Gode fellesskapsløsninger mot barnefattigdom

Sjekkes mot framføring

I 2008 kjøpte nordmenn nesten 2 300 000 nye mobiltelefoner .
Vi liker også nye fjernsyn, så i fjor gikk vi til innkjøp av 636 000 splitter nye TV-apparater. Vi liker også å dra på ferie. I fjor dro nesten 1, 1 millioner nordmenn på pakkereiser verden over, dette inkluderer de såkalte ”charter-reisene” til Middelhavet.

Og nye biler er også en hitt, tross finanskrisen: i fjor trillet nesten 140 000 flunkende, nyregistrerte biler ut på norske veier for første gang. I tillegg bekymrer rikfolk seg over skattenivået og vil flytte utenlands.

Men: ikke bare det private forbruket øker. Også vi, det offentlige, bruker mer penger. Så selv om oljefondet gikk på en smell, og til tross for at finanskrisen herjer også våre breddegrader, øker den offentliges pengebruken.

Så i oljelandet Norge er det rom for både høyt privat og offentlig forbruk. Denne overfloden er et paradoks når vi vet at antall fattige i Norge har økt.  Dette er en utvikling vi godt må reflektere over. Er det slik vi vil ha det? 

Rettferdig fordeling og utjamning er grunnleggende og viktige verdier for meg. Selv om inntektsfordelingen mellom husholdningene i Norge fortsatt er ganske lik, har forskjellene økt de siste 20 åra. Jeg er derfor svært glad for at det er tydelig fokus på bekjempelse av barnefattigdom i regjeringens nye poliske plattform.

Regjeringens mål er å gi alle barn i hele landet mulighet til å utvikle sine evner og leve gode og meningsfylte liv.
For det enkelte barn betyr dette å ha trygge voksne rundt seg og å oppleve trivsel og mestring på skolen og i fritiden. Barn opplever trivsel når de får høre til et fellesskap.

Til tross for at Norge er et av landene i verden med minst barnefattigdom, er det likevel et betydelig antall barn også i Norge som bor i familier med vedvarende lav inntekt.

Vi vet at vi har store utfordringer i bekjempelsen av barnefattigdom. Flere fattige barn opplever mobbing og utstøting i skolehverdagen.

Sandra

I en fersk studie om fattigdom fra NOVA forteller forskerne om en jente på 11 år som vi kan kalle Sandra. Sandra blir ertet på skolen og stemplet som fattig. Moren til Sandra har fått hjelp av barnevernet til å kjøpe noen merkeklær til datteren.

De andre barna tror at Sandra får hjelp av en organisasjon som hjelper fattige, og hun blir mobbet for det. Det hjelper ikke at Sandra har det samme som de andre. Alle vet at Sandra ikke er som de andre likevel.

Det er derfor ikke all stigmatisering vi kan bevilge oss vekk fra. Vi er nødt til å arbeide på flere plan, blant annet med holdningene våre. Skolen har opplagt en jobb å gjøre, og vi som foreldre og privatpersoner også. Folk kan ha behov for hjelp fra velferdsstaten av mange, ulike grunner, og de fleste av oss benytter oss av en eller flere slike tjenester én eller annen gang i livet. Da skal vi også omtale andre i samme situasjon med respekt og på en verdig måte, spesielt i barns påhør.

Fattige barn i Norge mangler det barn flest tar som en selvfølge. Det er snakk om materielle goder, men det er også snakk om å føle seg verdsatt av andre. Klassekameratene sier at Sandra er fattig. Sandra skammer seg og vil ikke ha noe med klassekameratene å gjøre.

Skolen er ikke noe hyggelig sted for Sandra. Hennes venner er mye eldre enn klassekameratene, og hun møter de eldre vennene på det lokale kjøpesenteret. I en slik situasjon er risikoen for å falle utenfor på flere av livets arenaer stor. Mange ungdommer opplever slike situasjoner – dette må vi stoppe!

Å bekjempe barnefattigdom handler om å ta tak i problemene i fattige barns hverdag. Vi må gi en støtte som gjør at Sandra og andre i samme situasjon ikke opplever forskjellene i foreldrenes inntekt som stigmatiserende i skolehverdagen.

Dette handler også om å gjøre skole- og fritidstilbud tilgjengelige for alle. Det er vårt ansvar overfor barna. FNs barnekonvensjon stadfester dette viktige oppdraget.

Om barnefattigdom i Norge
Antall fattige barn i Norge har dessverre steget i perioden 2000 til 2006. Dette gjelder uansett hvilket mål på relativ fattigdom man benytter. 

Det er rundt regnet 1 mill barn under 18 år i Norge, de aller fleste bor med sine familier. Over 60 000 barn levde i vedvarende fattigdom mellom 2005 og 2007. I samme periode levde vel 35 prosent av barna  med innvandrerbakgrunn i lavinntektshusholdninger. Dette tilsvarer 28 000 barn. Dette betyr at mange barn har det vanskelig her i landet.
 
Jeg mener det er helt nødvendig å ha et familieperspektiv når vi snakker om barnefattigdom. Bare et fåtall av alle norske barn lever uten nær familie. For å avhjelpe fattigdom blant barn og unge, må vi sørge for at familien/foreldrene har en trygg og sunn økonomi.

Barnefattigdommen steg i perioden, mens fattigdommen i befolkningen for øvrig holdt seg stabil.

Noen barn er mer utsatt for fattigdom enn andre. Disse er:
• Barn hvis foreldre har lav utdanning
• Barn som bor i hushold der ingen arbeider
• Barn med én forsørger
• barn som bor i husholdninger som mottar sosialhjelp
• og barn av ikke-vestlige innvandrere.

Tre av fire fattige husholdninger har inntekt fra arbeid. Men for å få ned antallet fattige barn, må vi klare å få flere foreldre i arbeid. Nok arbeid og stabilt arbeid – ikke bare tilfeldig og deltid. Og arbeid med én lønn som kan forsørge barn, uansett om det er menn eller kvinner som har forsørgeransvaret.

Vi vet statistisk at det er flest kvinner som er enslige forsørgere, mange av dem er også bidragsmottakere, mange jobber deltid, og de sliter med økonomien. 

Det er også en høy andel fattige barnefamilier som har mye av inntekten sin fra offentlige overføringer.

Barnetrygden er en mye viktigere andel av inntekten til disse familiene enn det den er for andre familier. Vi må sørge for at barnetrygden ikke sakker akterut i verdi.     

Innvandrere er overrepresentert blant personer med langvarig lavinntekt sammenliknet med befolkningen som helhet. Dette må blant annet ses i lys av at arbeidsledigheten blant innvandrere er betydelig høyere enn for befolkningen for øvrig og at mange mangler formell utdanning.

For mange grupper reduseres andelen med lavinntekt med økt botid i Norge.

Klarer vi disse to tingene, det vil si å få de voksne, foreldrene, i arbeid, samt se på barnetrygden som et viktig verktøy, vil vi se en utvikling med færre fattige barn i årene framover i stedet for flere. Men fattige barn trenger også hjelp nå.

Regjeringens fokus i bekjempelsen av barnefattigdom

Fattige barn lever i familier med lave inntekter. For å få ned antallet fattige barn må vi fortsette å jobbe med å få folk i kvalifisering og arbeid. Dette er kanskje den viktigste jobben vi gjør.

Regjeringens bekjempelse av omfanget av barnefattigdom handler også om å styrke de generelle velferdstilbudene. I perioden 2006-2010 har regjeringen økt bevilgningene til tiltak mot fattigdom med snaut 4,3 milliarder kroner.

På sikt er tilbud om barnehage og å sikre at flere fullfører videregående skole, helt sentralt for å få bukt med fattigdom. Regjeringen vil øke satsingen på gratis kjernetid i barnehagen i områder med mange minoritetsspråklige barn.

Her og nå må vi rette innsatsen mot situasjonen til de fattige barna. Offentlige tjenester skal sørge for å tilrettelegge slik at barn som føler seg ekskludert, ikke havner utenfor. Vi må sørge for at forskjellene mellom foreldrenes inntekt spiller mindre rolle for barna.

Og hvordan kan vi klare det?

• Jo, dette gjør vi ved å styrke alle barns muligheter til å delta i fritidstilbud og ferier
• Vi må også jobbe med holdningsskapende arbeid i kommunene.
• Det er behov for styrket fokus på situasjonen til fattige barn, og hvordan vi kan inkludere barn i gode lokale fellesskap.
• Innsatsen barnevernet gjør på dette området har gitt oss viktige erfaringer.

 

Fattigdomstiltakene i BLD

Generelt om tiltakene rettet spesielt mot barnefattigdom. Fokus på kommunene: Fattigdomsbekjempelsen skjer også i kommunene. Her finnes utfordringer knyttet til manglende trivsel på skolen, ekskludering fra lokalmiljø og rusproblemer, enslige foreldre og arbeidsløshet.

Mange av dere som er her i dag og i morgen, har arbeidet med å utvikle og iverksette tilpassede løsninger lokalt. Dette er et meget viktig arbeid.

Regjeringens satsing mot barnefattigdom har vært rettet mot barna i deres kommuner. Vi har totalt satt av 41,1 millioner til fattigdomsbekjempelse i kommuner og bydeler i 2009.

9,6 millioner er knyttet til barnevernet. Innenfor barnevernet gis det tilskudd til 29 kommuner  for å styrke innsatsen mot fattigdom blant barn, unge og familier tilknyttet barneverntjenesten. 

Midlene benyttes til a) forebyggende arbeid og b) utviklingsarbeid og kompetansehevende tiltak. Fordi samarbeid er avgjørende for å gi gode tilbud samarbeider BLD med Barne-, ungdoms, og familiedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet i arbeidet (AVdir).

Arbeids- og velferdsdirektoratet har en tilsvarende ordning knyttet til sosialtjenesten.

La meg ta forebygging først!

Forebygging – fritid, skole og arbeid for barn og unge

Regjeringen vektlegger et bredt, forebyggende perspektiv i bekjempelsen av barnefattigdom. Vi må hindre at kjøpesentrene blir det beste fritidstilbudet til barn som Sandra. Alle må kunne delta i gode fritidstilbud og føle seg hjemme der. Regjeringen støtter arbeid for bl.a. gode ferie- og fritidstilbud for ungdom gjennom tilskuddsordningen Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn.

Denne ordningen er i 2009 på i overkant av 50 mill. kroner, der 31,5 millioner er øremerket fattigdom. Gjennom tiltakene får alle som vil nye venner, gode tilbud og positiv kontakt med eldre ungdommer og voksne. Ordningen omfatter 23 bykommuner  og syv prioriterte bydeler i Oslo.

Utviklingsarbeid og kompetansehevende tiltak

Utdanning er en nøkkel til et deltakende voksenliv. BLD har fokus på å styrke skoletilknytningen til barn som får hjelp av barnevernet. Å mestre skolefagene styrker verdigheten og skoletilhørigheten til barn fra fattige familier. Leksehjelp er et viktig tiltak for barn i barnevernet.

Barn som Sandra opplever at de ikke blir verdsatt på skolen er risikoen for å falle utenfor stor. Mange ungdommer har allerede mistet tilknytningen til utdanning eller arbeid.

BLD arbeider med å hjelpe unge som står utenfor skole og arbeidsliv til å få et arbeid, eller påbegynne og ikke minst fullføre en utdanning.

I 2009 satte regjeringen av 5 millioner til utvikling og utprøving av tiltak som skal hjelpe ungdom i alderen 15-25 inn i utdanning og arbeid. Blant Norges fattige er mange mennesker avhengige av overføringer fra det offentlige. Vi må jobbe for at utsatt ungdom kan leve selvstendige voksenliv.

Barnevernet møter mange ungdom som står i risiko for å bli avhengige av overføringer fra det offentlige som voksne.  Overgangen fra skole til arbeid kan være den største utfordringen for at utsatte barn skal bli selvstendige voksne.

Utsatte unge i slike overgangsfaser skal ha trygge og oversiktlige rammer rundt seg. Det er viktige forutsetninger for at utsatte unge skal mestre overgangen mellom skole og utdanning eller arbeid, eller inn i egen bolig. Vi er nå i den avsluttende delen av utviklingsprosjektet Utsatte unge 17-23 år i overgangsfaser. 8 kommuner  deltar i arbeidet.

Kommunene har utviklet og iverksatt tiltak for å hjelpe utsatte unge mellom 17 og 23 år inn i en selvstendig voksentilværelse. Arbeidet handler om å hjelpe ungdom til å mestre arbeid, utdanning, fritid og egen bolig.

Samordning av tjenestene – ”én dør inn”

Å sørge for fattige barn handler om å hjelpe barnas foreldre. Svært mange fattige barn har enslige foreldre med begrensede ressurser. Vi må sørge for at offentlige tjenester kan samarbeide slik at foreldre kan bruke mest mulig tid og krefter på sine barn.

Samordning av tjenester hjelper foreldre til å ta vare på barna sine.

Barn av ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert i statistikken. Vi må hjelpe disse familiene gjennom å sørge for at de blir tatt godt vare på av hjelpetjenestene. Dette betyr at tjenestene må samarbeide godt om familiene. 

Samarbeid mellom tjenestene er også avgjørende i arbeidet med utsatte barn og unge. Fattige barn og unge trenger tjenester som er så enkle at de mestrer dem og føler seg ivaretatt. Derfor er styrking av samarbeidet mellom alle som hjelper fattige barn en viktig målsetning i tiltakene regjeringen har iverksatt (ref. også Flatø-utvalget).

Fafo og NOVAs evalueringer

I fattigdomssatsingen er regjeringen opptatt av å finne gode og treffsikre løsninger for å bekjempe barnefattigdommen. Fafo og NOVA har evaluert fattigdomssatsingen. De vil fortelle oss om vårt eget arbeid og hjelpe oss til rett fokus i veien videre med arbeidet.

Selv om fattigdom er sammensatt og kommunene er forskjellige er mye av kommunenes arbeid likt og mange løsninger kan benyttes andre steder. De fleste kommuner har barn som Sandra, og hun vil trenge et godt skolemiljø og inkluderende fritidsordninger uansett hvor hun bor.

Veien videre

Å bekjempe fattigdom er en av regjeringens viktigste målsetninger. Likevel må vi er kjenne at vi ikke har nådd målet vi satte oss om å utrydde den. Tiltakene jeg har nevnt i dag, er alle gode. Spørsmålet er snarere: er de gode nok, og trenger vi enda flere og mer treffsikre tiltak?

Fattigdomsproblemet har mange ansikter, og derfor må vi ha ulike innsatsområder i kampen mot fattigdom. Arbeidet i kommunene har vært preget av dette. Vi vil ta med oss erfaringene fra denne nettverkssamlingen og forskningen om fattigdom i det videre arbeidet.

Arbeidet mot fattigdom må vi fortsette å arbeide samlet om. Regjeringen ønsker å opprettholde det gode samarbeidet med kommunene, organisasjoner og forskningsmiljø for å videreutvikle de tiltakene som hjelper mest.

Til sist vil jeg si at vi må øke fokuset på barnefattigdommen i Norge! Dessverre er det slik at det finnes fattige barn og barnefamilier i alle landets kommuner.

Å bekjempe denne fattigdommen er et meget viktig område for regjeringen. Ingen av oss skal tolerere fattige barn i Norge.

Barnefattigdommen skal ikke være det som kommunene i Norge har felles. Vi må isteden jobbe for å få alle inn i fellesskapet!

Takk for oppmerksomheten.