Sammen for et åpent barnevern

Sjekkes mot fremførelse!

  
Kjære konferansedeltagere.

Jeg kan knapt tenke meg noe mer vrient område å lage kommunikasjonsstrategi for enn barnevernet.
Alle ønsker vi vel mest mulig åpenhet, at vi skal klare å skape forståelse for den viktige jobben og de vanskelige valg som gjøres. Samtidig som vi alle ser at barnets beste gjør at vi ikke kan være så åpne som vi kunne ønske for å skaffe legitimitet til beslutningene som fattes.

Det er dere som står i disse dilemmaene til daglig som er nødt til å ta de vanskelige beslutningene i forhold til hvordan dere skal forholde dere til media, og til de som bli berørt av beslutninger som fattes.

Det er ingen som kan komme å fortelle dere hvordan dere på generelt nivå skal treffe planken i balansen mellom åpenhet, dialog og skjerming.
Det er vurderinger som må gjøres fra dag til dag, og ulikt fra sak til sak.

Allikevel tror jeg det er viktig at temaet settes på dagsorden. At vi utfordrer hverandre rundt hvordan vi håndterer denne type saker,  og utveksler både gode og dårlig erfaringer.

Vi kjenner alle til enkeltsaker som er blitt trukket frem i media. Saker der det bare er tapere. Barna og foreldrene fordi de får belastningen med å bli eksponert i media i tillegg til de vanskene de allerede er i. Og barnevernet ved at saken ofte blir fremstilt på en slik måte at nyansene forsvinner. Og når tilliten til barnevernet svekkes, svekkes også det generelle vernet til barn som trenger barnevernets hjelp for å få tryggheten de er avhengig av. Og har rett til.

I morgen fyller FN’s barnekonvensjon 20 år. 20. november 1989 vedtok FN’s generalforsamling konvensjonen.

I dagens sammenheng – kommunikasjon – er barnekonvensjonens krav til myndighetene aktuell på særlig tre måter:

• At barn skal bli lyttet til og få delta i sin egen sak.
• At barnevernet skal fremstå troverdig og åpent og med god legitimitet i befolkningen slik at de får gjort den viktige jobben sin – å være en rettsikkerhetsgaranti for utsatte barn og unge.
• At de ulike involverte instansene skal snakke sammen og samarbeide til barns beste.

Kommunikasjon handler altså om kommunikasjon med de berørte barn og voksne, mellom ulike tjenester –både kommunale og statlige og med media.

Fra nasjonalt hold har vi ansvar for å sikre at alle barn og unge har de samme rettighetene og får samme vern. Det betyr også samme mulighet og rett til å bli hørt og ha innflytelse på egen sak.

Barnekonvensjonen – en plattform for norsk lov

Norge har hele tiden vært en støttespiller for FN’s barnekonvensjon.

I 2003 tok vi den inn i lovgivningen. Det betyr at bestemmelsene i konvensjonen er førende for norsk lovverk om barn, og for tolkningen av dette lovverket.

Barnekonvensjonen er klar: Alle barn og unge skal ha anledning til å si hva de mener og ønsker før det tas avgjørelser om dem. Dette er en forutsetning for godt arbeid med barn. Og for voksne med. Vi har alle krav på å ha innflytelse i saker som gjelder oss selv. Og får vi ikke det, føler vi oss med full rett dårlig behandlet.

Voksne skal tilrettelegge for samtale med barn:
Det er vi voksne som skal gjøre det mulig for barna å slippe til med sin versjon av saken og av det som skjer med dem. Vi må derfor legge aktivt til rette for samtale og kommunikasjon.

Det er absolutt ikke noe som er spesielt i forhold til barnevernet. Snarere tvert i mot i mange anledninger høres barna mer i denne tye saker enn i mange andre saker.
Men også her må vi passe på og være bevisste på at vi legger til rette for at de blir hørt.
Vi har mange eksempler på  barn og unge har fortalt oss hvor tøft de har opplevd det å ikke bli spurt om hva de selv tenker og mener om situasjonen de er i.

• Vi har hørt om barn og unge som ikke ble fortalt at de skulle flytte til en ny familie eller en ny institusjon før det plutselig skjedde.
• Vi har hørt om barn og unge som plutselig ikke lenger skulle ha samvær med foreldrene, eller uten forvarsel skulle ha mye mer av det.

Informasjon gir trygghet: Disse barna opplevde ikke bare at de ikke ble regnet ordentlig med. Tilværelsen deres ble mye mer uforutsigbar og utrygg enn hva den hadde behøvd å bli.

Hvorfor er det et stykke igjen?
Jeg tror voksnes usikkerhet på hvordan snakke med barn i krise er den viktigste grunnen. Mange voksne er også redde for å gjøre ”vondt verre” hvis de snakker med barna på ”feil måte”.

Jeg viser til redd barna, og deres kampanje vennligst forstyrr!
Snakk med unger som vi vet eller tror har det vanskelig. Nesten alltid er en ”ikke perfekt samtale” mye bedre enn ingen samtale.

I et ledd i å forsøke å fjerne usikkerhet rundt det å snakke om disse vanskelig spørsmåla har BLDutviklet veilederen ”Snakk med meg”, som ble presentert for dere her på konferansen i går. Dette er en veileder og DVD som nå spres over hele landet. Materialet er fortsatt tilgjengelig her i lokalene nå.

Involvere barna:
Voksne skal involvere barna: 
• ikke bare fordi barna har krav på det etter norsk og internasjonal lov (som FN’s barnekonvensjon)
• Ikke bare fordi barn har samme rett som voksne til innflytelse på egen sak.
Men også fordi informasjon og medinnflytelse gir mening og trygghet. For barn som for voksne. Det å bli hørt på, tatt med i beslutningene og ikke minst informert, er en del av krisebearbeidelsen, ja en forutsetning for den.

Barn skjønner mer enn voksne tror:
• Og – vi må involvere barna fordi barn får med seg mye mer enn hva de voksne tror.
• Og de får med seg veldig mye mer enn hva de voksne håper eller ønsker at de har fått med seg. Spesielt når det er snakk om alvorlige og skremmende erfaringer som vold og viktige voksnes rus.

Informasjon korrigerer feil: Barna tolker det de opplever ut fra sine egne forutsetninger. Det er først når de får snakket med de voksne om opplevelsene sine at de får mulighet til å korrigere egne tolkninger. Inkludert det å kanskje dempe ned de mest skremmende forestillingene de ellers ville gått alene med.

Voksne lærer av barn: Når vi viker unna å snakke med barna saken gjelder, mister vi dessuten viktig informasjon.
• Hvordan skal vi vite hva saken dreier seg om hvis vi ikke spør dem saken gjelder?
• Hvordan skal vi vite om tiltakene virker om vi ikke snakker med barna tiltakene er ment å hjelpe?
Jeg vet at alt det jeg har nevnt over er arbeid som i stor grad gjøres. Det er ikke slik at det vanlige er at det plutselig bare kommer en beslutning dalende ned over barn uten at de har hatt mulighet til å si hva de tenker eller mener. Men jeg tror det aldri gjøres nok. Og i en travel hverdag, som jeg ikke minst vet at dere ansatte i det kommunale barnevernet har, så er det hele tida vanskelige tidsprioriteringer. For når dere bruker mye tid til ett barn, så er det andre barn som også trenger hjelp som må vente lengre.
Det er ikke sånn at vi kan komme å fortelle dere hvordan dette skal løses, men jeg håper denne konferansen kan bidra til kanskje å løfte fokuset på kommunikasjon noe.

Hva gjør regjeringen?

Lovendringene – som styrker den generelle rettssikkerhet for barn og unge – og som fremhever barn og unges rett til medvirkning og til å bli hørt i egen sak.

Regjeringen har gjort flere endringer i barnevernloven som går direkte inn i dette feltet.

1. Individuell plan: Fra 1. januar 2010 har barneverntjenesten lovfestet plikt til å utarbeide individuell plan for barn som har behov for langvarige og koordinerte tjenester. For å lage slike planer, må naturligvis de voksne rundt barnet snakke sammen. Men de må gjøre mer enn det. En individuell plan lages sammen med barnet og foreldrene. Slik får planen mening– ikke bare for de voksne, men for barnet selv.

Men at vi skal snakke sammen, betyr ikke at vi skal ha kollokvier sammen med de det gjelder. Jeg har jobba med individuell plan som verktøy sjøl. Vet at det kan være godt virkemiddel, men også en byråkratmølle hvor vi sitter på uendelige møter med drøss av fagfolk, og litt forvirra foreldre i mmditen som lurer på om noe egt skjer. Finn ut hvem som trenger å være med på møtene, forbered dere, og pass på at det blir gitt konkrete konklusjoner til foreldrene under eller i etterkant av møtet.  Ikke noe tryllemiddel som det tidvis blir fremstilt som.

2. Hjelpetiltak evalueres regelmessig: Fra 1. juli i år har barneverntjenesten fått en ekstra forpliktelse i loven til å følge nøye med på barn og foreldre der det er vedtatt hjelpetiltak. Tiltakene skal evalueres regelmessig, og barneverntjenesten skal også vurdere om omsorgsovertagelse er nødvendig. Skal vi evaluere hvordan et tiltake virker for et barn, så må vi selvsagt snakke med barnet.
Hvordan skal vi ellers vite om tiltakene vi har satt i gang har den effekten vi ønsker?

Et åpnere barnevern - kommunikasjonsstrategien

Vi er nå midtveis i satsningsperioden for kommunikasjonsstrategien i barnevernet. Den løper fra 2008 til 2011. Strategien har 6 uttalte mål:

1. Alle barn skal bli bedre kjent med barnevernet
2. Barn og familier skal oppfatte barnevernet som deres hjelpere
3. Befolkningen skal ha tillit til barnevernet.
4. Barnevernet skal kommunisere med et tydelig og enkelt språk.
5. Kommunalt og statlig barnevern skal være samordnet og synlig.
6. Ansatte i barnevernet skal ha trygghet og kompetanse til å arbeide mer åpent og utadvendt.

Ikke akkurat små mål….

FNs barnekonvensjon og norsk barnevernlov slår fast at barns beste er et overordnet prinsipp. Det betyr at ved konflikt mellom foreldrenes rettigheter og barns behov for beskyttelse og omsorg, kommer barnets behov først. Og noen ganger betyr det at barnet må bo et annet sted enn hos foreldrene sine.

Vanligvis skjer slik flytting i forståelse med og i samarbeid med foreldrene. Bare i helt få saker blir barna flyttet ut av hjemmet mot foreldrenes vilje. Det er lett at man blir for opptatt av foreldres rettigheter og ikke barnas vern. Det kan ha betydd at flere barn har måtte leve unødvendig lenge i et hjem der omsorgsvikt og overgrep har skjedd. Hadde barnevernet kommet tidligere inn hadde kanskje barnet fått et bedre liv.

Hvordan skal vi få fram at barnas verdighet og rett til et godt liv er viktigere enn foreldrenes rettigheter som følge av biologisk opphav? Og hvordan skal vi få til at det helt grunnleggende prinsippet om barns beste faktisk blir styrende for alle barnevernets avgjørelser?

Kanskje noe av det viktigste er å få hjelp til ungene så tidlig som mulig.
Det skjer gjerne en overgang. Fra foreldrene til barna som er problemet  sett med manges øyne.
Bekymringsfullt at så få meldinger kommer fra helsestasjoner og barnehager. Også her er tillitt viktig. Vi må skape tillitt opp mot andre som jobber med barn, og få de til å bli trygge på at det er bedre å melde fem ganger for mye enn en gang for lite.

Også må det kommunale barnevernet settes i stand til å håndtere det, dersom vi lykkes, og det fører til at vi får flere henvendelser og flere saker.

Medias omtale av barnevernet var lenge preget av negative oppslag om foreldre det ble begått urett mot. Det ble trukket inn enkeltsaker, og oppmerksomheten var spesielt rettet mot tvangssakene.
Dette har vi dels klart å snu.

Medarbeiderne møter media på en ny måte. I stedet for ”ingen kommentar” benytter nå barnevernet mer muligheten til å vise sin viktige samfunnsrolle. Og til å uttale seg faglig: om effekten av ulike typer omsorgssvikt, om hvordan barnevernet arbeider, om hvordan man kan komme i kontakt med barneverntjenesten hvis man er bekymret for et barn eller en ungdom, for å nevne noen områder.

Vi ser også at media har gått fra å ha hovedfokus på enkeltaker til å fremme systemkritikk og – årvåkenhet. Dette er en ønsket utvikling. For vi trenger å bli kikket i kortene. Men ikke bare gjennom enkeltsaker og ved at menneskeskjebner blir blottlagt.

Vi vil ha et utadrettet og åpent barnevern som kommuniserer med barn, unge, foreldre og med samfunnet generelt. Slik bygges og styrkes tillit. Tillit som er en forutsetning for at barnevernet kan gjøre den viktige jobben sin: Å være hovedgarantien for utsatte barn og unges rettsikkerhet.

Den jobben er det dere som må gjøre, så skal vi gjøre det vi kan for å bidra til at det mulig å gjøre det.