Historisk arkiv

Da Kongen gråt

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Barne- og likestillingsdepartementet

Innlegg publisert i Romerikes Blad 09.04.09

For noen uker siden så jeg filmen Sinna Mann sammen med Kongen. Kong Harald fortalte etterpå at filmen hadde gjort sterkt inntrykk på ham. I filmen blir faren til gutten Boj så sinna at Boj kaller ham Sinna Mann. Han slår moren, og Boj ligger livredd i senga. Når skal faren slutte å slå moren? Når kan Boj slippe og være så redd? Sinna Mann er en alvorlig film, men den hadde et håp. Og det var Kongen som gav Boj og alle oss andre dette håpet.

Å vokse opp med vold påvirker barnas mulighet til å lære, til å få et godt forhold til andre mennesker og til å utvikle et godt selvbilde. Før trodde vi at bare barn som var direkte ofre for vold tok skade. Barnepsykolog Magne Raundalen har vist at også barn som er vitne til vold, som lever i en hverdag preget av uro og utrygghet, får skader de sliter med langt opp i voksen alder, i noen tilfeller hele livet.

Uten hjelp vil noen kunne få psykiske vansker som angst og depresjon som de sliter med videre i livet. Vold og overgrep mot barn og unge kan ikke aksepteres. Barndommen er nå – barn skal ha gode liv og livsbetingelser. Vi voksne har ansvar for å se og si fra når vi får kontakt med utsatte barn. Det er vi som er barnas sikkerhetsnett, eller det andre barnevernet som må si fra når vi ser at noen ikke har det godt.

I løpet av barne- og ungdomsårene opplever de fleste å ha både vonde og gode hemmeligheter. Inni oss – inni magen – klarer vi godt å skille mellom de hemmelighetene som er gode, og de som gjør vondt. Bojs hemmelighet er vond, og det er opplagt at han burde fortelle om volden han opplever. Boj ønsker nok at noen skal spørre ham. Mange barn som er utsatt for overgrep og omsorgssvikt forteller at de prøvde å si fra, men at de voksne ikke ville se.

Hvorfor er det så vanskelig å spørre? Er det fordi vi ikke vil trenge oss på? Har vi en for høy terskel for å blande oss inn i andres liv? Tør vi ikke ta feil, eller er vi redd for å såre de voksne?

Barnevernet er den instans som skolen, barnehager, helsestasjoner, privatpersoner kan kontakte for å drøfte en bekymring, eller melde fra om en bekymring for et barn. Det er barnevernets oppgave å undersøke videre, følge opp og hjelpe barn som utsettes for vold og overgrep. Barnevernet er den instansen som har hovedansvaret for å følge med på og å gripe inn der barn utsettes for vold og overgrep.

Regjeringen arbeider nå med å få på plass en alarmsentral for barn med et landsdekkende nummer – som både barn og voksne kan kontakte om sin situasjon og bekymring. Alarmsentralen vil da gi bekymringsmeldingen videre til rett instans i kommunen for oppfølging.  Jeg tror terskelen for å kontakte en slik telefon vil være lavere enn å ta første kontakt med det offentlige hjelpeapparatet.