Likestillingsloven 30 år!

For 30 år siden i mars i år trådte Lov om likestilling mellom kjønnene i kraft. Når vi denne helgen markerte den internasjonale kvinnedagen, kan det være på sin plass å huske at Likestillingsloven ikke kom av seg selv. Loven var kontroversiell og skapte debatt både før og etter at den ble vedtatt. Også i dag skaper likestilling debatt. I dag må vi spørre om hvordan vi kan bruke erfaringene gjennom en ”kvinnealder” til å peke ut likestillingspolitikken de neste 30 år. For vi er dessverre ennå ikke i mål, verken med reell eller faktisk likestilling mellom kvinner og menn.

Men la oss først kikke litt bakover for å ta lærdom av historien. Husmoridealet fra 1950-tallet er en ny oppfinnelse i norsk historie. Bare en liten gruppe hadde råd til at kvinnene kun skulle ta seg av hus og hjem. Kvinnebønder, fiskerkonen og arbeiderkvinner stelte hus og hjem samtidig som de jobbet på fabrikkene, stelte buskapen og drog hjemmefiske. Flertallet av våre formødre var ”oppe først og sist i seng”. Med den økonomiske velstanden i 60-årene økte mulighetene for folk flest samtidig som mer radikale synspunkter slo igjennom i brede lav av folket.

I dag kan det synes som et paradoks at radikale folkebevegelser i Norge så til USA etter inspirasjon. I 1962 kom boka Den tause våren av Rachel Carson, og miljøvernsaken ble for alvor satt på dagsorden. Med Kennedy-brødrene John F. og Robert tok amerikansk politikk et steg til venstre, en radikalisering både inspirert av og presset fram av borgerrettsbevegelsen. I 1969 gikk homsene til motangrep ved Stonewall-baren i New York etter tiår med trakassering fra politiets side. Og sist, men ikke minst: over hele USA marsjerte millioner av amerikanske kvinner for retten til selvbestemt abort.

Det internasjonale kvinneåret i 1975 og kvinnetiåret 1975-1985 skapte økt engasjement også i Norge. Men en likestillingslov var ikke like opplagt tidlig på 1970-tallet. Derfor er jeg stolt over at det var Arbeiderpartiet som i 1973 varslet en lov for å ”[…] sikre likestilling mellom kvinner og menn.” Dermed satte regjeringen Bratteli med Forbruker og administrasjonsminister Annemarie Lorentzen i spissen i gang arbeidet med å utforme et forslag til en lov om likestilling. Debatten ble hard. Skulle lovens formål være likestilling eller forbud mot kvinnediskriminering? Skulle loven særlig fremme kvinners stilling eller være kjønnsnøytral? Var det snakk om positiv særbehandling som virkemiddel for å fremme likestilling?

Første gang saken var opp i Stortinget ble den avvist og sendt tilbake til regjeringen. Først i 1977 kunne Bratteli-regjeringen sende et nytt forslag til Stortinget. Dette var tidsnok til at forslaget kunne brukes i valgkampen samme høst, men såpass sent at det ble et nytt storting som måtte ta stilling til og endelig vedtok Likestillingsloven. Vedtaket kom 9. Juni 1978 med Lov om likestilling mellom kjønnene, og loven trådte i kraft for nøyaktig 30 år siden.

Den norske likestillingsloven ble en kjønnsnøytral forbudslov. Samtidig har loven som uttalt mål å bedre kvinnenes stilling. Lovens hensikt er å gi kvinner samme muligheter som menn. Verdt å merke seg med den norske loven er at kvinners diskrimineringsvern sikres eksplisitt, og at den norske likestillingsloven gjelder på alle områder, ikke bare for arbeidslivet.

Loven skulle vise seg å få umiddelbar effekt, ikke minst fordi Stortinget vedtok en handlingsplan for likestilling. Partene i arbeidslivet tok også loven på alvor, og den ble løftet inn i Hovedavtalen allerede i 1982. Ett år før fikk loven en bestemmelse med kvoteringsregler for sammensetningen av offentlige styrer, råd og utvalg. Bestemmelsen ble ytterliggere skjerpet i 1988 da regelen om minst to representanter av hvert kjønn ble endret til minst 40 prosent av hvert kjønn. Den samme Likestillingsloven ga også kraft nok til at det samme målet ble satt for styresammensetningen i ASA-selskapene i 2004.

Men Likestillingsloven har ikke bare hatt betydning for kvinners rettigheter. Den har også satt sitt klare fotavtrykk på andre, parallelle diskrimineringsfelt. I dag sikres ikke bare kvinner, men også personer med ulik seksuell orientering og en annen etnisk og religiøs bakgrunn likebehandling. I fjor la regjeringen fram Felles ekteskapslov som sidestiller homofil kjærlighet med heterofil. I tillegg fikk den rød-grønne regjering også gjennom Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som sikrer personer med nedsatt funksjonsevne likebehandling på viktige områder.

Vi har kommet nokså mye lengre i dag enn for 30 år siden, ikke på tross av Likestillingsloven men takket være den. Det er derfor god grunn til å feire 30-åringen i dag. Jeg gjør regning med at vi også har bruk for den i de 30 neste! Rett før jul i fjor la jeg fram Stortingsmelding om menn, mannsroller og likestilling. Her legger regjeringen inn et nytt premiss for likestillingspolitikken og dreier den over på menns banehalvdel. Vi har verdens beste menn i Norge, men samtidig vil jeg utfordre menn til å arbeide mindre og ta mer ansvar for hjem og egne barn. Regjeringen har sørget for at fedrepermisjonen øker fra seks til ti uker. Fra neste år håper vi å gi pappa rett til ytterliggere fire uker. Men gutter dropper ut av videregående utdanning, og siden 1980-tallet har menn vært i mindretall på universiteter og høyskoler. Samtidig trenger samfunnet flere menn inn i kvinnedominerte sektorer som helse- og omsorg og undervisning.

Selv om vi har et økt fokus på menn, betyr ikke det at vi skyver kvinnene ut. Fortsatt er det slik at menn eier mest, tjener mest og har mest formell makt. Men kvinner er ingen ensartet gruppe, og kanskje må vi finsikte likestillingspolitikken mer i årene framover. Hvordan sikrer vi kvinner muligheten til å kombinere arbeid og omsorg, slik at de også får pensjonsrettigheter og lønnsinntekt? Hva med kvinner med minoritetsbakgrunn? De kan oppleve dobbel diskriminering, både som kvinner og som del av en etnisk og religiøs minoritet.

Til den dagen biologisk kjønn ikke setter grenser for våre muligheter i livet og til vi oppnår et likestilt foreldreskap, er det fortsatt et stykke til full likestilling. Derfor vil jeg utfordre alle til å holde liv i debatten om likestilling for alle. Debatten om likestilling mellom kjønnene har pågått i mer enn 30 år. Jeg er sikker på at den kommer til å rulle i enda en kvinnealder. En livlig og saklig debatt er også den beste garantien for at arbeidet for full likestilling går framover.