre samarbeid er et spørsmål jeg vil jobbe mer med framover.

Å jobbe i barnevernet er et av Norges tøffeste yrker – møte med barn som lider er krevende, både på det personlige og faglige plan. Det er mange tøffe tak, særlig i små kommuner med små fagmiljø med lite faglig oppbakking, og der nærmiljøene er tette og alle kjenner alle.

Barnevernet trenger derfor gode støttespillere. Jeg har i møter med ulike kommuners ordførere og rådmenn understreket at de må være slike støttespillere og sørge for at barnevernet kan gjøre en god jobb. Det er god langsiktig investering i arvesølvet til kommunene - barna!

Barnevernet er et kontroversielt område i aksen mellom offentlig inngripen, foreldres rettigheter og barnets beste. Barnevernet omtales ofte i krisesaker, framfor nøytrale oppslag der barn og familier med positive erfaringer fra barnevernet synliggjøres.  I verste fall kan oppfatninger av et barnevern i krise være med på å svekke tilliten til barnevernet. Resultatet kan være at færre tar kontakt, og at færre får hjelp. Heldigvis opplever vi at media i mindre grad enn før er opptatt av enkeltsaker og fokuserer mer på systemsvikt. Det er bra.

Vi vil at dere skal få riktig og god informasjon. Derfor gjør vi statlig og kommunalt barnevern bedre på å dele informasjon. Vi er nå i sluttfasen med den nye kommunikasjonsstrategien ”Et åpent barnevern”. Den skal bidra til et enda bedre og mer åpent barnevern - til beste for barna og familien.

 I tillegg foreligger det nå en egen håndbok for journalister om barnevernet. Den vil dere få presentert litt senere her i dag.